«Det går over i jazz»

Jazzens betydning
JAZZ: Et utvalg av mine favorittplater. Jazzen formet meg i veldig ung alder, og ga meg en musikkforståelse som har åpnet opp for eksperimentelle og nytenkende artister og band som jeg muligens ikke ellers hadde kommet over fordi jeg var fastlåst i et bestemt lyttemønster. FOTO: Martin Aasen Wright

I mer enn 50 år har man diskutert om jazzen er død, og musikken som for over 100 år siden ble spilt på horehus i USA, ble etter hvert av noen oppfattet som pretensiøs. Min musikkinteresse startet hverken med rock eller pop, men med jazz.

Jeg hørte ikke på Red Hot Chili Peppers eller Pearl Jam da jeg var tenåring på begynnelsen av 1990-tallet, jeg hørte på jazz og elektronisk musikk. De eneste artistene og band innen pop og rock som «slapp gjennom nåløyet» var The Beatles, Pink Floyd og R.E.M. Og da jeg oppdaget Frank Zappa, ble jeg nysgjerrig på mer eksperimentell jazz som John Coltrane og Miles Davis.

Den ene musiker, komponist og artist jeg aldri slutter å oppdage er Miles Davis. Selv etter snart 20-års nært vennskap oppleves musikken som ny og spennende, krevende og «klump i halsen»-utløsende. Til tross for at jeg er superfan av mange band og artister, og har reist etter noen av dem på turné, er det noe de ikke har i samme grad i mine ører som jazzen har.

Jazzen vender jeg alltid tilbake til med nysgjerrige ører.

Jazz vs. rock og pop

Rock kan være mye, og ja, det finnes rock som gir meg en «wow»-følelse og jeg blir hekta, men da er det gjerne snakk om eksperimentell rock som grenser mot jazz som for eksempel det tyske bandet CAN. Det å skrive en nynnbar og fengende pop- eller rocklåt som skiller seg ut fra mengden, er svært krevende, og de låtskrivere som mestrer det er gode. Jeg nevner gjerne David Bowie, Paul Simon, Paul McCartney, John Lennon, Jeff Tweedy og Martin Gore som noen eksempler.

Det er galt av meg å være for kategorisk om jazz vs. pop og rock. For det er jazzplater som nærmest konkurrerer med hverandre om å være mest mulig sjangertro, og det er pop- eller rock-plater som er for bundet av en formel. Og det er den evinnelige diskusjonen om jazzen er død, i stor grad drevet av musikkpressen, meg selv inkludert. Jazzen har utviklet seg, men det er etter min oppfatning bedre å kalle den musikken «eksperimentell» enn «jazz» selv om det er mye jazz. Et eksempel er Eivind Aarset.

Masete dixieland og bråkete bepop

Jazz er opprinnelig en amerikansk musikksjanger som ble spilt på nattklubber i amerikanske byer på starten av 1900-tallet. På disse klubbene kunne det være kvinner som hadde et tilbud menn fattet interesse for. Parallelt med utviklingen av jazz, ble blues en sjanger utenfor byene, og kom etter hvert inn til de større byene.

Da jeg som barn ble introdusert for jazz, var musikkstilen rundt 80-90 år gammel. Ikke umiddelbart noe for små barn, kanskje, men jeg hadde, mulig ubevisst en åpen tilnærming. Noe var ganske så melodiøst, mye var masete. Foreldrene mine spilte dixieland på kassett og vinyl. Jeg er usikker på hva, det kan ha vært Benny Goodman eller Artie Shaw, for det likte de, men uansett hvem, det jeg husker er at jeg syntes storband var kjasete og frenetisk.

Mine foreldre skiftet omsider stil til cool og med navn som Stan Getz, Gerry Mulligan, Oscar Peterson og Coleman Hawkins, ble jeg interessert. Jeg må ha vært rundt 15-16 år og var ikke så interessert i jazz, men jeg ble det!

Jazzen jeg ikke likte bragte meg til jazz jeg ble oppslukt av. Dette var vakker musikk! Evnen til å få det til å låte motstandsløst og konsistent, fascinerte meg. Dette var fløyel uten at det var taffel.

Stan Getz’ bossanova-plater fra begynnelsen av 1960-tallet med brasilianske musikere var favoritten, og etter hvert kom musikere som Gerry Mulligan, Oscar Peterson og Milt Jackson inn i min bevissthet. Jeg hørte Peterson i Oslo Konserthus i 2000, og det var en konsert som overgikk alle forventninger. Jackson skulle bringe meg videre inn i mer utfordrende jazz.

Friheten til å lytte

«In improvisation, there are no mistake», sa Miles Davis en gang. Musikken er fri, og jeg som lytter er fri. Da jeg ble hekta på Miles, var det ingen vei tilbake. Jeg bryr meg fint lite om dem som sier «han øvde ikke». Noen hevder det. Men dere, er musikk et VM? Nei. Musikken sitter i hjernen. Musikk handler ikke om hvem som er «best» til å spille. Musikk handler om å stimulere følelsene hos lytteren og utfordre lytteren intellektuelt. Og, enda viktigere, Miles Davis hadde en forståelse av musikk som overgikk de aller fleste. Miles var ikke opptatt av å være «den store Miles» som skulle spille soloer, Miles var på den måten demokratisk og ville at et samlet band skulle spille én helhet. Ingen fremtredende egoer. Der er Miles enestående. Når jeg for eksempel hører på en av mine gamle helter Oscar Peterson i dag, handler mye av musikken om pianisten Oscar Peterson.

Jazzen ga meg en inngang til musikk som jeg tror vekket en mer åpen nysgjerrighet for musikk, i særdeleshet Miles Davis, og det gjelder den dag i dag. Sist jeg var på en Eivind Aarset-konsert, var jeg «der». Som jeg har vært på utallige Terje Rypdal-konserter. Eller med Ornette Coleman. «Det går over i jazz», ble jeg fortalt. «Er jazz fortsatt så fremmed?», tenkte jeg.

Nei, jazz er ikke rart eller fremmed. Jazz er mangfoldig musikk.

Mine refleksjoner her er ikke et «jazz er bedre enn pop og rock», jeg digger pop og rock, men jeg er overbevist om at jazzen formet meg i veldig ung alder, og ga meg en musikkforståelse som har åpnet opp for eksperimentelle og nytenkende artister og band som jeg muligens ikke ellers hadde kommet over fordi jeg var fastlåst i et bestemt lyttemønster.

«I’m Confessin’ (That I Love You)» spilte jeg med Oscar Peterson & Count Basie da jeg var 19. Jeg henter frem skiva en gang til.

TI UTVALGTE FAVORITTALBUM:

  1. Milt Jackson & John Coltrane «Bags & Trane»
  2. Gerry Mulligan / Stan Getz «Getz Meets Mulligan In Hi-Fi»
  3. Oscar Peterson «Oscar Peterson’s Big 6 At Monteux»
  4. Miles Davis «Miles Ahead»
  5. Miles Davis «Filles De Kilimanjaro»
  6. Terje Rypdal / Miroslav Vitous / Jack DeJohnette «Terje Rypdal / Miroslav Vitous / Jack DeJohnette»
  7. Eivind Aarset «Sonic Codex»
  8. Ornette Coleman «At The Golden Circle»
  9. Charlie Haden & Pat Metheny «Beyound The Missouri Sky»
  10. Toots Thielemans / Joe Pass / Niels-Henning Ørsted Pedersen «Live In The Netherlands»

martin.aasen.wright@gmail.com

En guide til Miles Davis

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.