Gitarkameratene – Gjenforening 2010, Olavshallen, Trondheim

Dato: 17. mars 2010 (den første konserten)

Sted: Olavshallen, Trondheim

Gitarkameratene imponerte som dyktige musikere i Olavshallen under sin første konsert på 16 år. Men de serverte morsomme historier, også.

Da jeg var 15 år kunne jeg alle tekstene på Øystein Sundes 40 beste-samling utenat, men dessverre fikk jeg aldri med meg en konsert med Gitarkameratene før de la opp i 1994. I Olavshallen fikk jeg endelig se kvartetten på scenen sammen.

For min del startet det med tiårspresangen, Øysteins Overbuljongterningpakkmesterassistent på kassett. Ikke hans største album, men jeg spilte den om igjen og om igjen. Senere kom Kjekt å ha, 40 beste, Gitarkameratene i flere programmer på NRK, Du må’kke komme her og komme her og Så hatten passer-premieren på Dizzie i 1995. Deretter gikk jeg litt lei Øystein, han er stor på scenen, men ikke en artist du sitter og lytter til i sofaen. Ordspillet og gitarferdighetene til Øystein Sunde er i særklasse, men sangene dør på plate. Han har sagt det selv.

Derimot, Lillebjørn Nilsen lytter du til. Tekstene. Melodiene. Nærheten som stemningen i musikken skaper. Gjenkjennelsen i tekstene. Du har garantert opplevd noe av det Lillebjørn skriver i sine tekster. Ellers har du ikke levd. At Lillebjørn ikke har kommet med ny musikk på 17 år er trist. Vi vet jo hvorfor, men heldigvis kan vi leve lenge på de sterke låtene han har. Jan Eggum har jeg bare én CD med, den er fin, men jeg har aldri gjort et dypdykk i katalogen hans. Det må jeg.

Halvdan Sivertsen opplever jeg som en mellomting mellom Lillebjørn og Jan på den ene siden (de dype, ettertenksomme tekstene og den tunge melankolien) og Øystein (rappkjefta, raske og morsomme sanger). Halvdan har litt av begge deler.

Det er mange spørsmål som dukker opp når jeg skal skrive hva jeg mener om Gitarkameratenes gjenforeningskonsert. Hvorfor en gjenforening? Kommer en ny plate med nyskrevne sanger? Lever Gitarkameratene på nostalgien? Osv., osv. Gitarkameratene anno 2010 overlapper mye med repertoaret fra avskjedskonserten i 1994, monologene inkludert. Og ingen nye sanger ble fremført for anledningen.

Gitarkameratene imponerte aller mest som musikere. Spesielt Lillebjørn, Jan og Øystein. Halvdan fremstår som gruppens talsperson, den som står for publikumsfrieriet. Øystein er gitarhelten som er morsom. Jan er melankolikeren som er sarkastisk og en djevel på rytmegitar og bass. Lillebjørn er den ettertenksomme som har tekstene og melodiene, men alltid med et varmt og lurt smil på lur. Gitarkameratenes repertoar har et nakent og nedstrippet lydbilde, med mange små, fine detaljer.

Det musikalske høydepunktet var to av Lillebjørns sanger og en av Halvdans. Fra rad 11 kunne jeg se gleden Lillebjørn utstrålte etter gitarduellen på Tanta til Beate. Publikum klappet langt mer enn høflig, dette var stort. Den skjøre melankolien under Så nære vi var og Sommerfuggel i vinterland viste også kvartetten fra en helt annen side. De sangene er tidløse. På norsk. De sangene bekrefter at det er mulig å skrive gode sanger på norsk.

Humoristisk serverte alle fire monologer som fikk latterbrølene frem opptil flere ganger i salen. Jeg lo godt, flere ganger hikstet jeg, under monologene, spesielt hopphistorien til Øystein og hypokonderfortellingen til Jan. Jeg satte stor pris på spontaniteten fra Halvdan («Fett!») under Øysteins snubling på Skal det være noe mer før vi stenger?, men de største øyeblikkene var allikevel når Gitarkameratene viste seg frem som musikere, uten all revyen rundt. Derfor skulle det vise seg at det var Lillebjørn som gjorde mest inntrykk på meg. Han kom med de samme monologene som alltid (nesten ordrett), publikum humret og lo, men det var helt tydelig at Lillebjørn ville være mest musikeren Lillebjørn. Og det til det fulle. Han trakterte alle sine instrumenter svært godt. Gitar, fløyte, fele og munnspill. På sine egne og de andres sanger. At Lillebjørn bærer på en trist historie utenfor scenen, bekrefter bare enda sterkere det tragiske ved hans livsførsel.

Jan viste seg som en solid bassist, noe han litt tørt påpekte gjennom sine sarkastiske «Tusen takk» etter at en av de andre gitarkameratene var ferdig med en sang. I tillegg ga Jans trekkspilling sanger som Sommerfuggel i vinterland og Crescendo i gågata en ekstra melankolsk dimensjon, til tross for at Jan er langt bedre på gitar og bass enn på trekkspill. Øystein var størst når han spilte sologitar og dobro. På sine egne sanger opplevde jeg ham mer på det jevne, bortsett fra gitarspillet. Sangene hans virket mest slitt, med unntak av den relativt nye Han hadde båt. Lillebjørn og Halvdans sanger ble derimot hevet opp noen hakk gjennom det unike samspillet kvartetten hadde. For Jan og Lillebjørns sanger har en større levedyktighet enn Øysteins på grunn av sangenes natur. Øystein lever av spontaniteten på scenen, mens Jan og Lillebjørn kan få deg til tenke deg om enda en gang når du lytter hjemme. Halvdan er som nevnt et sted midt i mellom.

