Det vil aldri komme en ny artist som David Bowie. Ikonet som endret musikken for alltid, ville ha fylt 75 år i dag.
Påstanden er bastant, det vet jeg, men jeg mener det. Vi vil ikke se et nytt The Beatles, et nytt Kraftwerk, en ny Miles Davis. Eller en ny David Bowie. Og på dagen i dag, da han ganske nøyaktig seks år etter sin død, ville ha fylt 75 år, er det anledning for å tenke på hvorfor.
For å ta det med en gang, det lages fortsatt bra musikk og det er mange artister og band jeg ikke har hørt. David Bowie ble så stor og viktig av mange grunner. Et musikktalent som dels var påvirket av det samtidige innen kunst, musikk og teater, og som dels hadde en særskilt evne til å gå helt egne veier og bryte grenser gang på gang, og som samtidig nådde ut til det store publikummet.
Den aller største
Jeg skriver naturligvis ut fra eget ståsted. Dette er en høyst subjektiv kommentar preget av at jeg vokste opp med Bowie på 1980-tallet, ble nysgjerrig på 90-tallet og har vært blodfan de siste 20 år deromkring. Om jeg skal heve blikket forbi mine egne preferanser for musikk som spenner fra frijazz til viser, kommer jeg ikke på én eneste artist som før eller siden har vært som David Bowie.
I min bok er Bowie den viktigste artisten, og The Beatles det mest sentrale bandet.
Bowie forandret musikken fire ganger: Psykedelisk folkrock, glamrock, soul og elektronisk musikk.
- Satte ny standard for psykedelisk folkrock rundt 1970 med platene «Space Oddity» (1969) (først kalt «David Bowie» som debutalbumet to år før) og «The Man Who Sold The World» (1970)
Før Bowie ble kjent rundt 1972, eksperimenterte han med flere musikkstiler og teater, og særlig på LP-en «The Man Who Sold The World» kom han med en blanding av tung elektrisk rock og folkeinspirerte melodilinjer.
- Definerte glamrock med «Hunky Dory» (1971), «The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars» (1972), «Aladdin Sane» (1973), «Diamond Dogs» (1974)
Bowie fant ikke opp glamrock, der var Marc Bolan og bandet hans T-Rex tidligere ute, men Bowie videreutviklet formen så mye at det ble Bowie. Og på tre år gikk Bowie fra barokkinspirert pop med folk-inspirerte undertoner til en slags glamrockeopera.
- Fusjonerte soul, elektronisk musikk og rock med «Young Americans» (1975) og «Station To Station» (1976)
Under turneen i 1974 for «Diamond Dogs» beveget Bowie seg mer og mer mot svart soulmusikk, et uttrykk han selv definerte som «white man plastic soul». Resultatet kom på «Young Americans», hvor også John Lennon bidro som medlåtskriver og vokalist. Året etter satt Bowie to uker isolert i studio i konstant kokainrus og lagde det som mange anser som hans største mesterverk, «Station To Station». Musikken er i skjæringspunktet «død, elektronisk» og «levende soul-rock».
- Blandet kraut, elektronisk og rock på «Low», «’Heroes’» og «Lodger»
Rundt 1976-77 var Bowie inspirert av tyske elektroniske band som Kraftwerk og Tangerine Dream, samt tysk krautrock, særlig Neu! og CAN. Fortsatt mørkt som på «Station To Station», men også kjøligere. Brian Eno (kjent fra Roxy Music og etter hvert som soloartist og produsent) var med Bowie som låtskriver og musiker (ikke produsent som mange misforstår det som). Den såkalte Berlin-trilogien som bare delvis er spilt inn i byen, kan samlet sett anses som høydepunktet i Bowies karriere. Blandingen av rock og elektronisk har aldri hørtes slik ut, hverken før eller siden.
Som Miles Davis fornyet David Bowie seg og endret stil flere ganger. Rockens Miles Davis.
I tillegg forandret Bowie musikkvideoene (før Peter Gabriel, som tok skrittet videre), jeg tenker da spesielt på «Ashes To Ashes» (1980), og Bowie gjorde seg selv til et moteikon med sine kostymer på turneene. Flere av draktene designet han i stor grad selv. Bowie hentet også inspirasjon fra miming, kabaret og teater. I Berlin begynte han også å male.
