Kanskje er det noen ganger bedre å sitte i sofaen? Ikke bare spilte gitarist Steve Hackett gammel progrock fra tiden i Genesis. Alt med denne konserten var en kopi av god årgang.
Det er ingenting Steve Hackett gjør feil. Hans gitarspill er i særklasse. Det er rammene for konserten som er feil. Jeg stilte meg selv spørsmålet flere ganger under konserten: Når skal de gamle heltene la musikken være igjen hjemme?
Steve Hackett spilte med Genesis fra 1971 til 1978, og var med i den klassiske besetningen den gang Peter Gabriel frontet gruppen. Den første platen Steve Hackett var med på var Nursery Cryme (1971) som også var Phil Collins’ første. Etter at Peter Gabriel forlot gruppen etter The Lamb Lies Down On Broadway-turneen i 1975 spilte Hackett på de to neste studioalbumene (A Trick Of The Tail, 1976, og Wind & Wuthering, 1976), samt på konsertskiva Seconds Out (da Bill Bruford spilte på trommer, fordi Phil Collins sang).
Genesis etter Steve Hackett er ikke like spennende. For mye P4-pop.
Tilbake til Oslo
Steve Hackett spilte Genesis-låter i Oslo i mai 2013 og gjorde «en så fantastisk konsert at vi rett og slett måtte ha han tilbake så fort som mulig. Sammen med et dedikert publikum, skapte han en helt utrolig stemning inne på en fullstappet Sentrum Scene», meldte arrangøren på sin nettside.
Jeg mener konserten ikke kan karakteriseres som fantastisk. Steve Hackett og hans band spilte stødig. Sånn sett var konserten bra, men. Det er et stort men her. Steve Hackett ville gjøre alt for å bringe oss tilbake til midten av 70-tallet. Vokalisten Nad Sylvan med sitt Robert Plant-hår gikk opp trappen bak Hackett og stod fremoverlent og sang. Ikke sang han spesielt bra, heller, i sin iver etter å etterlikne Peter Gabriel. Bassisten Nick Beggs så også ut som han sist var hos frisøren i 1973. Hele sceneoppsettet og bandets fremtoning var akkurat så pompøs som progrock kan være når den ikke er god.
I det hele tatt ble det for mye kopi og for lite særpreg. Det blir feil når jeg forsøker iherdig å se for meg Peter Gabriel i rød kjole og med revehode på toppen når Sylvan synger Supper’s Ready. Da foretrekker jeg Dweezil Zappa og hans Zappa plays Zappa. Dweezil er opptatt av å spille musikken nært opp mot originalen, men med rom for personlige tolkninger.
Ble lei
Etter Supper’s Ready gikk vi ut. Da var jeg forsynt. Det er fint å høre klassiskere som The Musical Box, The Return Of The Giant Hogweed og Firth of the Fifth, men jeg savnet mer rom for egne tolkninger. Og Steve Hackett kunne med fordel ha byttet ut vokalisten. Ingen kan ta fra Steve Hackett den særegne gitarklangen. Men klassisk progrock med Genesis spilte Genesis best for 40 år siden.
Noen ganger låter musikk best hjemme i stua.
Disse sangene ble spilt:
- Dance On A Volcano
- Dancing With The Moonlit Knight
- Squonk
- Fly On A Windshield
- Broadway Melody Of 1974
- The Lamia
- The Return Of The Giant Hogweed
- The Musikal Box
- I Know What I Like (In Your Wardrobe)
- Horizons
- Firth Of The Fifth
- Lilywhite Lilith
- The Knife
- …In That Quiet Earth
- Afterglow
- Supper’s Ready
- Watcher Of The Skies
- Los Endos