Chick Corea og Stanley Clarke tar fusionjazz et steg videre når de stripper ned avantgardistisk fusion. Konserten var komplett i sin akustiske, enkle form.
Arven etter Miles Davis kan fortsatt høres under Copenhagen Jazz Festival. Bare på Viften Kulturhus i den lille byen Rødovre 20 minutter med buss 6A utenfor København spiller først Chick Corea og Stanley Clarke sammen og senere Mike Stern og Bill Evans. Chick Corea spilte med Miles Davis fra 1968 til 1970. Deretter dannet Corea fusiongruppen Return to Forever i 1971 mens han ennå spilte i bandet til Stan Getz.
Fornyer musikken
Chick Corea anses som en av de største nålevende jazzpianister. Han har en egen evne til å blande klassisk, flamenco og jazzfusion i sitt piano- og synthesizerspill. Stanley Clarke spilte bass i Return to Forever. 35 år etter at gruppen ble oppløst og seks år etter gjenforeningskonserten under Montreux Jazz Festival tar duoen Corea og Clarke det store lydbildet ned til et nakent akustisk sett. Konserten som var dagen etter at duoen gjestet Kongsberg jazzfestival, gjorde inntrykk.
Det kunne ha blitt flatt og forutsigbart, men som kjæresten min Lina sa etter konserten: «Jeg savnet ingenting». Hun hadde aldri før hørt Chick Corea eller Stanley Clarke, eller hørt om Return to Forever. Musikken er rundt 40 år gammel, men den låter ny. I hovedsak stod Corea for melodilinjen og Clarke for rytmespillet. Eller? I alle fall under første låt, Sometime Ago – La Fiesta, fra debutalbumet Return to Forever kunne det høres slik ut. Men allerede i låt nummer to, nemlig tittellåten fra nevnte album ble det tydelig at ingen av de to musikere spilte hovedrollen alene. Corea og Clarke vekslet elegant mellom å føre an.
Chick Corea og Stanley Clarke lekte seg med kjernen av musikken, helt inn til beinet. Og med det fornyet de sin egen musikk og fusionuttrykket
Sjef på bass
Likevel sitter jeg igjen med inntrykket av at Stanley Clarke tok innersvingen på Chick Corea totalt sett med sitt flamencoinspirerte kontrabasspill. Høydepunktet var den selvkomponerte melodien Clarke hadde til sin chilenske kone, Sophie’s Song, etterfulgt av en lang bassolo. Stanley Clarke er aggressiv uten å være masete, sart uten å være bløt. Chick Corea er stødig hele veien bak klaveret, ofte leken i spillet. Under No Mystery utfoldet de to seg i en lengre duell. Heldigvis ikke for lang. Vi fikk det vi ville ha, ikke mer.
Duoen avvek noen ganger fra Return to Forever-repertoaret ved å spille Bill Evans’ melodi til sin niese, Waltz for Debbie («we did share the same taste of music», som Chick Corea sa til Stanley Clarke – og oss i salen, før de spilte sammen i Return to Forever). Corea insisterte også på et utdrag, Armando’s Rumba, fra sin flotte soloplate My Spanish Heart, som også Clarke medvirket på.
Fornyer fusion
Publikum klappet med flere ganger (selv om det av og til ble noe malplassert, det var jo ingen rockekonsert) og reiste seg to ganger for å klappe. Under siste nummer, Thelonois Monks Blue Monk var det allsang. To sett á 50 minutter ga oss akkurat så mye at publikum ville ha enda mer. Også var det slutt.
Etter min mening var denne konserten et klart bevis på at kompleks fusionjazz kan fungere vel så bra, om ikke bedre, i akustisk format med kun to musikere. Visst er Return to Forever i sin originale form historisk viktig og særdeles bra, men Chick Corea og Stanley Clarke lekte seg med kjernen av musikken, helt inn til beinet. Og med det fornyet de sin egen musikk og fusionuttrykket.
Jeg savnet ingenting.
Chick Corea & Trondheim Jazzorkester (Dirigent: Erlend Skomsvoll), Oslo Konserthus 2010