Alle kan like Paul Simon, men på langt nær alle skjønner hans storhet. Paul Simon skildrer de store spørsmål best av dem alle.
Jeg har mange favoritter og jeg liker mange sjangre. Men er det én musiker og låtskriver som aller best skildrer livet, kjærligheten og døden i tekst og melodi, kommer jeg bare på ett navn. Paul Simon.
Melodiene er nynnbare og fengende. Tekstene er direkte og tilsynelatende enkle. Paul Simon mestrer til det fulle å være tilgjengelig samtidig som han er innovativ. Han gir meg det jeg vil ha, men tvinger meg også ut på ukjent farvann.
Paul Simon er tidenes beste låtskriver.
50 år med stillhet
I høst, nærmere bestemt 19. oktober, er det 50 år siden duoen Simon & Garfunkel ga ut sin første LP, Wednesday Morning 3 A.M. Albumet inneholdt en av Paul Simons viktigste låter, The Sound of Silence, som ble spilt inn i mars 1964.
Denne uken kom nyheten om at Paul Simon, sammen med Sting, spiller i Oslo Spektrum 19. mars neste år. Art Garfunkel har de senere år hatt problemer med stemmen, og Simon har i to år fått gode anmeldelser for konsertene i USA. Jeg skal være forsiktig med å mene noe om en duo jeg ikke har hørt, men jeg begynner med at Paul Simon pleier ikke å være for ukritisk i sine valg av samarbeidspartnere. Vi får håpe at Artie tar det pent.
Første gang jeg hørte Paul Simon, var sommeren 1992 og konsertalbumet med Simon & Garfunkel, The Concert in Central Park (gjenforeningskonserten i 1981). Særlig sangen The Sound of Silence gjorde inntrykk på meg. 20 år senere var jeg i Oslo Spektrum på Simons Graceland-konsert. Etter en presis og sterk You Can Call Me Al, kom Paul Simon tilbake på scenen og sang den første singelen han ga ut under artistnavnet «Simon & Garfunkel» i 1964.
Da de fleste andre (kremt, The Beatles) stort sett sang om at «jeg elsker deg, og du elsker meg», kom Paul Simon med:
People talking without
speaking
People hearing without
listening
People writing songs
that voices never
share
No one dare
Disturb the sound of
Silence
For en likegyldighet! I 1964 var Paul Simon 23 år.
Paul Simons genistrek er å kutte ut alle overflødigheter i arrangementet ved å skjære helt inn til beinet og kombinere musikken med poetiske tekster, som ikke har flere ord enn nødvendig. Vi hører det i The Sound of Silence, og mange sanger senere. Mange.
Darling Lorraine er livets kjærlighet. Hva kjærligheten faktisk handler om. Den er ikke akkurat rosenrød. Den er seig
Melodiens poesi
Folk flest liker rock. Rock de kan skjønne. Paul Simon er ikke rock og har aldri vært det. Så når jeg hører at «Paul Simon er jo ikke rock», så svarer jeg: «Ja, og?». La oss holde oss til temaet. Jeg opplever dette som en vanlig misforståelse. At siden Simon ikke er rock, så er han ikke så god eller interessant. Men er rock i seg selv et kriterium for god musikk?
Paul Simon er mest av alt en singer-songwriter, eller låtskriver på norsk. Paul Frederic Simon ble født 13. oktober 1941 i Newark, New Jersey, USA. Bare noen måneder gammel flyttet han og foreldrene til Queens i New York. Lille Paul fikk tidlig interesse for musikk og baseball. Særlig jazz og popens tidlige artister som Jerry Lee Lewis, Carl Perkins og Elvis Presley fanget Pauls interesse.
11 år gammel ble han kjent med den like gamle Art Garfunkel. Inspirert av duoen The Everly Brothers dannet Simon og Garfunkel sin egen duo. De het Tom & Jerry.
Paul Simon markerte seg tydelig som en av samtidens mest betydningsfulle låtskrivere og poeter ved å debutere med The Sound of Silence.
«Fools», said I. «You do not know
Silence like a cancer grows
Hear my words that I might teach you»
Søkende Paul
Etter den første LP-en med Garfunkel, dro Paul Simon til London. Han skrev sanger og vanket i byens poet-miljø. Resultatet kan vi høre i den sterke soloplaten The Paul Simon Songbook (1965). Her kan vi høre blant annet The Sound of Silence, April Come She Will og I Am A Rock.
