Når Paul McCartney har konsert i Telenor Arena 7. juli, spiller han mange The Beatles-klassiskere. The Beatles er det mest betydningsfulle bandet i musikkhistorien – ingen over, ingen ved siden.
Det er lett å like The Beatles, men det er også like lett å gå lei. Hvis du ikke lytter en gang til. The Beatles var mye mer enn «She Loves You» (yeah yeah yeah!) og «All You Need Is Love» (tha-tha-tha-tha-thaaa). The Beatles er tidenes viktigste band, fordi de fire Liverpool-gutta John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr mestret å forene fengende popmelodier med avantgardistisk eksperimentering.
Jeg oppdaget The Beatles for 32 år siden, i en alder av syv år. I barne- og ungdomsårene kastet jeg meg over musikken deres som man gjør i den alderen – helt uhemmet og til dels ukritisk. I voksen alder, etter noen års pause fra bandets plater, innser jeg mer og mer hvor allsidig The Beatles er, og hvor mye de utviklet seg i løpet av syv år i studio.
De siste ukene har en kollega i Askeravisen & Bærumsavisen, Stein Halvorsen og jeg diskutert hvem som er best av The Rolling Stones og The Beatles. Diskusjonen endte med et duellintervju av kollega Mari Natvig Sandene. Hvis du vil stemme over hvilket band du liker best, kan du gå inn på Facebook-sidene til avisen (søk: «askeravisen» eller «bærumsavisen»).
Fra pop til avantgarde
I korte trekk er det fem argumenter for at The Beatles betyr mest i pop- og rock-historien:
Låtskrivingen
Særlig John Lennon og Paul McCartney utviklet seg drastisk som låtskrivere. George Harrison skapte sin egen stemme i siste halvdel av The Beatles-epoken.
The Beatles var tidlig ute med å skrive egne sanger, noe som ikke var vanlig på begynnelsen av 1960-tallet, og allerede de første singlene etter debutalbumet «Please Please Me» i 1963 ga signaler om at låtskriverduoen Lennon og McCartney tenkte nytt. I «From Me To You» går The Beatles fra c-dur i verset til g-moll. Det var ikke vanlig i 1963.
I løpet av de tre årene fra «She Loves You» og «From Me To You» i 1963 til «Tomorrow Never Knows» i 1966, gikk The Beatles fra å lage pop til avantgarde. Akkurat det er The Beatles alene om. I mellomtiden hadde gruppen latt seg inspirere av Bob Dylan (særlig på albumet «Rubber Soul»), country (på platen «Help!») og klassisk (på sangen «Yesterday», som denne sommeren har 50-årsjubileum).
På de siste platene blandet The Beatles nær sagt alt de kunne komme over med sitt eget musikalske uttrykk; blues, støyrock, klassisk, barnesanger, psykedelisk, indisk, folkemusikk, country og jazz.
Tekstene i begynnelsen handlet mye om ungdommelig kjærlighet, senere i karrieren i større grad om livets mange mørke sider, narkotikarus, verdensfreden og brudd mellom personer som stod hverandre nær. I 1963 skiftet The Beatles fra å synge i jeg-person til tredjeperson (fra «Love Me Do» og «Please Please Me» til «She Loves You»), noe som den gang var å betrakte som en enorm utvikling. Det er her viktig å lese sangtekstene i dens samtid. Med dagens øyne kan den evige «love you» virke banalt, men musikken utviklet seg raskere for 50 år siden. The Beatles ledet an den progresjonen.
På «Tomorrow Never Knows» ville John henge i et tau svaiende i studio mens han sang, fordi han ville høres ut som et tibetansk kor
Utover i karrieren ble John Lennon mer poetisk i skrivestilen – mer utstrakt bruk av metaforer og dobbeltbetydninger, og samtidig direkte. Paul McCartney skrev de små historiene som var gjenkjennelig for oss alle, men så kunne han også skrive den tidløse poesien.
