Dato: 28. august 2011
Sted: Utescenen ved Henie-Onstad Kunstsenter
På Rockefeller var grunnstammen jazzrock. Per Ulv Goes Electric ble fremført av Rypdal med band. Konserten på utescenen ved Henie-Onstad Kunstsenter var derimot langt mer abstrakt og mer krevende.
Kunstsenteret har i over 40 år arrangert konserter med artister innen blant annet jazzfusion, elektronika og progrock. Den engelske jazzfusiongruppen Soft Machine hadde sin konsert i 1971. Rypdal spilte senere med trommisen Robert Wyatt på 1970-tallet, blant annet i Berlin. På begynnelsen av 70-tallet var Rypdal en del av musikerkretsen rundt kunstsenteret. I 1972 ble hans opera Orfeo snur seg og ser på Eurydike urfremført på kunstsenteret. Den siste konserten på Høvikodden hadde Rypdal med bandet The Chasers i 1986. Nå var han tilbake med sin nye trio, med Palle Mikkelborg og Marius Rypdal. Sønnen Marius Rypdal har vært med faren på verker som Vossabrygg under Vossajazz og Havet ved Lindesnes fyr.
Jeg hadde helgevakt, men fikk igjennom (under tvil) at Rypdal-konserten måtte dekkes. Knut Eirik og Lisa var med på konserten, og Anette tok bilder mens jeg nøt musikken. Torsdagen før konserten, som var på en søndag ettermiddag, hadde jeg intervjuet Rypdal over telefon som ga grunnlaget for en nettsak og et avisoppslag.
De tre musikerne vekslet mellom å spille i solo-, duo- og trioformat. Palle Mikkelborg trakterte innimellom både trompet og synthesizer. Trioen hadde spilt sammen én gang før, under jazzfestivalen i Wien i juli. Publikum fikk høre både nytt og gammelt. Trioen vekslet mellom Mikkelborgs Ultimate Tears og kjente Rypdal-stykker som Chaser og Tough Enough, men også et klassisk nummer med sønnen Rypdal på sampling og elektronikk. Elementer av Gustav Mahler og Terje Rypdal ble blandet med industrielle rytmer og elektroniske klanger, før far og sønn spilte Rypdals Memory Lane.
Per Ulv-konserten var bedre, den var faktisk knallbra. Denne konserten var god, men trioen var foreløpig for fersk. Nå hadde Rypdal sagt i intervjuet at de med hensikt ikke hadde øvd inn alt 100 prosent, men det kunne tydelig høres. Rypdal slet med det tekniske oppsettet sitt noen ganger, og ikke alt gitarspillet var like gjennomført under hele konserten. Men når det er sagt, konserten forløp som et 75 minutter sammenhengende stykke, med både kjente toner og langt mer ukjente partier. Tidvis lett tilgjengelig, andre ganger abstrakt og drømmende. Det er ingen tvil om at musikken sett under ett var krevende. Skulle man få utbytte av musikken, måtte man virkelig konsentrere seg.
Når trioen er mer samspilte, tror jeg denne versjonen av Rypdal er mer enn spennende. Der Per Ulv-konserten på Rockefeller kvalifiserte til en soleklar sekser, får denne en firer.
Terje Rypdal – Per Ulv Goes Electric 2011, Rockefeller, Oslo