Jeg innså i 2014 at min musikksmak snart hører hjemme under seks fot jord. Eller gjør den det?
På denne listen kommer ingen nye utgivelser fra 2014. Det kan musikkpressen ta seg av. Jeg nevner her hvilke musikkopplevelser som har betydd mest for meg dette året.
«David Bowie Is», utstilling, Berlin:
Utstillingen var like innovativ og allsidig som David Bowie selv.
LES MER: Innovativ David Bowie-utstilling i Berlin
Berlin-filharmonien: Hilary Hahn og Tschaikowsky «Manfred»-symfonien, Berlin:
Det var rett og slett en fryd å høre Berlin-filharmonien dirigert av Tugan Sokhiev.
LES MER: Trollbundet av Berlin-filharmonien
The Band From Utopia, Cosmopolite:
Bandet mestret å videreføre Frank Zappas lekenhet og detaljfokus, og lekte seg med låtene og med rom for personlige tolkninger.
LES MER: Ekte Zappa uten Zappa
Anton Bruckner «Symfoni nr. 5», Berlin-filharmonien, med Günther Wand:
CD-en vekker sterke følelser i meg. Enkelt sagt: vakkert.
Klaus Schulze:
Tysklands svar på Jean-Michel Jarre. På 1990-tallet oppdaget jeg Vangelis, Tangerine Dream, Kraftwerk, Brian Eno, The Orb, Orbital, Leftfield og Air i kjølvannet av Jarre. Men først nå skulle jeg studere Schulze. Minimalistisk og spennende! Kompromissløst!
Peter Gabriel i Oslo Spektrum:
Den samme konserten som i Berlin høsten 2013, som var mye bedre. Gabriel kjempet hardt i Spektrum mot et lunkent og arrogant publikum.
LES MER: Peter Gabriel kjempet mot et lunkent publikum
Japansk frijazz
Det er denne musikken en kamerat har utfordret meg på. Jeg jobber med saken.
Nik Bärtsch & Ronin, Nasjonal Jazzscene:
Nik Bärtsch’s Ronin fornyer fusion i all sin komplekse enkelhet.
LES MER: Dette er det nye innen jazz
Chick Corea & Stanley Clarke, Copenhagen Jazz Festival
Min kjæreste og jeg opplevde Chick Corea og Stanley Clarke som tar fusionjazz et steg videre når de stripper ned avantgardistisk fusion. Konserten var komplett i sin akustiske, enkle form.
LES MER: Forfriskende jazzfusion med Chick Corea og Stanley Clarke
Hvor kommer de gamle helter fra?
Denne problemstillingen har jeg vært stilt overfor i over 20 år. Fordi min musikksmak hovedsakelig har røtter i 1950-, 60-, 70- og 80-tallet. Uansett sjanger. Rock, pop, jazz eller elektronisk. Det er mange flinke artister i dag, jeg vet det, men jeg foretrekker legendene, og de dauer snart. Da blir det gravøl.