Mitt første møte med den svenske protestsangeren Mikael Wiehe ble også mitt siste. Wiehe pensjonerer seg med stil.
Trubadurer som Mikael Wiehe finnes knapt lenger. Før var det en tradisjon og en del av folk-rocken og visesangen. En av Wiehes største inspirasjonskilder har alltid vært Bob Dylan. Og sang nummer to under konserten i Oslo Konserthus onsdag kveld 7. september var «Ni som tjänar på krig» («Masters of War»).
Politikk og kjærlighet
Min kjennskap til Wiehe er svært begrenset, men jeg satte pris på konserten. Noen av sangene syntes jeg liknet litt for mye på hverandre, spesielt i første halvdel av konserten, det ble mer variert etter hvert, men jeg trodde på det Wiehe fortalte oss. Betydningen av å si meningen sin og kjempe for det. Tydelig plassert et godt stykke godt ut på venstresiden av den gamle 70-tallsskolen, og godt begrunnet hvorfor, gjerne med et tørrvittig sleivspark oppover.
Det ble mange politiske sanger, en hyllest til Bjørn Afzelius som Wiehe har spilt mye med tidligere og noen kjærlighetssanger.
Høydepunktet for min del var «En sång til modet» fordi akkurat den sangen betyr mye for meg personlig. Sangen er politisk motivert, men kan også relateres mer privat, tenker jeg. Og sangen skilte seg også mer ut fra mange av de andre i arrangementet, med mer koring og pedal-steel-gitar som bygget opp sangen.
Wiehe hadde på forhånd annonsert at dette var hans avskjedsturné, og konserten i Oslo ble en flott kveld.