Musikalsk og visuelt var Oslo-konserten like god som Berlin i fjor, men det gnistret mer i O2. Noe annet er heller ikke å forvente av et norsk publikum.
Konsertprogrammet var hovedsakelig det samme, både musikalsk og scenografisk. Bonusen i Oslo Spektrum var en sterk Here Comes The Flood med Peter Gabriel ved flygelet og Tony Levin på elektrisk ståbass. Back To Front-turneen feirer Peter Gabriels kommersielle gjennombrudd So (1986). Det originale turnébandet fra 1986 og 1987 spiller sammen på jubileumsreisen som startet høsten 2012. Oslo Spektrum-konserten 23. mai er Peter Gabriels første ordinære konsert i Norge siden Kalvøya for 20 år siden.
Publikum satt godt i stolene sine. Under Sledgehammer, In Your Eyes og samtlige tre ekstranumre reiste de seg. Og alltid er det en drita nordlending på raden bak som breker og skravler, til tross for at flere ba ham holde kjeft. Det er nok av puber i Oslo.
Konserten var god, Berlin var bedre. Det syntes nok Peter Gabriel selv også, hvis jeg skal ta hans Facebook-oppdatering i betraktning. «A very good night in Oslo. Thank you for coming». Meldingene fra Helsinki og Stockholm var mer entusiastiske.
Det som trekker ned er mest lyden (akustikken i Oslo Spektrum er elendig) og publikum (nordmenn liker å sitte). For Peter Gabriel gjorde alt riktig. Men Peter Gabriel og publikum var mer samstemte i Berlin. Da må jeg bare få understreke at etter 20 år med konsertbesøk, vet jeg at publikummet i Oslo er trege.
Minimalistisk og spektakulært
Oppvarmingen med de to kordamene, Jennie Abrahamson og Linnea Olsson var flott. Musikken var naken og melodiøs. Jeg skjønner hvorfor Peter Gabriel har med seg disse to. Musikalsk er de beslektet.
Gabriels konsert var delt inn i tre. Han presenterte menyen på samme måte som i fjor; først en akustisk del, deretter en mørk, elektrisk del og til slutt hele albumet So. Oversettelsen på skjermene var riktignok full av skrivefeil.
Konserten startet med Peter Gabriel ved flygelet og Tony Levin med ståbassen, og sangen O But, en uferdig låt fra innspillingen av So i 1985 og 1986. Deretter kom bandet inn, og vi fikk akustiske versjoner av Come Talk To Me og Shock The Monkey. Sistnevnte var mer leken i fjor. Gabriel gliste mer.
Med Family Snapshot kom det spektakulære lys- og videoshowet. Åtte scenearbeidere iført mørke klær og en ansiktsmaske som liknet en gassmaske trillet rundt på like mange bevegelige lyskastere. I taket var en sirkelrund lysrigg. En stor videoskjerm bak scenen og to mellomstore på hver side av scenen. Peter Gabriels lys- og videoshow kan minne om hva Jean-Michel Jarre serverte i sine glansdager, dog langt mer minimalistisk.
Peter Gabriel gir en komplett forestilling. Musikk, lys, video og hans kroppsbevegelser er helt synkront. Peter Gabriel rusler ikke rundt på scenen og ser seg omkring, kroppsbeherskelsen er i ett med musikken og lyskasterne. Han gikk taktfast og bestemt under Digging The Dirt, han danset mot lyskasterne under No Self Control. Samtlige bevegelser underbygger sangens budskap.
Jeg savnet allsangen under Digging In The Dirt. Et fullsatt Spektrum klappet med på Gabriels bestemte initiativ under Secret World. Blikket hans kunne vi ikke ta feil av. «Klapp!».
Sårt og politisk
Det er 12 år siden forrige nye plate med ny musikk, Up. Selv om Peter Gabriel ikke har gitt ut noe nytt siden den gang er såpass mange av sangene like aktuelle i dag som da de ble utgitt. Og det er ikke uten grunn at band som Vampire Weekend og The Captain & Me bruker navnet hans i musikken. Disse to og Elbow røper tydelig musikalsk inspirasjon.
Peter Gabriel har skrevet mye om mellommenneskelige relasjoner forbundet med sårbarhet, skuffelse, brudd og forhåpninger. Det er da han er på sitt beste. Så også i Spektrum. Jeg nevner Family Snapshot, Digging In The Dirt og The Family And The Fishing Net. I tillegg skal ikke politiske tekster som Biko glemmes – 37 år etter mordet på Stephen Biko, som kjempet mot apartheid. Sangkatalogen holder Peter Gabriel aktuell ved å fremføre låtene i et tungt og minimalistisk arrangement. Noen i publikum reiser seg og knytter neven for Stephen Biko.
Vakker overraskelse
Når alt er så innøvd er det vanskelig å håpe på overraskelser, men nakkehårene reiste seg da Peter Gabriel og Tony Levin i duett fremførte Here Comes The Flood, slik Gabriel selv ønsket at sangen skulle bli spilt i 1977, uten elgitarer og et symfonisk lydbilde ala Genesis (som Gabriel forlot to år før). Da var det stille i Oslo Spektrum. Sangen var ikke annet enn vakker.
Bandet er – som alltid – eksemplarisk. Jennie Abrahamsons sangprestasjon under Don’t Give Up (om å være arbeidsledig) må fremheves. Det er lett å savne stemmen til Kate Bush, men Abrahamson er på ingen måte en dårlig erstatning. Tvert i mot.
Alt i alt, Peter Gabriel overbeviser og gir meg den komplette konsertopplevelse. Bare synd det er for et lunket publikum. Da Berlin-konserten var en soleklar sekser, kvalifiserer Oslo til en god femmer.
Bandet:
- Peter Gabriel: vokal, keyboard, flygel, perkusjon.
- Tony Levin: bass.
- David Rhodes: gitar.
- David Sancious: keyboard.
- Manu Katché: trommer.
- Jennie Abrahamson: vokal, koring.
- Linnea Olsson: koring.
Låtene:
DEL I: Akustisk
- O But (duett av Peter Gabriel og Tony Levin)
- Come Talk To Me
- Shock The Monkey
- Family Snapshot (delvis akustisk, og lysshowet begynner)
DEL II: Elektrisk
- Digging In The Dirt
- Secret World
- The Family And The Fishing Net
- No Self-Control
- Solsbury Hill
- Why Don’t You Show Yourself
DEL III: So
- Red Rain
- Sledgehammer
- Don’t Give Up
- That Voice Again
- Mercy Street
- Big Time
- We Do What We’re Told
- This Is The Picture
- In Your Eyes
DEL IV: Finale
- Here Comes The Flood
- The Tower That Ate People
- Biko