Han er underkjent i Norge som komponist og musiker. På Nasjonal Jazzscene digget vi den største av dem alle, 70-årsjubilanten Terje Rypdal.
Bare så det er klart, hverken musikken til Terje Rypdal eller min musikksmak er helt «norsk». Jeg oppfatter «norsk» som noe jordnært, inderlig og (etter min mening) misforstått «ekte». Her hjemme liker vi Roy Lønhøiden og Henning Kvitnes. Terje Rypdal tok avstand fra enkel, lettfattelig popmusikk allerede på midten av 1960-tallet, da han gikk ut av The Vanguards og spilte i Dream, det norske svaret på Cream, med Eric Clapton, Jack Bruce og Ginger Baker, før The Jimi Hendrix Experience.
Terje Rypdal var veldig inspirert av Jimi Hendrix. Når jeg hører Rypdal på plate og på konsert, er det som en blanding av Hendrix og noe åpent og abstrakt. Rypdal drar det lengre ut i hver tone. Hver klang er viktig. Terje Rypdal skisserer lydlandskap.
Unorsk i klangen
Terje Rypdal, fra Bærum utenfor Oslo, ble den første norske rockehelt, uten helt å bli en rockehelt. Han giftet seg med Inger Lise Andersen, senere Rypdal. Han rakk å etablere seg som en sentral komponist og musiker tidlig, med album som «Bleak House» og «Odyssey». På sistnevnte tangerte Rypdal en av de aller viktigste stilskapere, Miles Davis.
På konserten fredag kveld på Nasjonal Jazzscene presenterer Rypdal en helhet som ingen andre norske, og svært få internasjonale gjør. Rypdal er ensbetydende med et totalt lydbilde av moderne jazz (fusjon), avantgarde, klassisk og rock. Rypdal har den unike evnen til å regissere lydbildet. Som en dirigent som leder en symfoni.
Slik er Terje Rypdal under fredagens konsert på Nasjonal Jazzscene to dager etter sin egen 70-årsdag.
Det store klassiske
Jeg har lyttet på Terje Rypdal i mange år. Kjøpt vinyl og CD i mangetall. Men på en Terje Rypdal-konsert handler det ikke om å huske låttitler, det som er målet er «opplevelsen». Når du lukker øynene og slipper deg løs, lar tankene sveve.
For Rypdal tenker de store linjer. På Nasjonal Jazzscene hører jeg noe som minnet om «Air» av Bach, noe som får meg til å tenke på Miles Davis, men det er aldri så nært at det ikke er kun Miles eller Rypdal. Helheten og balansen er intakt.
Bandet er usedvanlig og tett samspilt. Rypdal har en lett kontroll på det hele, og lar alle i bandet få leke seg. Keyboardist Ståle Storløkken minner et øyeblikk om stilskaper i elektronisk musikk, Klaus Schulze. Palle Mikkelborg har sine mange referanser til den store Miles Davis.
Bandet får en betydelig frihet, men ikke mer enn at dette handler om Terje Rypdal. Lange, såre gitarklanger. Drømmende lydlandskap. Rocka, abstrakte låter.
Mot slutten får vi «Per Ulv» og «Mystery Man», to av de mest ikoniske enkeltstykkene til Terje Rypdal. Jeg kjenner på en beskjedenhet i konsertsalen, en form for norsk treghet. Denne konserten åpner med «Dawn» fra mitt favorittalbum «Oddysey». Store deler av konserten beveger seg over i det abstrakte. Samspillet mellom det funky Storløkken, melodiske Mikkelborg og det samlende og totale Rypdal er sterkt.
Rypdal løsner opp med «Tough Enough» og «The Chaser». Og noe abstrakt til slutt som jeg ikke kjenner igjen, men som er så typisk Rypdal. Åpent og abstrakt, nakent og minimalistisk, som en ulv på søken etter ro.
Terje Rypdal – Per Ulv Goes Electric 2011, Rockefeller, Oslo
Terje Rypdal – Terje Rypdal Legacy 2012, Nasjonal Jazzscene, Oslo
KONSERTANMELDELSE: Terje Rypdals nye drøm på Nasjonal Jazzscene
PRØVELYTT PÅ «SKY MUSIC»:
Jeg var på konserten fredag 25. august. Konserten fra dagen etter ble tatt opp på YouTube av Nasjonal Jazzscene. Den kvelden spilte Rypdal med et nytt band.