KONSERTANMELDELSE: Terje Rypdals nye drøm på Nasjonal Jazzscene

Terje Rypdal hadde en langt mindre dominerende rolle under fremføringen av sitt nye verk The Sound of Dreams. Komponisten og gitaristen blir ikke mindre krevende med årene.

I fjor var det ikke fullt på Rockefeller. Denne lørdagskvelden, 5.april, var det trangt om plassen på Nasjonal Jazzscene for å høre Terje Rypdals bestillingsverk The Sound of Dreams til Molde Jazzfestival. Verket ga meg assosiasjoner til Rypdals mesterverk Odyssey fra 1975 som kan karakteriseres som hans Bitches Brew, samtidig som musikken pekte fremover. Terje Rypdal er evig aktuell fordi han fortsatt er sulten etter å fornye seg. Det vet publikum.

Mindre melodi

The Sound of Dreams er delvis inspirert av gamle italienske slagere og filmen Cinema Paradiso, og er langt mer abstrakt og med en enda mer kompleks struktur enn Per Ulv Goes Electric, som var mer tydelig melodisk. Like fullt skaper Rypdal sterke kontraster ved å sette det melodiøse og det abstrakte mot hverandre. Melodilinjene overlates i stor grad til fagottist James Lassen, sjefen selv står mer for ulike typer klanger som et oppbyggende element. Bassist Sveinung Hovensjø (kjent fra Odyssey) var ikke på scenen. Bandet bestod da av organist Ståle Storløkken, elektroniker Marius Rypdal, trommeslagerne Jon Christensen og Paolo Vinaccia, samt James Lassen.

Konserten åpner mørkt. Lydbildet er rått og nakent, og kan tidvis minne om Rolling Stone fra nevnte Odyssey. Utover i første halvdel veksler Rypdal og hans band mellom det åpne og skjøre og det tunge og melodiøse. Musikken løsner i andre halvdel. Lydbildet er lettere. Rypdal har lenge holdt igjen, nå bygger han mer ut.

Ingen hovedrolle

Terje Rypdal har hovedrollen ved at han har komponert og arrangert musikken, men han har en bemerkelsesverdig tilbakeholden posisjon på scenen. Alle musikere utgjør en like viktig rolle. The Sound of Dreams handler om klangbilde og helhet. Terje Rypdal er ingen gitarhelt. Det høres at Terje Rypdal vil noe med den nykomponerte musikken. The Sound of Dreams er intet unntak. Her får jeg de rocka crescendoene mot klimaks, de lange abstrakte, svevende sekvensene, de vakre melodilinjene og det umiskjennelige rytmespillet til duoen Christensen og Vinaccia. Bandet skaper en balanse. Solid samspill.

Det er alltid spennende med ny musikk fra Terje Rypdal. Nå har han mye musikk som ikke er utgitt, så det burde være lov å håpe på flere utgivelser fra ECM. Rypdal er fortsatt søkende.

martin.aasen.wright@gmail.com

Terje Rypdal – Per Ulv Goes Electric 2011, Rockefeller, Oslo

Terje Rypdal – Henie-Onstad Kunstsenter 2011

Terje Rypdal – Terje Rypdal Legacy 2012, Nasjonal Jazzscene, Oslo

Terje Rypdal – Live At Rockefeller

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *