The Beatles ga ut sine komplette verker samlet på vinyl i fjor. Årets julegave er fra det tyske krautbandet CAN.
Hva som er tidenes beste band, beste gitarist osv. er en diskusjon som aldri tar slutt, og som regel er argumentasjonen et kamuflert svar om egen musikksmak. Men etter mitt syn er The Beatles tidenes viktigste band, fordi de fire Liverpool-gutta John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr mestret å forene fengende popmelodier med avantgardistisk eksperimentering. Det tyske krautrockbandet CAN er det største bandet etter The Beatles, fordi tyskerne brøt de fleste grenser for hva som kunne defineres som musikk og har vært til inspirasjon for svært mange musikere og komponister som er langt mer tradisjonelle og konvensjonelle.
Både Holger Czukay og Irmin Schmidt gikk i lære hos samtidskomponisten Karlheinz Stockhausen, som også hadde John Cage som student.
The Beatles tok utgangspunkt i det tilgjengelige og søkte etter mer komplekse uttrykksformer. CAN startet med et tungt og abstrakt musikalsk uttrykk, og blandet inn mer tilgjengelige former.
2. desember er vinylboksen med 17 album signert CAN ute. Remastret i 180-grams vinyl.
Inspirert av The Beatles
Boksen inneholder samtlige 13 ordinære album, samt Out Of Reach (vært utilgjengelig siden utgivelsen i 1978) og CAN Live (opptak fra 1975). CAN ble dannet i 1968 av Irmin Schmidt, Holger Czukay, Michael Karoli og Jaki Liebezeit. Ambisjonen var å utforske og blande de fleste sjangre innen musikk, alt fra elektronisk musikk via etnisk til moderne klassisk musikk.
Ifølge gitaristen Michael Karoli var det John Lennons I Am A Walrus fra The Beatles-filmen Magical Mystery Tour (1967) som inspirerte Irmin Schmidt til å danne CAN. Dette skjedde etter at Karoli spilte sangen for ham. Foruten samtidsmusikk hentet også Schmidt samtidig mye inspirasjon fra uttrykket til Lou Reeds Velvet Underground, James Brown og Frank Zappa. Ideen var å presentere populærmusikken som samtidsmusikalsk relevant, og samtidig som CAN reduserte det samtidsmusikalske elementet til populærmusikk. Med andre ord, en musikalsk revolusjon ved å forene så totalt forskjellige musikalske uttrykk.
Urpunk og elektronisk
CAN begynte som et musikalsk kollektiv. CAN hadde som ambisjon i begynnelsen å spille rock i sin mest primitive form, for så gjøre musikken mer komplisert og mangfoldig. Debutalbumet Monster Movie (1969) er som en prehistorisk punk-skiva å regne, mens Soon Over Babaluma (1974) er ambient flere år før ambient eksisterte som en sjanger. Brian Eno har påstått at CAN skapte ambient-musikk mange år før sjangeren oppstod. Eno kalte CANs ambient-musikk for «dark ambient».
Brian Eno er blitt anerkjent som ambientmusikkens skaper med plater som Music At Airports (1978). Riktignok kan ambient-liknende musikk høres på tidlige plater med både Tangerine Dream og Jean-Michel Jarre på midten av 70-tallet.
Verdensmusikk før MTV
CAN har hentet inspirasjon fra en rekke musikalske uttrykk fra flere steder i verden, eksempelvis fra Afrika/Cuba, Bali, Marokko og Vietnam. Bandet lot aldri den folkemusikalske inspirasjonen ta overhånd. Og CAN har bidratt betydelig til verdensmusikkbølgen på 80-tallet. Artister og band som Paul Simon, Peter Gabriel og Talking Heads har blitt inspirert av det tyske krautrockbandet.
Det holder å lytte til de første sporene av Saw Delight og sammenlikn dem med deler av uttrykket på Paul Simons Graceland, og finn likhetene, særlig i gitarspillet. Ta også frem Peter Gabriel 4 og nyt det døde uttrykket sammen med det rå afrikanske uttrykket, og spill deretter Soon Over Babaluma og du vil oppdage at lydbildet er forholdsvis likt. Her er det lite cymbaler, det er ingen resonnans bak i lydbildet. Alt bak i lydbildet er dødt.
Irmin Schmidt skrev i sitt minneord om Lou Reed at Reed forandret hele hans forståelse for musikk og hva som var mulig å lage. Det var således ingen vei tilbake, CAN var ikke lenger en idé, men en realitet.
CAN i Berlin
Det har lenge vært en oppfatning av at det var Neu! og Kraftwerk som var hovedinspirasjonen til David Bowies Berlin-trilogi. I senere intervjuer har Bowie lagt vekt på at CAN og Cluster har hatt vel så stor betydning som Neu! og Kraftwerk.
I perioden 1977 til 1979 ga David Bowie ut i samarbeid med musiker og produsent Brian Eno (serien var produsert av Tony Visconti) de tre platene Low, «Heroes» og Lodger. De tre platene som de gjorde sammen er stilskapende, i den forstand at Enos minimalistiske synthesizer-baserte lydbilde og Bowies karakteristiske musikalske uttrykk ble sammenblandet på en slik måte at ingen av identitetene dominerte hverandre. Dette var en musikalsk symbiose som var nytt.
Jeg husker da jeg ble fanget av CAN. Det var låten, eller skal vi kalle det stykket (?), Vernal Equinox fra Landed (1975). Dette var musikk jeg aldri hadde hørt før. Glem gitarister som spiller solo. Jimi Hendrix satte fyr på gitaren, Pete Townshend knuste den. Michael Karoli fikk det høres ut som en sag som sagde. Lydbildet er kaotisk. Musikken er organisk og altoppslukende. For meg var det ingen vei tilbake.
CAN er nok ikke kjent for folk flest, men CAN har inspirert de aller fleste. Som en god venn av meg sa en gang: CAN er ikke musikk – CAN er kunst.
Skrevet etter samtale med Knut E. Braaten.
Vinylboksen inneholder:
- Monster Movie
- Soundtracks
- Tago Mago
- Ege Bamyasi
- Future Days
- Soon Over Babaluma
- Delay
- Unlimited Edition
- Landed
- Flow Motion
- Saw Delight
- Can
- Rite Time
- Out Of Reach
- Can Live, Sussex University 1975
Boksen kan kjøpes her.
CAN – Vernal Equinox (live):