Dato: 23. juli 2010
Sted: Rockefeller, Oslo
Takk, Lillebjørn, for en magisk kveld!
Når man går på en konsert med Lillebjørn Nilsen, vet man aldri helt hva man får. Jeg tenker ikke på repertoaret, han har ingen nye sanger på listen, Nære Nilsen (1993) er fortsatt hans nyeste album, men på formen hans. Er han edru? Er han klar? Husker han tekstene? Er han rett og slett i form?
Denne kvelden satt alt som et skudd. Lillebjørn var på hugget. Lillebjørn var på hugget!
Bandet er det samme som alltid, trioen Celesta. Lillebjørn og Celesta åpnet med Bysommer, etterfulgt av Alexander Kiellands plass. Publikum fikk alle de store og kjente, og de små perlene som han ikke spiller hver gang. Jeg tenker spesielt på Gutten med lutten og Jørgens blues.
Sangene er som sagt de samme, mer eller mindre, men denne gangen fremført med entusiasme, glede, ekthet, varme og innlevelse. I tillegg snakket Lillebjørn mye, først etter noen sanger, men da tødde han virkelig opp. Lillebjørn fleipet med navnestriden Gitarkameratene har hatt med både pressen og Halleluja-kameratene (eller hva jeg skal kalle dem?).
– Jeg leste i Dagbladet i dag at Nilsen ikke lenger ville spille med Gitarkameratene. Det var ikke Original Nilsen som sa det! svarte Lillebjørn Nilsen fra scenen med hevet arm.
Gjennom konserten smilte han mye. Snudde seg mot bandet for å sjekke om de spilte riktig. Lirte av seg vakkert og stilsikkert gitarspill, ofte i duell med sine to gitarister i Celesta.
Det begynte med Gitarkameratene-konserten i Olavshallen i mars. Der var Lillebjørn den største. Faktisk er Lillebjørn den største av de fire. Utvilsomt. Lillebjørn er musikeren med de sterke tekstene og melodiene som har rytmen og de nydelige overgangene. Alle halvtonene. Jan Eggum er mer melankolsk enn Lillebjørn, men noenlunde i samme sjanger. Derimot Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde går man fortere lei av. Halvdan er for så vidt en mellomting mellom Jan/Lillebjørn og Øystein, men han er for overfladisk i tekstene. Det blir for lett. Øystein er bare rask og morsom. Ikke stort mer. Flink, ja, men altfor ensformig.
På Rockefeller fikk publikum den ene perlen etter den andre. Vi sang for full hals flere ganger, særlig da han hyllet Peter Seeger med Barn av regbuen (My Rainbow Race) og We Shall Overcome. Og selvfølgelig Tanta til Beate, Se alltid lyst på livet og Fin frokost helt mot slutten. Finalen ble God natt, Oslo. Og da vi alle trodde at alt var over, kom Lillebjørn tilbake alene og tok Vinterbror. Det tror jeg ikke var planlagt. Dagen etter la Lillebjørn ut en takkemelding til sitt Rockefeller-publikum på Facebook for en magisk kveld.
Lillebjørn ga også sterke versjoner av de rolige og ettertenksomme Hav og himmel, Se deg aldri tilbake, Så nære vi var, og selvfølgelig Danse, ikke gråte nå. Han rocket også skikkelig med Ild og vann i IV, Inn i mitt hode og Jørgens blues.
2003- og 2005-konsertene var gode, men denne vil stå igjen som den aller største. Årets sommerkonsert 2010 med Lillebjørn Nilsen bekreftet at han er Norges største visesanger. Punktum.