Det er mange av mine musikalske helter som burde legge opp. Mark Knopfler er en av dem.
Jeg hadde hørt Knopfler syv ganger før; fem ganger solo, en gang med Emmylou Harris og en gang med Dire Straits. Onsdagens konsert i Frognerbadet var god, men jeg hørte at det nå er på tide for gitarguden å gi seg mens leken er god.
Man kan ikke forvente seg en rockekonsert når man hører Mark Knopfler i 2015, 30 år etter «Brothers In Arms», det første albumet som på CD solgte en million eksemplarer. Greit nok det, det er lenge siden Knopfler rocka på konsertene. Sist gang var vel for ti år siden i Oslo Spektrum.
Mer folkpreget
I 2008 la Knopfler Dire Straits til side på konsertene og spilte mest fra soloskivene. Konserten i Spektrum det året og to år senere på Norwegian Wood var overbevisende. Knopfler var i god form og lekte seg med den keltisk-inspirerte musikken.
Knopfler var bedre under årets konsert på Norwegian Wood enn i Vikingskipet for to år siden. Da var lyden så dårlig at jeg ikke fikk med meg mer enn halve lyden. Han hørtes ut som om han sang inn i en trakt. Ølen på Gregers etterpå smakte godt. Lyden i Frognerbadet var som alltid helt strålende.
Mer bakpå
Knopfler la mest vekt på sine to nyeste album, «Tracker» og «Privateering». Noen høydepunkter fra «Sailing To Philadelphia» og «Shangri-La», og et knippe Dire Straits-klassikere ble det også.
Gjennomgående for denne konserten var at Knopfler hadde gjort sangene mer saktegående, han lå mer bakpå enn før. Spillet slepte seg litt etter, han var ikke helt på hugget. Vokalen var også noe tregere enn tidligere år. Bandet var som alltid samspilt og presist.
Konserten åpnet med «Broken Bones», gikk straks over på «Corned Beef City» og «Privateering». Sangene var roligere og mer laidback enn Dire Straits og de første soloutgivelsene. Det låt fint og jeg smilte. Akkurat som forventet.
Første høydepunkt var «Hill Farmer’s Blues» (med «Father And Son» som intro). Neste var «Romeo & Juliet». Førstnevnte, fordi både Knopfler og bandet kviknet litt til. Jeg ante en viss glød i samspillet. Sistnevnte, mest fordi sangen er så god. Dette er en sterk kjærlighetssang, dønn ærlig og ganske så sår. Knopfler spilte den betydelig bedre for ti år siden, men kveldens versjon holdt til mer enn godkjent.
«Sultans Of Swing» hadde enkelte glimt av gammel storhet i gitarspillet. Jeg forventet ikke den samme energien som i konsertversjonen fra 1983 på albumet «Alchemy», men i Frognerbadet fikk jeg en bekreftelse på at jeg ikke ønsker å høre Knopfler når han er for gammel til å leve opp til hva han en gang var. Han kuttet ut mange detaljer i fingerspillet.
Nyskapende låtskriver og gitarist
Knopfler har nok hatt sine beste år uten Dire Straits. Ikke det at jeg savner Dire Straits. Det var bandet av 1980-tallet, med sanger som «Tunnel Of Love», «Romeo & Juliet», «Brothers In Arms», «Walk Of Life» og «Money For Nothing» som (kommersielt) toneangivende. Solo mener jeg de første platene var best, særlig «Golden Heart» og «Shangri-La». De siste platene har noen høydepunkter, men jeg går fort lei. Det blir fort ensformig, mye fele og fløyte, og for lite variasjon.
De nye låtene på konsertene var fine, men fikk ikke nakkehårene til å reise seg. Sanger som «Skydiver» og «Laughs And Jokes And Drinks And Smokes» er ikke spennende nok.
Knopfler har aldri pratet mye på konsertene, heller ikke denne gangen. Han smilte også mer før. Vinket mer og ga meg inntrykk av at han trivdes på scenen. Da han introduserte bandet sitt før «Postcards From Paraguay», smilte han litt til oss. Jeg håpet på lette rytmer og god musikalsk flyt.
Men for å si det sånn, sangen rullet mer for ti år siden. Nå var den tregere og seigere. Jeg tenkte på at den åtte år eldre Paul Simon fortsatt får sine sanger inspirert av sørafrikansk og søramerikansk musikk til å flyte lett. Knopfler er langt mer stakkato.
Konsertens høydepunkt var «Speedway At Nazareth». Jeg lukket øynene for å få med meg alle detaljer og nyanser i Knopflers gitarspill og bandets utfylling i lydbildet. Endelig satt alt som det skulle. Ja! God, gammel Knopfler-årgang! Det glødet ikke like mye av «Telegraph Road», men nok til godkjent. Han avrundet før gitarspillet tok helt av. Kanskje like greit?
Av ekstranumre ble det to sanger fra «Brothers In Arms» og en finale med «Piper To The End». Tittelsangen om kald krig ble spilt korrekt og flott, men publikum klappet betydelig mer til poplåten «So Far Away». Jeg følte et øyeblikk at etter 30 år som fan er Knopfler nettopp det for meg. Så langt unna. Så langt unna det han en gang var. «Piper To The End» ble en stemningsfull og fin avrunding på en ellers rutinepreget konsert.
Jeg har hørt Mark Knopfler energisk og spillesugen. Jeg vil helst huske ham slik.
Bandet:
- Mark Knopfler: gitar og vokal.
- Ricard Bennet: gitar.
- Jim Cox: piano.
- Guy Fletcher: keyboard.
- John McCusker: fele og fløyte.
- Mike Goldrick: fløyte.
- Glenn Worf: bass.
- Ian Thomas: trommer.
Låtene:
- Broken Bones (Tracker, 2015)
- Corned Beef City (Privateering, 2012)
- Privateering (Privateering, 2012)
- Father And Son (Cal, 1984) / Hill Farmer’s Blues (The Ragpicker’s Dream, 2002=
- Skydiver (Tracker, 2015)
- Laughs And Jokes And Drinks And Smokes (Tracker, 2015)
- Song For Johnny Liston (Shangri-La, 2004)
- Romeo And Juliet (Making Movies, 1980)
- Sultans Of Swing (Dire Straits, 1978)
- Mighty Man (Tracker, 2015)
- Postcards From Paraguay (Shangri-La, 2004)
- Speedway At Nazareth (Sailing To Philadelphia, 2000)
- Telegraph Road (Love Over Gold, 1982)
Ekstra:
- Brothers In Arms (Brothers In Arms, 1985)
- So Far Away (Brothers In Arms, 1985)
- Piper To The End (Get Lucky, 2009)
Mark Knopfler – Kill To Get Crimson Tour 2008, Oslo Spektrum
Mark Knopfler – The Privateering Tour 2013, Vikingskipet, Hamar