Et nytt liv i musikken (2020)

TREFFENDE: Det skjer ikke like ofte som før, men det sier fortsatt «klikk» som med det tyske bandet CAN. FOTO: Martin Aasen Wright

Jeg kommer ikke til å slutte med å oppdage musikk. Og fortsatt kan det si «klikk» som da jeg var 15.

Etter at jeg ble pappa for noen år siden, trodde jeg at musikkinteressen mer eller mindre måtte vike. Jeg var overbevist om at jeg ikke ville få tid og anledning til å fordype meg i musikk jeg ikke kjente til fra før, men så feil kunne jeg ta. Listen over nye oppdagelser av artister og band, og sjangre og musikalske uttrykk er lang, og særlig ett band utmerker seg i særdeleshet.

Lydsporet for de kommende år er allerede planlagt.

Mindre legendarisk

Da jeg la ut denne bloggen i 2013, hadde jeg skrevet om alle konserter jeg hadde vært på siden 16-årsalderen, samt flere artikler om artister og band som jeg likte. Foruten anmeldelser i aviser og på musikknettsteder i løpet av 2000- og 10-tallet, hadde jeg holdt på med en form for musikkjournalistikk på kjøkkenet i rundt 20 år.

Noen gode venner mente etter hvert at mine betraktninger og synspunkter om musikk ville ha godt av lesere, og høsten 2013 ble Martins musikkblogg lansert. Min musikkinteresse begynte med The Beatles, Dire Straits og Jean-Michel Jarre på 1980-tallet, og Frank Zappa og jazz på 90-tallet. Da bloggen var ny, skrev jeg at «musikk er for meg en helt vesentlig del av livet, min personlighet.» Det gjelder fortsatt, men min tilnærming til musikk har endret seg noe etter at jeg fikk små barn.

For ikke lenge siden da Peter Gabriel fylte 70 år, tok jeg frem to av mine favorittalbum, «Peter Gabriel 4» og «Peter Gabriel 3». Album som kom ut før duetten med Kate Bush («Don’t Give Up») og musikkvideoen «Sledgehammer». Gjenhøret med de to platene fikk meg til å tenke over at forskjellen fra den gang og nå er at før småbarnslivet kom, var musikk som var bra i mine ører gjerne legendarisk og historisk. Og jo mer jeg gravde meg ned i en sjanger og flere plater jeg kom over, desto mer episk og legendarisk ble musikken.

Nå er ikke musikk like «legendarisk», men fortsatt noe som er viktig og verdifullt. Musikk er ikke det eneste store lenger som tar mye plass i livet. Jeg har flere ganger tenkt at jeg mer nå de siste årene enn før legger mer av min egen livserfaring til grunn for å oppsøke ny og ukjent musikk. Som for eksempel Grateful Dead.

Altomfattende musikk

Som mange andre hadde jeg min gitarhelt-periode, men for mye gitarsolo kan lett bli det jeg kaller «VM i spilling»; en slags konkurranse i å spille den beste soloen. Gitarspillet til Jerry Garcia i Grateful Dead låter for meg mer lyrisk enn «gitarhelt», eller mindre teknisk briljerende og mer poetisk. Tekstene til Robert Hunter er sterke og gode om levd liv. Og med bandets samspill og Garcias formidlingsevne treffer musikken meg og beriker meg, uavhengig hvor legendarisk og historisk det måtte være.

Grateful Dead er et forholdsvis ferskt innledet forhold, mens ingen andre artister eller band enn CAN de senere år har det sagt «klikk» med. CAN var et toneangivende band innen tysk eksperimentell rock fra 70-tallet, kalt krautrock. Kraut fordi engelsk musikkpresse nedlatende omtalte den tyske rocken som ikke mer interessant enn «sauerkraut» (melkesyregjæret surkål).

CAN var det fremste tyske bandet innen «krautrock», eller rettere sagt eksperimentell musikk, en form for tysk progrock, men mer elektronisk i lydbildet. CAN definerte rammene for elektronisk musikk før pionerer som Tangerine Dream, Kraftwerk og Jean-Michel Jarre la selve grunnlaget for sjangeren på midten og slutten av 70-tallet.

For meg er CAN et altomfattende band som har inspirert det meste av pop-, rock-, elektronisk musikk og (moderne) jazz siden. CAN føyer seg dermed inn i rekken blant de mest betydningsfulle artister og band i min musikkverden og som i størst grad har formet min interesse, sammen med The Beatles, Jean-Michel Jarre, Frank Zappa, David Bowie, Miles Davis og Paul Simon.

Lydspor 2020

Jeg har fortsatt behov for å lære ny musikk å kjenne. Som regel går jeg bakover i tid, for det er så mye bra å lete iblant. Og i skrivende stund er det mye eksperimentelt og sært fra 70-tallet som står for tur: Van der Graaf Generator, Camel og Heldon. De to førstnevnte er engelsk prog og sistnevnte fransk (alle med klare likheter med for eksempel CAN og andre samtidige tyske band).

Av norsk musikk er Møster!, Stian Westerhus, Susanne Sundfør og AURORA øverst på listen. Gamle favoritter har fortsatt en spesiell plass i min musikalske bevissthet. Her om dagen spilte jeg «Count Basie Meets Oscar Peterson – The Timekeepers», en plate fra 1983 med blant de to største jazzpianister fra 1940-/50-tallet. Og «Money & Cigarettes» med Eric Clapton har ikke bare et kult platecover, musikken er fortsatt god. Konsertalbumet «Just One Night» er også en gjenganger.

Musikkens fellesskap

Etter rundt 35 år i «lyttebransjen» kan jeg si at musikklytting ikke nødvendigvis er det mest sosiale og inkluderende man kan sysle med, men musikk kan likevel skape en form for fellesskap. Jeg hadde i mange år dyrket musikkinteressen min alene da jeg inntil for 10-12 år siden ble kjent med flere som ikke bare hadde samme innsikt og forståelse for musikk, men som også av andre grunner ble gode venner.

Jeg aner da et visst håp for fremtiden når sønnen min på fem år har sanger med The Beatles og Fleetwood Mac blant favorittene sammen med et variert (og varierende) utvalg av barnesanger. Jeg ser frem til fortsettelsen.

martin.aasen.wright@gmail.com

Martins favoritter 1988-2013

Martins musikkår 2014

Martins musikkår 2015

Martins musikkår 2016

Martins musikkår 2017

Martins musikkår 2018

Martins musikkblogg oppsummerer 2010-tallet