Alt dette gjorde David Bowie til en artist som inspirerte artister og band i samtid og ettertid. Peter Gabriel er allerede nevnt, men jeg kan også legge til Madonna, Radiohead og Arcade Fire.
En side av Bowie som er mindre fremhevet, er hans forståelse for media. Helt fra forsiden på Melody Maker i 1972 i forbindelse med lanseringen av «Hunky Dory» i USA hvor Bowie ble sitert på «I’m gay and always have been» har han definert sin egen mediestrategi. Bowie var mest sannsynlig ikke homofil, han var gift med kvinner og var til tider omsvermet av kvinner, men han brukte vår oppfatning av kjønnsroller og seksuell identitet for å markedsføre sin nye plate.
Bowie hadde allerede kledd seg i kjoler og brukt sminke, det var ikke vanlig for menn rundt 1970-71, og på omslaget til «The Man Who Sold The World» lå han på en divan ikledd kjole.
Etter ti års stillhet lanserte Bowie en ny musikkvideo 8. januar 2013, «Where Are We Now?» på sin egen YouTube-kanal, uten noen form for forhåndsannonsering. To måneder senere kom comeback-albumet «The Next Day». Ingen intervjuer. Bandmedlemmene hadde munnkurv.
Bowie døde to dager etter utgivelsen av «Blackstar». Det kunne se ut som han regisserte sin egen død. Eller vi skal i hvert fall tro det, og det er hele poenget. Bowie døde sannsynligvis den dagen fordi kreften tok det siste overtaket, men det passer uansett svært godt dramaturgisk.
Og ingen andre enn Bowie ga ut en plate som «Blackstar» i 2016, ingen hørtes ut som Bowie det året. For fans var det lett å høre likhetene med tidligere sanger og album fra Bowie, men «Blackstar» var like mye en spennende utgivelse på egen hånd. Musikkvideoene er å anse som små kunstfilmer.
En del av musikkhistorien
Da jeg hørte Bowie for første gang i 1983, var det kassetter vi hadde. Nå er det strømming. Den gang brukte vi ukepengene på kassetter og LP-er, nå får man et (nesten) ubegrenset bibliotek for rundt 100 kroner i måneden.
I tillegg til Bowies talent for musikk og scenekunst, bør også tiden vi lever i tas i betraktning for måten artister fremstår på, og blir berømte. Jeg er ikke lenger 15 år og med uendelig tid til å fordype meg i musikk, men uten å romantisere fortiden for mye, husker jeg det som at vi den gang for 30-40 år siden måtte kjempe mer for den artisten eller det bandet vi forelsket oss i. Hadde vi brukt alle de oppsparte ukepengene på én LP og ikke likte den, måtte vi spare noen runder til for en ny, eller lære oss å like den platen vi hadde kjøpt.
I dag sveiper du vekk den artisten.
Mitt inntrykk av musikk i dag er at artister og band nå ikke nødvendigvis er dårligere enn før, men mer skolerte og mindre originale. Mer flinkiser, mindre nytenkende. Jeg tror det er vanskeligere i dag å lage en «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» fordi ikke bare The Beatles kom med den banebrytende LP-en i 1967, men også fordi mange band og artister etter dem har sin Pepper. Som «Dark Side Of The Moon» (1973) (Pink Floyd), «OK Computer» (1997) (Radiohead) og «Yankee Hotel Foxtrot» (2002) (Wilco). Sistnevnte eksempel er et tegn på at det også skjer i nyere tid, men det er sjeldnere.
Sagt med andre ord, mindre upløyd mark. Det meste er lagd før. Nåløyet er trangere, og i tillegg er det flere plattformer for musikk. Strømmekanaler og fysiske formater og digitale radiokanaler. Musikkbransjen er også etter min oppfatning mer kynisk i dag enn før. Den har alltid vært styrt av penger, men artister og band som plateselskap trodde på fikk mye penger og frihet den gang til å ha sin «kreative frihet». Som for eksempel Fleetwood Mac og «Tusk» (1979) eller Talk Talk og «Spirit Of Eden» (1988).
Jeg er en som lytter mye på musikk, og jeg skal være ærlig på at jeg oftere velger kjent musikk enn ny og ukjent. Utvalget av musikk er for stort til at jeg ofte nok er nysgjerrig på å oppdage noe helt nytt. Og i den sammenheng høres David Bowie fortsatt like aktuell og moderne ut som alltid.
I kveld blir det «Lodger» og «Blackstar» på vinyl.