Jørgen Slips annonserte Paul McCartney på radio 1 i 1989. The Beatles-legenden gjorde comeback.
Det er i alle fall slik jeg husker det. Nå er historien selvfølgelig noe mer omfattende. The Beatles ble oppløst i 1969 (offisielt i 1970). Paul McCartney brukte Wings og 70-tallet til å distansere seg fra tidenes band. Det fortsatte han med på 80-tallet, men ikke med like mye musikalsk og kommersiell suksess.
5. juni 1989 kom Paul McCartney med albumet Flowers In The Dirt. Denne platen skulle bli starten på Pauls reise gjennom sitt eget Beatles. 25 år etter låter skiva like frisk og inspirerende.
Opptak på kassett
Vinyl var ikke noe hifi-format i 1989. CD-en hadde overtatt. Med min Fisher radio-og-kassettspiller hadde jeg mange timers opptak med favorittmusikk på kassett. Hifi-interessen var allerede den gang vekket, så jeg holdt meg til Maxell XL-II-S. Flowers In The Dirt ble tatt opp fra originalkassett til opptakskassett. Jeg lånte kassetten av en kamerat på fotballaget. Noen år senere kjøpte jeg både LP-en og CD-en. Nå venter jeg på den remastrede versjonen og alle bonussporene, samt intervjuene med Paul og bandet.
Det var Flowers In The Dirt som virkelig skjøt fart i min The Beatles-interesse
Jeg holder Flowers In The Dirt som en av de fem beste McCartney-platene etter The Beatles. Min rangering er slik:
- Ram (1971)
- Flaming Pie (1997)
- Band On The Run (1973)
- Flowers In The Dirt (1989)
- Tug Of War (1982)
Dette er det diskusjoner om, selvfølgelig. Flowers In The Dirt er full av sterke melodier og gode tekster. Det låter beatlelsk og mccarneysk på samme tid. Og litt 80-tallet. Det siste elementet kunne ha trukket ned. I mine ører er skiva et eksempel på kombinasjonen av ny og gammel Paul, uten at noen av sidene dominerer. Paul er sulten.
Retro-Paul på radio
Jeg var 13. Jeg hadde kjøpt vinyl i ett år for avisbudpengene. Radio i 1989 føltes mer viktig enn i 2014. Eller rettere sagt, nærradio og kommersiell radio. Kanskje er jeg blitt gammel?
Jørgen Slips (som han kalte seg, jeg har LP-en hans) pratet i vei om tykt og tynt, men det var da sanger som My Brave Face og This One runget ut av den svarte Philips-radioen på bestefars kjøkkenbord at jeg fulgte med. Visst hadde jeg hørt om The Beatles og Paul McCartney, men nå var jeg klar. Denne musikken ville jeg utforske!
Paul McCartney tok et oppgjør med seg selv og sin egen fortid i den selvbiografiske My Brave Face. Elvis Costello ga Paul motstand, men det varte ikke lenge før Paul var alene igjen. Ingen har kunnet erstatte John Lennon har Paul McCartney flere ganger sagt selv. Elvis Costello bidro på de fire sangene My Brave Face, You Want Her Too, Don’t Be Careless Love og That Day Is Done. To sanger som ikke kom med på Flowers In The Dirt, Mistress And Maid og The Lovers That Never Were kom ut på Off The Ground (1993).
Variert Paul
Flowers In The Dirt er variert og har en helhet. Paul McCartney veksler mellom fengende popmelodier og sår melankoli. Gitarist David Gilmour setter sitt preg på We Got Married. Paul sender en hilsen til faren sin i den lavmælte Put It There (som han pleide å si til Paul). Det er seige ballader, det er drivende poplåter.
Musikken er best, men tekstene er også jevnt over bedre enn hva Paul kan finne på å skrive.
Fra You Want Her Too (skrevet sammen med Elvis Costello):
She Makes Me Go So Wrong.
(Yeah You Kept Me Awake You Know You Did)
I’ve Loved Her Oh So Long.
(So Why Don’t You Come Right Out And Say It, Stupid)?
She Makes Me Do Things I Don’t Want To Do,
I Don’t Know Why I Should Be Telling You
I Know That You Want Her Too.
Tilbake på scenen
Flowers In The Dirt ble Paul McCartneys comeback etter Wings og de to kassasuksess-platene Tug Of War (1982) og Pipes Of Peace (1983). Ikke alle platene ble godt mottatt av tilhengere og kritikere på 80-tallet, og det med god grunn. Bare hør på Press To Play (1986) og Choba B CCCP (1988). Flowers In The Dirt er ikke perfekt, men gjennomarbeidet og god.
Albumet bragte Paul tilbake til konsertscenen – den første verdensturneen siden 1976. Premieren var i Drammenshallen 26. september 1989, 20 år etter utgivelsen av The Beatles’ svanesang Abbey Road. Siden den gang har Paul McCartney i stadig større grad brukt sine turneer til å spille The Beatles-låter. Eksempelvis fremførte Paul seks til syv sanger fra henholdsvis Flowers In The Dirt og Off The Ground på turneene i perioden 1989-1993. Da trodde han på sin nye musikk. Det gjør han nok ikke lenger. På turneene i nyere tid er det som regel to til tre sanger fra den nyeste skiva.
Til tross for alle opp- og nedturene etter The Beatles, solokarrieren til Paul McCartney er ikke akkurat jevn, så har Paul alltid vært min favoritt-beatle. Han var den mest avantgardistiske både i The Beatles og i tiden etter. Paul har eksperimentert mer med stilretninger og musikalske uttrykk enn sine tre gamle bandkamerater. Paul kunne spille alle mulige instrumenter, han var perfeksjonisten.
På Flowers In The Dirt liker jeg særlig låtene My Brave Face, You Want Her Too, Distractions, Put It There, Figure Of Eight og This One. De sangene viser bredden. Referansene til The Beatles og retningen fremover. Paul ivaretar balansen. Derimot har jeg ikke sans for den klissete balladen Motor Of Love. For mye sukker.
Totalt sett, Flowers In The Dirt gir meg følelsen av at Paul ville noe igjen etter mange år med retningsløse plater. Det var Flowers In The Dirt som virkelig skjøt fart i min The Beatles-interesse.
PLATEANMELDELSE: En allsidig og eksperimentell Paul McCartney