Den andre platen med barndomsvennen Artie ble dels elektrisk, og het enkelt Sound of Silence (1966). Det skulle ikke ta lang tid før Paul Simon, som var drivkraften i duoen, både ved å være komponist og i stor grad arrangør, eksperimenterte i større grad. Art Garfunkel hadde en gudbenådet sangstemme.
Paul fulgte med på både Bob Dylan, The Beach Boys, og ikke minst The Beatles. Trolig mest sistnevnte. Jeg hører mye inspirasjon fra, særlig navnebror Paul (McCartney), og John Lennon, samt noe George Harrison, i de to siste platene med Simon & Garfunkel, Bookends (1968) og Bridge Over Troubled Water (1970).
Det beste Paul Simon skrev for Simon & Garfunkel er blant det ypperste han har kommet opp med, men det er solokatalogen som er mest essensiell. Uten tvil.
Paul Simon lærte seg musikkens muligheter i duo med Art Garfunkel. Fra 1972 utfoldet Paul Simon seg fullstendig, og har gitt oss den beste soloplatekatalogen noensinne.
Ska, reggae og elektronisk
I mine ører blir Bob Dylan for mye skrangleorkester. Visstnok er mange av tekstene gode, og platene frem til og med Blood on the Tracks (1975) er svært gode, men Dylan har problemer med å finne balansen mellom tekst og melodi. Bob Dylan er mest av alt en poet, ikke en musiker.
John Lennon er litt som sin store helt Bob Dylan. Best på tekst. Tekst og melodi sitter som et skudd de få gangene de faktisk gjør det. Også John Lennon var mest en poet, ikke så mye en musiker.
Paul McCartney har alltid fått kritikk for å være banal lyrisk, men en mester melodisk. Jeg ser poenget. Men McCartney på sitt aller beste er på nivå med Paul Simon. Simon tok ikke initiativet til et album som Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967), men låt-for-låt i 50 år har Simon holdt et langt mer stabilt nivå enn sin engelske navnebror. Melodisk har de mange likheter, må nevnes.
På sin andre soloskive, Paul Simon (1972), lekte Simon seg med ska og reggae. Musikalsk har Paul Simon gjennom hele karrieren utforsket nye uttrykksformer. Hver plate inneholder noe nytt. Bluegrass og swingjazz på There Goes Rhymin’ Simon (1973), soul og jazz på Still Crazy After All These Years (1975), afrikanske melodier og rytmer på Graceland (1986), samba og bossanova på The Rhythm of the Saints (1990), cubansk og musikal på The Songs from the Capeman (1997) og elektronisk på Surprise (2006).
Særlig Surprise vil jeg trekke frem som Paul Simons mest undervurderte plate. I en alder av 65 år samarbeider han med nestor i elektronisk musikk, Brian Eno (Roxy Music, David Bowie, Talking Heads, med flere), og skaper sin egen musikk i et uttrykk som burde få Thom Yorke (Radiohead) til å bli nervøs. Simon gjør for så vidt det samme som alltid; finner balansen mellom geniale tekster og fengende melodier, denne gangen da i et elektronisk lydlandskap bragt frem av Brian Eno. Platen anbefales!
Skråblikk på livet
Vi liker alle You Can Call Me Al! Nynnbar melodi. Kul video med Chevy Chase (morsom fyr!). Ja. Men vet dere hva sangen faktisk handler om?
Det er en munter melodi, men en dyster tekst om en mann i midtlivskrise. Paul Simon var nyskilt fra skuespiller Carrie Fisher. Året er 1985. Han føler seg ensom.
A man walks down the street
He says: «Why am I soft in the middle now?
Why am I soft in the middle? (…)»
Simon spør seg selv om hvorfor han ikke har det livet han skulle ha hatt:
Where’s my wife and family?
What if I die here?
Who’ll be my role model
Now that my role model is
Gone, gone?
Paul Simon dro til Sør-Afrika for å spille inn det som skulle bli, ikke bare hans, 1980-tallets viktigste plate, Graceland. Karrieren hans var før det på hell. Hearts and Bones (1983) var en sterk plate, men ingen brydde seg. Heller ikke plateselskapet. Simon har i en rekke intervjuer om Graceland sagt at han kunne gjøre som han ville da han spilte inn denne platen.
Graceland er Paul Simons mest ambisiøse og avantgardiste prosjekt. Simon hentet inspirasjon fra så vel som CAN, det viktigste krautrock-bandet, og den sør-afrikanske musikken han oppsøkte. Sjekk ut CAN-albumet Saw Delight, og du vil høre likhetstrekk. Paul Simon vet hva han gjør.
