Mine forventninger de siste dagene før konserten var skyhøye. Og de ble innfridd.
Hadde det ikke vært for at et samlet anmelderkorps hyllet Paul McCartney for konserten under Roskilde-festivalen 4. juli, ville jeg ha vært mer lunken til kveldens forestilling.
De danske avisene Berlingske, Jyllands-Posten og Politiken ga alle fem av seks stjerner, mens Jydske-Vestkysten slo til med seks av seks stjerner. Norske anmeldere var enda mer entusiastiske. Aftenposten, Dagsavisen og Adressa trillet alle hver sin sekser på terningen. Kun danske Ekstrabladet var negative og omtalte konserten som en skandale, men så er ikke Ekstrabladet en seriøs avis heller. Paul har høstet toppkritikker for konsertene tidligere denne sommeren. Engelske The Telegraph ga legenden fem av fem stjerner for London-konserten i mai.
Fra skeptisk til entusiastisk
Så hva kunne jeg forvente meg? Konserten hadde faktisk absolutt alt. Paul var i toppform. Han sang bra og spilte godt. Bandet var glimrende. Forestillingen var dramaturgisk helt perfekt bygget opp, med god variasjon mellom de kjente sangene og de litt mer sære og eksperimentelle. Paul brukte de fleste knep (som han selv har vært med på å skape) for å oppnå god kontakt med publikum. Han visste akkurat når han skulle fleipe med oss, spille på de store følelsene, og være seriøs og alvorlig. Alt uten at det virket tilgjort eller kynisk. Paul var avslappet og koste seg i nærmere tre timer.
Det gjorde publikum også. Det er ytterst sjelden jeg er på en konsert i Norge hvor stemningen er så god.
Helt siden min forrige Paul McCartney-konsert på Valle Hovin i 2004, har jeg vært skeptisk til å høre min barndomshelt igjen. Året før var Paul helt suveren i Parken, mens han virket sliten og lei i Oslo for 11 år siden. I mellomtiden har jeg sett noen YouTube-klipp tatt av publikum fra konserter i Sør-Amerika og Europa. Ofte har Paul slitt med stemmen, den har vært sur og hes. Så det var med blandede følelser jeg kjøpte billett i vinter til Telenor Arena.
Heldigvis kjøpte jeg billett. Skepsisen var ute av sinnet etter første låt, «Eight Days A Week».
Allsidigheten McCartney
Verdensturneen «Out There» startet i Brasil i april 2013, og den siste runden nå begynte med to konserter i London i mai. Konserten ble innledet med et videoshow med bildecollager over hele Pauls karriere, med remiksete versjoner av sangene hans.
Repertoaret var variert og viste spennvidden i Pauls enorme sangkatalog. Når han veksler mellom støyrock og barneregle, psykedelisk og såre pianoballader, solonummer på kassegitar og eksperimentell elektropop, uten at det blir sprikende, bekrefter det Pauls evne til å skreddersy en helaftens konsert som favner bredt musikalsk og fenger alle i publikum.
Hovedvekten lå på de kjente The Beatles-sangene, som størsteparten av publikummet ville høre. Men Paul dro også frem mer obskure låter for oss blodfansen, som gjerne vil ha noe mer. Den elektroniske sangen «Temporary Secretary» fra «McCartney II» (1980) satt som et skudd. Lekent og surrealistisk. Det var tydelig å se at bandet likte å spille den. Også de mer avantgardistiske Beatles-låtene ble trukket frem, så som «Being For The Benefit Of Mr. Kite!». Sansene mine svevde med det fargerike lydbildet, ledsaget av en laser- og videokoreografi som helt presist utdypet den musikalske stemningen.
De nye sangene fra «New», pianoballaden til Pauls nåværende kone Nancy, «My Valentine» og dataspill-sangen «Hope For The Future» holder ikke helt nivå med de beste låtene på kveldens repertoar, men passer likevel godt inn i helheten. Det er kjent McCartney-merke, og sangene var spredt utover så stemningen i salen holdes oppe.
Paul har siden 2002 hyllet John Lennon med «Here Today» fra «Tug Of War» (1982) og George Harrison med «Something» fra «Abbey Road» (1969). Også denne kvelden, med ektefølt innlevelse. Siden det var Ringo Starrs 75-årsdag, og i tillegg fødselsdagen til Pauls avdøde far, spilte Paul «Birthday», som en overraskelse blant ekstranumrene. Publikum klappet og danset med.
Ingen dødpunkter
Konserten hadde ingen dødpunkter, og den var så velregissert at det er umulig å finne noe feil. Musikken, sceneshowet med lys, video, laser og pyro, snakkingen mellom sangene og utstrålingen fra Paul og bandet var på toppnivå hele veien.
Ja, jeg hørte at stemmen til Paul noen få ganger var på bristepunktet, eksempelvis under innledningen av «Nineteen Hundred And Eighty-Five» og deler av «Maybe I’m Amazed», men mest av alt sang Paul veldig bra. Mye bedre enn jeg hadde forventet. Han har ikke den samme stemmen som i yngre år, og han brukte den derfor annerledes. Han sang ofte i et lavere toneleie. Og det fungerte.
Bandet var svært samspilte og det oste av spilleglede fra scenen. Paul var i sitt ess fra start til slutt. Stemningen i salen var god i begynnelsen og ble betydelig bedre fra «Paperback Writer» som syvende låt, og utover i konserten. I siste halvdel kokte det i Telenor Arena.
Publikum sang med på de fleste sangene, særlig på «Hey Jude», «Band on The Run» og «Let It Be». Paul fikk også 16 000 mennesker til å synge barnereglen fra «Yellow Submarine», «All Together Now», og sangen som så mange misliker, «Ob-la-di, Ob-la-da». Dette er noe av hemmeligheten med Paul McCartney, og hvorfor han er en musikklegende, kanskje den største av dem alle. Han kan i det ene øyeblikket skrive stor popkunst og i det neste leke seg med banaliteter. Og vi digger det.
En konsert kan ikke bli noe bedre enn dette.
Bandet:
- Paul McCartney: bass, gitar, ukulele, piano.
- Rusty Anderson: gitar.
- Brian Ray: gitar, bass.
- Paul «Wix» Wickens: keyboard, munnspill, gitar, perkusjon.
- Abe Laboriel Jr.: trommer.
Låtene:
- Eight Days A Week
- Save Us
- Got To Get You Into My Life
- Good Day Sunshine
- Temporary Secretary
- Let Me Roll It (jam: Foxy Lady)
- Paperback Writer
- My Valentine
- Nineteen Hundred And Eighty-Five
- The Long And Winding Road
- Maybe I’m Amazed
- I’ve Just Seen A Face
- We Can Work It Out
- Another Day
- Hope For The Future
- And I Love Her
- Blackbird
- Here Today
- New
- Queenie Eye
- Lady Madonna
- All Together Now
- Lovely Rita
- Eleanor Rigby
- Being For The Benefit Of Mr. Kite!
- Something
- Ob-la-di, Ob-la-da
- Band On The Run
- Back In The USSR
- Let It Be
- Live And Let Die
- Hey Jude
- Another Girl
- Birthday
- Can’t Buy Me Love
- Yesterday
- Helter Skelter
- Golden Slumbers/Carry That Weight/The End
Paul McCartney – Live And Let Die + Hey Jude (Telenor Arena, 2015):