Enten må jeg fornye musikksmaken, eller så får jeg bli hjemme fra konsert. Heltene mine bør snart ligge under seks fot jord.
Jeg hørte et YouTube-klipp med Paul McCartney forleden. Han sang All You Need Is Love. Det låt alt annet enn vakkert. Gode, gamle Paul sang surt og fælt. Publikum overdøvet ham. Flere titalls tusen mennesker fra et stadion i Sør-Amerika var i ekstase. Finalen fra det tidløse albumet Abbey Road låt ikke akkurat bedre. 45 år etter.
Jeg var alt annet enn glad. «Dette er slutten», tenkte jeg.
Legendarisk 50-årsjubileum
Snart er det 25 år siden Paul McCartney ga ut et av sine beste soloalbum, Flowers In The Dirt. Akkurat det sier noe om hvor lenge siden rocken var legendarisk. Og det var med Flowers In The Dirt at The Beatles fikk sin renessanse. Prosessen startet riktignok med George Harrisons hobbyband Traveling Wilburys, men da Paul dro ut på sin verdensturné Get Back i 1989 og The Beatles-platene kom på CD i 1988 og 1989, var retro-bølgen for alvor i gang.
På Flowers In The Dirt klarte Paul McCartney å forene Beatles-Paul og 80-talls-Paul uten at det var noen av delene. Paul var frisk og energisk. Av senere plater er det Flaming Pie (1997) og Chaos And Creation In The Backyard (2005) som er de viktigste.
Nå, i 2014, er det 50 år siden The Beatles’ A Hard Day’s Night. Det er 50 år siden The Who startet med Keith Moon som trommeslager. Det er 50 år siden The Kinks’ smelte til med You Really Got Me. Det er faktisk over 50 år siden Rolling Stones ble dannet. Bandet turnerer fortsatt.
Avgjørende sjanger
Denne musikken har vært helt avgjørende for meg. Visstnok ble jeg allerede i 12-årsalder fanget av elektronisk musikk og mener den dag i dag at sjangeren er mer interessant enn rock og pop. Mest på grunn av koblingen til klassisk musikk. Elektronisk musikk er mer kompromissløs. Lydbilde kan være vel så viktig som regelstyrt melodikk.
Klassisk rock og pop har gitt meg grunnforståelsen for musikkhistorien. Andre sjangere som jazz, elektronisk, kraut, blues og country ser jeg helt naturlig i sammenheng med rock og pop.
Pete Townshend er snart døv, Paul McCartney synger som en tåkelur, og Chuck Berry har glemt hvorfor han står på scenen. Mine helter spiller til de dauer
Jeg har brukt vet-ikke-hvor-mange-tusen-kroner på plater og konserter siden 12-årsalderen (trolig en grei årslønn). Men det har vært verdt det. Nå føler jeg at jeg er kommet til veis ende. Ikke med å kjøpe plater, men å høre «legendariske artister live». Jeg føler for å bli hjemme. Endestasjonen heter Steve Hackett. Genesis etter Peter Gabriel og Steve Hackett er best egnet for bilkjøring og P4.
Er jeg blitt voksen? Eller er det bare heltene mine som burde legge seg under seks fot jord? Jeg sitter en sen kveld og ser på mine helter på YouTube.
Jeg har hørt de fleste som er verdt å nevne. Foruten Paul McCartney, David Bowie, Paul Simon, Lou Reed, Rolling Stones, The Who, Pink Floyd, Roger Waters, Neil Young, Eric Clapton, Steve Winwood, Dire Straits, Mark Knopfler, Chuck Berry, Brian Wilson, Tom Petty & The Heartbreakers, Bruce Springsteen, Peter Gabriel, David Byrne, Steve Harley, U2 og Ringo Starr.
Ringo Starr. Jeg har til og med hørt Ringo Starr.
De fleste har gitt gode konserter. På tross av all legendestatusen og at de har levd opp til forventningene, stiller jeg meg selv spørsmålet: Når har vi fått nok?
Spiller til de dauer
Paul McCartney har ikke skjønt det. Jeg skrev i medlemsbladet til den norske Beatles-klubben, Norwegian Wood, i 2008 at Paul burde pensjonere seg fra turnering. Dessverre spiller han fortsatt. For hvert år låter det mer surt enn det forrige. Pauls stemme er ferdig. Han tror han kan synge som en 23-åring i en alder av 71 (snart 72) år.
Rolling Stones vendte jeg ryggen da de skulle ha blodpris for sine billetter i Telenor Arena. Og nå skal det også sies at repertoaret (av gamle hits) er det samme som siden 1990. Det siste store albumet ga gruppen ut i 1972, Exile On Main Street. Alle album senere er en blek kopi av storhetstiden 1965-1972.
Jeg hørte Chuck Berry i 2007 for da trodde jeg det var siste sjanse. Men kom han ikke tilbake i 2013, da? Jo. Han åpnet med Roll Over Beethoven. Greit nok. Så startet han på sang nummer to. Det viste seg å være Roll Over Beethoven. Chuck Berry skjønte det etter hvert. Da var det naturlig å starte på sang nummer tre (eller nummer to, om du vil). Det viste seg å være Roll Over Beethoven, det også. Jeg var heldigvis ikke på den konserten, men jeg har fått det gjenfortalt.
The Who er et kapittel for seg. I Norwegian Wood argumenterte jeg for noen år siden at The Who kunne fortsette, etter både Keith Moon og John Entwistles død, fordi låtskriveren Pete Townshend og grunnlegger og vokalist Roger Daltrey var de gjenlevende. De klarte å opprettholde bandets ånd, og Townshend håndplukket nye musikere med en nær tilknytning til The Who. Det står jeg ved fortsatt. Men vil jeg høre The Who i dag?
Pete Townshend er snart døv, Paul McCartney synger som en tåkelur, og Chuck Berry har glemt hvorfor han står på scenen. Mine helter spiller til de dauer.
Kunstrockens estetikk
Da jeg hørte David Byrne med unge og eksentriske St. Vincent på Folketeateret høsten 2013 ble jeg glad. Like bredt smilte jeg da jeg hørte Peter Gabriel fremføre sitt mest populære soloalbum So i sin helhet i Berlin – den samme konserten spilles i Oslo Spektrum 23. mai.
Byrne og Gabriel med sin kunstskolebakgrunn er like vitale i sine gylne 60-år som de var i sine unge 20-år. Stemmen er sterk. Koreografien er ny. David Byrne og Peter Gabriel er sultne.
Hadde David Bowie gjort konsertcomeback, er jeg sikker på at han hadde danket ut dem alle. Bowie formet 70-tallet, både når det gjaldt musikk og teatralske rockekonserter. Men siden hjertekollapsen i 2004 har David Bowie holdt seg unna turnévirksomhet.
Tilpasningens kunst
Så hva skulle Paul McCartney ha gjort? Jeg liker at han forvalter The Beatles-arven. Paul McCartney bringer tidenes viktigste band ut til yngre generasjoner. Paul har i mange år blitt undervurdert som artist og låtskriver, det er først de seneste 15 år at han har fått den anerkjennelsen han fortjener. I de senere år bikker riktignok hans legendestatus over i det usmakelige. Han blir for stor og vi blir lei av The Beatles. Hva med å stoppe mens leken er god, Paul? Vær så snill.
Kan du ikke lære av din amerikanske navnebror? Paul Simon har innsett at han ikke har den samme stemmen som i sine yngre år. Han omarrangerer de gamle sangene uten at de mister sin identitet. Der han ikke klarer de høyeste tonene, legger han seg lengre ned. Men så er det jo interessant å høre Paul Simon synge Still Crazy After All These Years. Sparer Simon stemmen til ekstranumrene?
Jeg har noen artister i CD-hylla som debuterte etter tusenårsskiftet, deriblant Vampire Weekend og St. Vincent, de er fine, de, men det er de gamle heltene jeg vil ta med meg på en øde øy. Det er de gamle heltene som har formet musikksmaken min. Min identitet. Jeg vil følge dem lenge etter at det har spilt sitt siste grep, sagt sitt siste «thank you», bukket for siste gang. Men nå er tiden inne for å se fremover. Derfor har jeg de seneste årene brukt betraktelig mer tid og penger på jazz enn rock og pop. Følg med, folkens, det skjer mye spennende innen ny jazz, både fra Europa (særlig på plateselskapet ECM) og USA. Eller hva med de gamle mestrene? Klassisk musikk?
«I hope I die before I get old», sang Roger Daltrey og The Who for snart 50 år siden. Jeg håper heltene mine pensjonerer seg før de dør.
Paul McCartney – All You Need Is Love/Golden Slumbers/Carry That Weight/The End (Ecuador, 2014):
Ringo Starr – Yellow Submarine (Buenos Aires, 2011):
David Byrne & St. Vincent – I Should Watch TV (David Lettermen, 2013):
Paul Simon – Still Crazy After All These Years (New York, 2011):