Gjenforeningskonserten baserte seg på den gode, gamle oppskriften, men fordi Gitarkameratene sammen forsterker hverandres sanger, ble konserten meget god.

Gitarkameratene fremstod som meget dyktige musikere. En klar femmer.

Bandet:

Lillebjørn Nilsen: gitar, fele, fløyte, munnspill

Halvdan Sivertsen: gitar, bass

Øystein Sunde: gitar, dobro, bass

Jan Eggum: gitar, bass, trekkspill

Spillelisten:

  • Mot i brøstet (introduksjon) (Gitarkameratene, Gitarkameratene, 1989)
  • Halvdan ønsker velkommen
  • Venner/Se alltid lyst på livet/Kjekt å ha/På’an igjen (Gitarkameratene/Halvdan Sivertsen, Typisk norsk, 1990; Lillebjørn Nilsen, Original Nilsen, 1982; Øystein Sunde, Kjekt å ha, 1989; Jan Eggum, Dingli bang, 1997)
  • Monolog: Lillebjørn om at det er en stor sangkatalog å velge fra
  • Fin frokost (Lillebjørn Nilsen, Original Nilsen, 1982)
  • Monolog: Øystein om at han var på ambassadefest på 1960-tallet
  • Ambassanova (Gitarkameratene/Øystein Sunde, Typisk norsk, 1990)
  • Monolog: Halvdan om at det alltid er et offer i samfunnet, nå er det muslimene
  • Sommerfuggel i vinterland (Halvdan Sivertsen, Ny og naken, 1987)
  • Monolog: Jan avkrefter at dette er en sang med cirka to vers og Rune Larsen
  • Kor e alle heltar hen? (Jan Eggum, Nesten ikke tilstede, 1993)
  • Monolog: Lillebjørn om den store kjærligheten og Beethoven
  • Crescendo i gågata (Lillebjørn Nilsen, Original Nilsen, 1982)
  • Monolog: Øystein med en ny hopphistorie og de første journalistene
  • Smi mens liket er varmt (Øystein Sunde, Kjekt å ha, 1989)
  • Monolog: Jan om at han er hypokonder
  • Ryktet forteller (Gitarkameratene/Jan Eggum, Typisk norsk, 1990)
  • Bruremarsj fra Lødingen (Halvdan Sivertsen, Kjærlighetslandet, 1994)
  • Monolog: Halvdan om hvilken politisk kraft sangene hans har og at denne sangen kom tre uker før Nelson Mandela ble løslatt
  • Frihet (Halvdan Sivertsen, Ny og naken, 1987)
  • Monolog: Lillebjørn om blindveier i livet
  • Så nære vi var (Lillebjørn Nilsen, Nære Nilsen, 1993)
  • Monolog: Halvdan om påskeunderet i Olavshallen
  • Vi vil leve lenge (Halvdan Sivertsen, Kjærlighetslandet, 1994)
  • Monolog: Øystein om at man nå kan røyke sølvtøyet
  • Han hadde båt (Øystein Sunde, Meget i sløyd, 2008)
  • Monolog: Jan poengterer at dette er en kort, melankolsk sang
  • Lev sjøl (Jan Eggum, Deilig!, 1999)
  • Monolog: Jan om husvennen
  • Tre e en for mye (Jan Eggum, E.G.G.U.M., 1985)
  • Danse, ikke gråte nå (Lillebjørn Nilsen, Byen med det store hjertet, 1975)
  • Monolog: Lillebjørn tar Færøyene-historien
  • Tanta til Beate (Lillebjørn Nilsen, Original Nilsen, 1982)
  • Kjærlighetsvisa (Halvdan Sivertsen, Nordaførr, 1979)
  • Skal det være noe mer før vi stenger? (Øystein Sunde, Kjekt å ha, 1989)
  • En natt forbi (Jan Eggum, En natt forbi, 1979)

Ekstra:

  • Heksedans/Bysommer/Vippetangen konditori/Levende lyd (Jan Eggum, Heksedans, 1977; Lillebjørn Nilsen, Oslo 3, 1979; Øystein Sunde, På sangens vinger, 1976; Halvdan Sivertsen, Hilsen Halvdan (live), 1991)
  • Fotformsko (Gitarkameratene, Gitarkameratene, 1989)

Øystein Sunde – Så hatten passer, 1995, Dizzie Showteater, Oslo

Øystein Sunde & Halvdan Sivertsen – Ja takk, begge deler!, 1998, Dizzie Showteater, Oslo

Halvdan Sivertsen & Trondheim symfoniorkester – 30-årsjubileumsturné 2001, Oslo Konserthus

Halvdan Sivertsen – Tvil, håp og kjærlighet 2002, Scene West, Oslo

Øystein Sunde – Øystein Sunde…og vel så det!, 2002, Dizzie Showteater, Oslo

Lillebjørn Nilsen – Studentkonsert, 2003, Blindern, Oslo

Lillebjørn Nilsen – Sommerkonsert, 2005, Rockefeller, Oslo

Øystein Sunde – Sånn er’e bare, 2006, Dizzie Showteater, Oslo

Halvdan Sivertsen – Sommerturné 2008, Kontraskjæret, Oslo

Christiania Fusel & Blaagress – 40-årsjubilemskonsert 2008, Josefines, Oslo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *