Paul McCartney er 80 år. Det er absolutt verdt å feire.
Paul McCartney, en av de aller største artister noensinne fyller 80 år i dag, og det må selvfølgelig markeres. Det er mye vi kan si og mene om Paul; dagens jubilant er en av de viktigste låtskrivere, musikere og artister i historien med en imponerende musikalsk merittliste.
Låtskriveren Paul
Hadde vi hatt popmusikk uten Paul McCartney? Trolig, men han har utvilsomt satt sitt preg på sjangeren og utviklingen av den i 60 år.
Hans melodiske teft og evnen til å komme opp med den ene pophiten etter den andre vil jeg påstå er unik, særlig på 1960-, 70- og 80-tallet. Tekstene hans har ofte vært oppfattet som av det lettere slaget, men som i mange tilfeller kan omtales som musikalske og som en del av et lydbilde. Andre tekster har vært av mer poetisk verdi uavhengig av musikken, som «Eleanor Rigby» som handler om ensomhet og død, skrevet av 23-år gamle Paul.
Videre er Pauls basspill spesielt og originalt. Ikke bare toneangivende for mange andre bassister, men også fordi han komponerte sanger på bassgitar. Bare se på «Get Back»-dokumentaren hvor det er en scene der han spiller frem tekst og melodi av sangen «Get Back» på bass mens han og George (Harrison) venter på at John (Lennon) skal ankomme studio. George prater, Paul komponerer.
For øvrig er rekorden som tidenes mest suksessrike artist og låtskriver i Guinness Rekordbok fra 1979, og ingen klart å utfordre den.
Skyggen av The Beatles
Jeg har ofte tenkt at det ikke kan ha vært lett å være Paul McCartney heller. Ute av tidenes største band i en alder av 27-28 år, og hele tiden sammenliknet med hva han gjorde som medlem av The Beatles og i forhold til John Lennon, som ble en martyr etter å ha blitt drept i 1980. Det hjalp ikke nødvendigvis på vår oppfatning av Paul, i hvert fall ikke musikkjournalister.
Etter at Paul begynte å turnere igjen i 2002 etter ni års fravær, fikk jeg inntrykk av at synet på Paul hadde endret seg. Hans rolle i The Beatles ble langt mer nyansert fremstilt i media, og konsertturneene på starten av 00-tallet var en triumfferd. Selv var jeg i København i 03, og det var en konsert som overgikk det aller meste.
Etter 20 år med mer eller mindre samme konsertturné er oppskriften den samme. Paul overser i stor grad sin egen musikk etter aprildagene 1970 da The Beatles offisielt ble oppløst, og det er synd, for det er mye gull å finne, men Paul gir akkurat det folk vil ha. The Beatles.
Jeg har jo sagt det før, men kort oppsummert vil jeg gjenta:
- Jeg mener Paul burde ha sluttet med de store turneene da stemmen ble så ille at det låt direkte surt, og det er mange år siden. Om noen dager spiller han på Glastonbury-festivalen.
- Jeg mener Paul mangler en god porsjon kritisk sans når han gir ut plater. De er for mange og de er for svake, men de som er gode er virkelige gode. Sangkatalogen derimot, kan vi ikke ta fra ham.
Kreativ drivkraft
Tross alt dette, Paul har alltid vært en stor favoritt, i The Beatles-sammenheng og generelt, mest fordi han har en vanvittig sangkatalog, og fordi han var den kreative drivkraften i The Beatles fra og med «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» og til og med de to siste platene, «Abbey Road» og «Let It Be». Uten Paul, er det mye vi trolig ikke ville ha fått hørt, i hvert fall ikke med The Beatles. Hva hadde dagens rock vært uten «The Beatles» (White Album)?
Jeg har fulgt Paul siden begynnelsen av barneskolen for snart 40 år siden, og da soloalbumet «Flowers In The Dirt» kom i 1989, var jeg blodfan, og har vært det siden, men med det jeg vil kalle en kritisk distanse.
Det er melodiene, melankolien, stemmen, variasjonen mellom heseblesende rock og iørefallende pop, bassgangene og konsertopplevelsene som er grunnen til at jeg er fan.
Gratulerer med 80-årsdagen, Paul McCartney!
RELEVANTE BLOGGINNLEGG: