Dato: 26. april 2010
Sted: Rockefeller
De som trodde de skulle få høre Walk On The Wild Side var definitivt på feil konsert.
I 1975 ville Lou Reed gjøre noe helt annet. Ikke mer Berlin eller Transformer. Nå skulle det være vill lydeksperimentering. Resultatet var dobbelt-LP-en Metal Machine Music, som inneholdt gitarfeedback og gitarstøy. Platen ble ikke en nevneverdig salgssuksess. Kjernetilhengerne har i siden diskutert om platen er et mesterverk eller en uforståelig vending fra Lou Reed. Nå er den gamle grinebiteren på turné med albumet, fremført som The Metal Machine Trio. Et noe fyldigere lydbilde enn originalen, men allikevel tro nok.
Når du velger å starte en konsert med gitarfeedback i 90 minutter, uten at noen er på scenen, er du ikke bare litt eksperimentell, du er sær. Lou Reed hadde satt fire gitarer mot hver sin forsterker, og lot dem står der uberørt i en halvannen time. Det som tilsynelatende kunne høres ut som en irriterende monotoni, var også ørsmå variasjoner i lydflater og melodilinjer.
Lou Reed kom på scenen med to yngre musikere. Ulrich Krieger (saksofon) og Sarth Calhoun (assorterte laptop-er og elektroniske virkemidler). Førstnevnte hadde skrevet om stykket til noter, og til forskjell fra albumet var musikken nå mer organisert. Det til tross, dette var en sjelden lytteopplevelse. Riktignok er det vanskelig å rangere konserten på en bra-eller-dårlig-skala. Jeg har ikke vært på en konsert som likner. Den eneste som minner litt om Lou Reeds krumspring er Sonny Simmons med KORK under oslojazzen for tre år siden.
The Metal Machine fortonet seg som stygg-vakkert og bortimot utilgjengelig, men til samme tid nydelig. Det var mulig, hvis man konsentrerte seg, å høre elegante overganger, spenningsvariasjoner, Miles Davis, kraut, Velvet Underground, Mahler og Soft Machine.
Jeg likte konserten, men jeg kjøper ikke platen.