Arrangementer
Harmoniene er fellesnevneren, både tidlig og sent i The Beatles-katalogen. John, Paul og George sang ofte trestemt og skapte dermed flere lag av melodier, et virkemiddel som spesielt ABBA skulle utvikle videre på 1970-tallet.
The Beatles var samlet et unikt band. Hver for seg var de gode musikere, men det var sammen at de var best. Paul dannet skole med sitt melodiøse basspill, og var i tillegg en god gitarist. George var ingen supergitarist som Eric Clapton eller Jimi Hendrix, men hadde definitivt sin egen stil med sin såre klang. Ringo var en presis trommis som mestret å gjøre mye ut av et minimalistisk spill. John var nok den svakeste instrumentalisten, men hadde en naken sangstemme som formidlet råskap og sårbarhet.
I begynnelsen hadde produsent George Martin ansvaret for arrangementene, ofte med innspill fra John og Paul. Etter hvert var det de to låtskriverne som fortalte hva George Martin skulle gjøre. Paul var også ivrig med å instruere de andre i bandet, noe særlig George led under.
Det beste eksempelet på et The Beatles-arrangement kan høres i sangen «A Day In The Life». To låter er satt sammen; Johns sakrale melodi som åpner med «I read the news today, oh boy», ledsaget av kassegitar og piano, og Pauls mellomparti på piano. Paul skrev i tillegg, i samarbeid med George Martin, et crescendo i 24 takter for et orkester med 40 musikere, inspirert av Karlheinz Stockhausen. Musikken blir drømmende og surrealistisk.
Studioeksperimentering
Fra «Rubber Soul» i 1965 brukte The Beatles lengre tid i studio mens de fortsatt turnerte. Gruppen ble mer opptatt av lydpålegg og miksing for å oppnå det lydbildet de ville ha. Særlig «Revolver» året etter og milepælen «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (1967) bærer preg av at The Beatles var opptatt av detaljer i lydbildet. Paul var i praksis bandets leder disse årene.
I 1966 var det bare eksperimentelle komponister som Karlheinz Stockhausen og John Cage som hadde synthesizere, Paul McCartney måtte lage det «elektroniske» lydbildet for hånd
På «Tomorrow Never Knows» ville John henge i et tau svaiende i studio mens han sang, fordi han ville høres ut som et tibetansk kor. Produsent Martin sa nei. Kompromisset ble å koble mikrofonen gjennom et Hammond-orgel. Johns stemme høres forvrengt ut, noe som er ganske typisk for stemmen til Thom Yorke i Radiohead. Paul gjorde sangen enda mer surrealistisk ved å legge på «tape loops», som han hadde laget hjemme. Båndsløyfene ble klippet i mindre deler og limt sammen, og spilt av på høy hastighet. I 1966 var det bare eksperimentelle komponister som Karlheinz Stockhausen og John Cage som hadde synthesizere, Paul McCartney måtte lage det «elektroniske» lydbildet for hånd. På 80-tallet skulle Jean-Michel Jarre og Brian Eno i samarbeid med David Byrne bryte grensene for digital sampling. To år senere tok John Lennon opp igjen eksperimenteringen i «Revolution no.9». Paul McCartney var da opptatt av et renere lydbilde.
Andre eksempler fra perioden 1967-69 er: Johns «Being For The Benefit Of Mr. Kite» (vi er på psykedelisk sirkus), Georges «It’s All Too Much» (indie 20 år før det ble en sjanger på 80-tallet) og Pauls «Helter Skelter» (27 minutter med støyrock redigert ned til fire minutter, 20 år før Sonic Youth).