Livets slutt
Jeg kjenner meg igjen i Simons tekster. De treffer meg. Skremmende godt. I London skrev Paul Simon en sang som I Am A Rock. Han var 24 år.
I’ve built walls
A fortress, steep and mighty
That none may penetrate
I have no need for friendship
Friendship causes pain
It’s a laughter and it’s loving I disdain
I am a rock
I am an island
I dagens aviser leser jeg om unge menneskers ensomhet. Paul Simon var dønn ærlig for snart 50 år siden.
Han har skrevet om alle livets sider. Som den vanskelige kjærligheten i Still Crazy After All These Years (særlig strofen «Now I sit by my window/And I watch the cars/I fear I’ll do some damage/One fine day»). Hvem har ikke opplevd det? Hvis ikke, gjør det!
En av mine favoritter med Paul Simon er Darling Lorraine (fra You’re the One, 2000). Dette er livets kjærlighet. Hva kjærligheten faktisk handler om. Den er ikke akkurat rosenrød. Den er seig.
If it had been for Lorraine
I’d have left here long ago
I should have been a musician
I love the piano
She’s so light
She’s so free
I’m tight, well, that’s me
But I feel so good
With darling Lorraine
Men Lorraine blir syk og dør. Frank (som er Paul Simons stemme) innser hva deres forhold er verdt og setter pris på noe så enkelt som å se på tv og spise pannekaker. Livet.
Først i voksen alder
Selv om jeg ble nysgjerrig på Paul Simon i løpet av sommeren mellom ungdomsskolen og videregående, da solen skinte i 1992, var det først da jeg ble kjent med en musikkelsker fra Lillehammer på journalistutdanningen som mildt sagt var opptatt av Paul Simon, at jeg tok skrittet videre.
Jeg hører mye Paul Simon i nyere artister. Allerede med David Byrne og hans Talking Heads på 80-tallet hadde Simon betydelig innflytelse. Og Peter Gabriel. Hva hadde So vært uten Paul Simon?
Senere artister som Vampire Weekend og Wilco har hentet mye fra Paul Simon. Jeg liker å sammenlikne Wilcos One Sunday Morning med Simons The Obvious Child. Begge handler om et far/sønn-forhold. En relasjon som går mest utover sønnen, fordi han ikke, før det er for sent, innser hva det handler om.
Paul Simon er mystisk. Det er faren til Sonny som snakker. Faren tenker tilbake. Han har skjønt meningen med livet.
We had a lot of fun
We had a lot of money
We had a little son and we thought we’d call him Sonny (…)
Sonny vokser opp. Faren mimrer. Så skifter far og sønn rolle:
Some have died
Som have fled from themselves
Or struggled from here to get there
Sonny wanders beyond his interior walls
Runs his hands through his thinning brown hair
Sønnen (Paul?) Han drar hånden gjennom det tynne, brune håret. Det hadde Paul Simon i 1990) er blitt eldre og reflekterer over sitt liv, og sitt forhold til faren.
I don’t expect to be treated like a fool no more
I don’t expect to sleep the night
Some people say a lie is just a lie (…)
Sonny har skjønt det – hva et far/sønn-relasjonen handler om. Det geniale Simon gjør her er at han ikke er så direkte som han vanligvis er. Simon gir meg bare noen hint. Dette er Paul Simons beste tekst. Sangen handler i tillegg om å finne sin vei i livet, en mening, og kommer flere ganger tilbake til the cross is in the ball park. Teksten handler ikke bare om Sonny, men om det store «vi». Hvilke faktorer avgjør våre store valg i livet? Hvilke holdepunkter har vi i livet som definerer hvem vi er?
Og at Jeff Tweedy skriver One Sunday Morning til skiva The Whole Love (2012) som har den samme problematikken viser bare at Tweedy tar sin Simon-inspirasjon seriøst. Jeff Tweedy er den naturlige arvtageren til Paul Simon.
Paul Simon er den av pop/rock-artistene de siste 60 år som er best på melodi, rytme – og begrensingens kunst, og ikke minst, på best mulig vis mestrer å kombinere lyrikk med musikk. Paul Simon er sterkt undervurdert.
Paul Simon – The Beautiful Tour 2011, North Sea Jazz Festival, Rotterdam
Paul Simon – I Am A Rock (live, 2000):
Paul Simon – You Can Call Me Al (1986):
Paul Simon – The Obvious Child (1990):