I Berlin ga Peter Gabriel en komplett forestilling, og overbeviste på alle måter. En konsert blir ikke stort bedre enn dette.
Konserten hadde en musikalsk spennvidde, et samspilt band, og et visuelt og teatralsk show som overbeviste på alle måter. Det blir ikke stort bedre.
20:03, tre minutter etter annonsert tid, kommer Peter Gabriel på scenen for å introdusere oppvarmingsartistene, Jennie Abrahamson og Linnea Olsson, på samme måte som i fjor. Da de to svenske damene, som også er korister og vokalister i Peters band, er ferdige med sine fire sanger, åpner Peter Gabriel med å si at konserten er delt inn i tre deler, akkurat som en god middag. Først en akustisk del, deretter en elektrisk og til slutt desserten, hele albumet So.
Peter Gabriel hadde før So gitt ut fire studioalbum, i tillegg til filmmusikk, med tittelen Peter Gabriel. Navnet stod ikke på omslaget, fordi det skulle fremstå som et maleri. Musikken var eksperimentell. På det tredje og det fjerde albumet spilte ikke trommisen (Phil Collins på to låter) på hverken cymbaler eller hi-hat.
Lydbildet skulle være dødt. Musikken er noe av det mest organiske jeg har hørt.
Da So kom i 1986, gikk Peter Gabriel fra å være den sære og eksperimentelle til å bli en kommersiell salgsuksess. 11 år etter bruddet med bandet han startet i 1968, Genesis, skulle det store publikummet ta Peter Gabriel til seg.
Visst hadde Gabriel eksperimentert med såkalt verdensmusikk. Biko var sangen om Stephen Biko som døde i kampen mot apartheid. Engelsk kunstkolemusikk var forent med sør-afrikansk musikk. Peter Gabriel 4 i 1982 er den platen som er sterkest inspirert av afrikansk musikk, ikke So. Der uttrykket var rått og direkte på 4, var lydbildet mer finpusset på So. Uttrykket var mer popbasert.
På scenen i Berlin er Peter Gabriel gjenforent med bandet som han spilte med under turneen i 1986 og 1987. Det er først med Back To Front-turneen i 2012 og 2013 at hele So-albumet blir spilt, det skjedde ikke i på den opprinnelige turneen.
Musikalsk varierte konserten i Berlin fra lekent akustisk i første sett til tungt avantgardistisk, elektrisk i andre og tredje sett. Peter Gabriel har en sterk og fyldig sangstemme som han vet å bruke presist og allsidig. Han løfter musikken med sin dynamiske sangstil, fulgt opp elegant av bandet. Hver kroppsbevegelse og hvert blikk er nøye gjennomtenkt og perfekt synkronisert med musikken og lyssettingen.
Lysshowet er ikke bare et show. Lyset spiller en egen rolle under konserten ved å forsterke sangenes budskap. Eksempelvis under No Self-Control der Peter Gabriel må dukke unna for lyskasterne som er i bevegelse over ham, i takt med musikken.
Peter Gabriel overrasker med en leken Shock The Monkey i unplugged-versjon. Sangen fra 1982 er i sin originale form sterkt preget av datidens moderne, digitale synthesizere. Peter smiler lurt til oss, 20.000 i tallet, der han sitter ved flygelet, og åpner med grunntemaet. Det er allsang under en svært tung Digging In The Dirt. Ekkoet av klappingen under midtpartiet på Secret World forsterker stemningen i sangen.
Gjennom hele konserten er publikum svært entusiastiske. De danser, klapper, klemmer på hverandre, synger og smiler til hverandre. Dette er en konsert der Peter definitivt er i kontakt med oss.
So er tyngre og mer rocka i uttrykket enn på plate, særlig på grunn av David Rhodes’ avantgardistiske gitarspill og Tony Levins dynamiske og funky basslinjer. Duetten mellom Peter Gabriel og Jennie Abrahamson under Don’t Give Up er stor. Hun kommer tilbake under This Is The Picture (sammen med Linnea Olsson), og synger en mektig solo under In Your Eyes. Abrahamsons stemme er kraftig og sår på en og samme gang.
Konsertens finale er den evigaktuelle Biko.
Peter Gabriels konsert i Berlin har alt. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Alle bevegelser og musikalske skifter virker nøye planlagt og innøvd. Scenografien gir oss en komplett forestilling, uten at det overdrives på noen som helst måte.
Eksellent, Peter!
(Til info: lydsystemet MagicCubes ble av uvisse grunner ikke brukt).
Bandet:
- Peter Gabriel: vokal, keyboard, flygel, perkusjon.
- Tony Levin: bass.
- David Rhodes: gitar.
- David Sancious: keyboard.
- Manu Katché: trommer.
- Jennie Abrahamson: vokal, koring.
- Linnea Olsson: koring.
Låtene:
DEL I: Akustisk
- Obut (duett av Peter Gabriel og Tony Levin)
- Come Talk To Me
- Shock The Monkey
- Family Snapshot (delvis akustisk, og lysshowet begynner)
DEL II: Elektrisk
- Digging In The Dirt
- Secret World
- The Family And The Fishing Net
- No Self-Control
- Solsbury Hill
- Why Don’t You Show Yourself
DEL III: So
- Red Rain
- Sledgehammer
- Don’t Give Up
- That Voice Again
- Mercy Street
- Big Time
- We Do What We’re Told
- This Is The Picture
- In Your Eyes
DEL IV: FINALE:
- The Tower That Ate People
- Biko