Musikkvideoer
15 år før MTV i 1981 kom The Beatles med sine første musikkvideoer, «Paperback Writer» og «Rain». Spesielt videoene til «Strawberry Fields Forever» og «Penny Lane» er verdt å merke seg. Scenene gjenspeiler i større grad enn de to filmene året før, musikkens stemning og budskap. The Beatles var også først ute med helaftens musikkfilmer, først «A Hard Day’s Night» (1964), og deretter «Help!» året etter. Den surrealistiske «Magical Mystery Tour» fra 1967 ble slaktet da den kom, mest fordi (mener fansen) den ble vist i svarthvitt på BBC andre juledag det året. Filmen kunne ikke bli forstått hvis man ikke så den i farger. Se den, og du skjønner hva jeg mener.
Ikke bare var The Beatles først, men de var lekne, kreative og originale. De skjønte hvordan de skulle uttrykke musikken visuelt gjennom skuespill og teknologiske virkemidler. Mange musikkvideoer som er laget etter The Beatles’ er nok bedre, men Liverpool-gutta la et avgjørende grunnlag.
Betydning for andre artister og band
De fleste artister og band som har startet opp samtidig med The Beatles eller etter, er i større eller mindre grad påvirket av dem. Jeg skal ikke ramse opp alle (den listen er lang), men etter min mening er det bemerkelsesverdig at et band som det tyske krautrockbandet CAN ble startet på grunn av sangen «I Am The Walrus».
CAN valgte å plukke alle musikalske byggesteiner fra hverandre og utvikle uttrykket videre. Irmin Schmidt (keyboards) spilte før CAN tangenter og studerte komposisjon under Karlheinz Stockhausen. Han var også dirigent. Holger Czukay (bass) var også elev av Stockhausen, og spilte ikke noe fast instrument, men trakterte blant annet gitar før han ble med i CAN. Michael Karoli (gitar) spilte både gitar, fiolin og cello som barn, og hadde Czukay som gitarlærer (det var Karoli som introduserte The Beatles for Czukay). Jaki Liebezeit (trommer) var i utgangspunktet en frijazztrommis.
CAN er det største bandet etter The Beatles, fordi tyskerne brøt de fleste grenser for hva som kunne defineres som musikk og har vært til inspirasjon for svært mange musikere og komponister som er langt mer tradisjonelle og konvensjonelle.
En av dem som er inspirert av CAN, er Paul Simon. Gjenklangen høres på albumet «Graceland».
David Bowies eksperimentering i studio på 1970-tallet ble til mye takket være The Beatles. Av dagens utøvere er det verdt å nevne Radiohead og Wilco som The Beatles-inspirerte, etter mitt syn de viktigste bandene de siste 20 årene.
Paul i 2015
Det blir mye mimring i Telenor Arena. Og noen nye låter. For å understreke det, Paul McCartney er ikke The Beatles, men han holder liv i musikken ved å reise rundt å spille låtene, som han (i hovedsak) skrev selv, og enkelte av George og John.
Om Paul tolker seg selv på en god nok måte, er en annen diskusjon. Akkurat det er det mange meninger om.
På 1970-tallet og store deler av 80-tallet forsøkte Paul å distansere seg vekk fra The Beatles ved å gi ut solo- og Wings-plater som ikke var som The Beatles. Siden han kom med «Flowers In The Dirt» i 1989, har det flere ganger kommet mer og mer Beatles-liknende musikk fra Paul.
Blant høydepunktene er «Flaming Pie» (1997) og «Chaos And Creation In The Backyard» (2005). Det mange ikke vet, er at Paul parallelt har eksperimentert med klassisk musikk og elektronisk. Den musikken forblir på CD, og fremføres ikke på de ordinære solokonsertene.
For når vi møter Paul 7. juli, er det mest kjente sanger og tidløs musikk. Ifølge gode venner er Paul nå bedre enn på mange år. Vi sees i Telenor Arena!
LES DUELLEN:
The Rolling Stones eller The Beatles (Askeravisen & Bærumsavisen)
Paul McCartney – Golden Slumbers/Carry That Weight/The End (live, 2015):