Jeg var sliten og stum etter tre timer og et kvarter inne på Bowie-utstillingen i Berlin. Utstillingen var like innovativ og allsidig som David Bowie selv.
Først må jeg si at jeg blir skeptisk når en artist av Bowies kaliber skal på utstilling. Hva får jeg? Noen plakater på veggen, en gitar og et par videoklipp?
Klokken 11 på formiddagen var køen utenfor galleriet Martin-Gropius-Bau rundt 150 meter lang. Heldigvis hadde min reisekamerat og jeg betalt noen euro ekstra for å slippe køen, såkalte eksklusive billetter. Vi fikk på oss trådløse hodetelefoner og vandret inn i Bowie-land, David Bowie Is. Tre timer og et kvarter senere slepte vi oss ut igjen. Stappfull av inntrykk.
Utstillingen er en sann hyllest. Vi var som barn på julaften
Rockens Miles Davis
Jeg kommer ikke med en lang avhandling om David Bowies betydning i musikkhistorien nå, men kan kort si at han mest sannsynlig er den viktigste artisten i pop og rock. The Beatles er det mest sentrale bandet.
Bowie forandret musikken fire ganger; først satte han ny standard for psykedelisk folkrock (Space Oddity og The Man Who Sold The World), definerte glamrock (Ziggy Stardust, Aladdin Sane, Diamond Dogs), fusjonerte soul, elektronisk og rock (Young Americans, Station To Station) og blandet kraut, elektronisk og rock (Low, «Heroes» og Lodger). David Bowie er å anse som rockens Miles Davis.
Bowie forandret musikkvideoene (før Peter Gabriel, som tok skrittet videre), Bowie gjorde seg selv til et moteikon med sine kostymer på turneene. Flere av draktene har han delvis designet. I tillegg hentet David Bowie inspirasjon fra miming, kabaret og teater. I Berlin begynte Bowie også å male.
Alt dette gjorde Bowie til én enhet. Noen andre?
Barn på julaften
Det er ikke til å komme bort i fra at størst utbytte får man av utstillingen hvis man er die hard-fan. Liker man kun sangen China Girl, er nok utstillingen vel voldsom. For her får fansen virkelig studere alt som har gjort Bowie så stor. Utstillingen er en sann hyllest.
Min reisekamerat og jeg gikk som sild i tønne med andre besøkende. Vi så på gamle filmklipp på små eller store videoinstallasjoner. Høydepunktet var å se klipp fra Diamonds Dogs-turneen i 1974 – aldri tidligere vist. Det er ikke annet enn gøy å se folk gå helt inn i seg selv, glemme alle mennesker rundt seg, og se på Starman under Top of the Pops på engelsk tv.
Vi var som barn på julaften.
Komplett bilde
Alle kostymene var der. Ziggy-klærne. Dressen fra 1974-turneen. Thin Wite Duke. Klærne fra Ashes To Ashes-videoen. Kostymene fra både Outside og Earthling. Reality-drakten.
Vi fikk flere av de håndskrevne sangtekstene. Jeg tok bilde av «Heroes»-teksten. Det er Den store sangen for fansen i Berlin. Utstillingen som åpnet i London i fjor, hadde nå et eget rom for Bowies tre år i Berlin. Like minimalistisk anlagt som musikken selv. Som en kuriositet hang nøkkelen fra Hauptstrasse 155 i en monter.
Utstillingen hadde blitt feil hvis den ikke var så grundig gjennomført som denne. Ingenting var tilfeldig eller halvveis. Denne utstillingen var fullstendig komplett.
Siste dag: 10. august.
PS! Rett etter utstillingen dro min reisekamerat og jeg på en guidet gåtur av en superfan på vår egen alder som jobbet i platestudioet Bowie brukte i Berlin, Hansa studio. Ingen dårlig avslutning, akkurat. Vi ble vist eksakt hvor inspirasjonen til sangen «Heroes» var, og om de 30.000 østberlinerne som sang «we could be heroes» rett ved Berlin-muren bak Riksdagen under Bowies utendørskonsert i 1987, og hvor flere av dem ble slått ned av Stasi.