Jeg hadde aldri hørt musikken før. Jeg ble solgt etter fem minutter.
Den sveitsiske pianisten og komponisten Nik Bärtsch og hans band Ronin er like mye jazz som det ikke er det. Gruppen blander jazz, klassisk, folkemusikk og funk med asiatiske toner. Sjefen selv er ikledd samurai-drakt bak klaveret og den gamle synthesizeren.
Konserten varte i en time og tjue minutter. Det var en symfonisk helhet over det hele. I hvert enkelt stykke og totalt sett. «I hope you’ll enjoy the journey», sa Bärtsch etter åpningen på tjue minutter. Jeg var allerede bergtatt.
Siden jeg ikke hadde hørt noen CD-er eller utdrag på internett før konserten, visste jeg heller ikke hva jeg ville få. «Fusion». Det kan være så mangt. Da Miles Davis kastet av seg den mørke dressen og plugget inn wah wah-pedalen på slutten av 1960-tallet, ble han kritisert for at han ikke spilte jazz. Nå spiller alle modernister fusion. Ikke alle har sitt eget uttrykk. Ikke alle har nerve.
Nik Bärtsch’s Ronin har defintivt nerve. Ingen i bandet utmerker seg. Alle utgjør én enhet. Så vidt får bassist Thomy Jordi og Sha på bassklarinett og saksofon leke seg mer enn konserten som sådan skulle tilsi.
Nik Bärtsch’s Ronin fornyer fusion i all sin komplekse enkelhet.
Konserten ble ledsaget av korte, enkle, nærmest banale repeterende melodier, innrammet av abstrakt rytme- og akkordspill. Sjefen selv var vel så opptatt av lydbilde som melodi. Han spilte mer inne i selve klaveret enn på tangentene. Noen ganger samtidig som på synthesizer. De enkle melodifragmentene ble repetert i forskjellige former utover i konserten.
Åpningstemaet hørte vi om igjen i et senere stykke.
For meg handler ikke jazz om melodi eller rytme, jazz handler om samspill. Denne konserten var i så måte eksemplarisk. Sånn skal ny jazz låte.
Besetning:
- Nik Bärtsch: piano, Fender Rhodes
- Kaspar Rast: trommer
- Thomy Jordi: bass
- Sha: saksofon, bassklarinett