Først mottok Eivind Aarset den gjeveste utmerkelsen i norsk jazz, Buddyprisen. Deretter holdt han og bandet en svært god konsert, mer nakent og melodisk enn tidligere.
Eivind Aarset er en spennende artist. På konsert og plate. Også denne onsdagskvelden på Parkteatret da han hadde slippkonsert for sitt nyeste album «Phantasmagoria, Or A Different Kind Of Journey».
Først mottok han Buddyprisen, som er en årlig utmerkelse, delt ut av Norsk Jazzforum siden 1956. Buddyprisen er den høyeste utmerkelsen innen norsk jazz. Aarset har spilt med en rekke av de tidligere Buddy-vinnerne, og derfor heter det i pressemeldingen fra Norsk Jazzforum: «Det er på høy tid, eller på overtid som vi vet mange vil si, at Eivind Aarset selv mottar norsk jazz’ høyeste utmerkelse, Buddyprisen», ifølge NTB.
Mer melodisk og nakent
Eivind Aarset er et anerkjent navn innen jazzelektronika. Da han ga ut sin første soloplate i 1998, «Electronique Noir» skrev New York Times: «One of the best post-Miles electric jazz albums», med andre ord, en av de beste platene innen moderne, elektrisk jazz etter Miles Davis.
På Parkteatret spilte Aarset og bandet, Audun Erlien, Erland Dahlen og Wetle Holte stødig gjennom store deler av det nye albumet og utdrag fra albumet «I.E». I mine ører er musikken mindre støy og mer åpent nå enn tidligere ganger jeg har hørt ham på konsert som eksempelvis forrige gang på Parkteatret eller første gang jeg hørte Aarset, på Nasjonal Jazzscene.
Konserten åpnet med «Intoxication» fra den nye skiva, og satte standarden for kvelden. Oppsettet på scenen er interessant. De to trommisene og perkusjonistene Dahlen og Holte satt i midten, bassist Erlien var bakerst og Aarset på siden. Erlien holdt blikket ofte på Aarset.
Rumba og elektronisk
Musikken er variert og rik på melodilinjer, eller fragmenter av melodi, detaljer, klanger og referanser til andre band og artister. Men det er alltid Eivind Aarset hele veien. Ingen musikk låter som hans.
Det spenner fra støyende «Didn’t See This One Coming» til rumbaen «Manta Ray», med nydelig perskussjonspill av Dahlen og gitarspill av Aarset, før rumba beveget seg mer over i et elektronisk landskap. En uvanlig kombinasjon, må jeg få si. Spennende.
I tillegg var det flere ganger jeg nikket anerkjennende til at klokkespillet til Dahlen kunne minne om de hypnotiserende sequencerne i Tangerine Dreams elektroniske musikk på 1970-tallet. Som i «Soft Grey Ghosts [or] Twilight Chamber». Eller kraut som i «Inbound [or] Stubb2».
For Aarset er gitaren en lydkilde. Gitaren er verktøyet for å skape lydlandskap. Det er kjernen i musikken, men denne konserten viste en side av Aarset jeg ikke har sett like mye til før. Han varierte spillet på en annen måte enn før. Mer gitarsolo og gitarakkorder alene.
En mer nedstrippet og fortsatt søkende og spennende Eivind Aarset. Jeg venter allerede på fortsettelsen.
Bandet:
- Eivind Aarset: Gitar, elektronikk
- Audun Erlien: Bass
- Erland Dahlen: Trommer, perkusjon, sag, klokkespill
- Wetle Holte: Trommer, perkusjon, elektronikk
KONSERTANMELDELSE: Magiske toner fra Eivind Aarset på Nasjonal Jazzscene