Det var intenst, drømmende og abstrakt i en halvannen time. Da gikk Eivind Aarset og bandet av scenen. Jeg ville ha mer.
– Det er vel ikke stort mer å si, kommenterer Eivind Aarset tørt fra scenen etter en presentasjon av musikken og bandet.
Konserten har vart i kanskje et kvarters tid. Bak en rekke av pedaler og en Mac har Aarset bygget opp lydbilder på elgitaren og ledet bandet an inn i nye klimaks. Det er et pulserende lydbilde i konstant utvikling. Alle fire musikere utfyller hverandre, uten at noen av dem inntar en dominerende solistrolle. Dette er musikk som utfordrer, gleder og overrasker på samme tid.
Den nye skiva heter «I.E» og skal få kjørt seg hjemme på anlegget mitt.
Rypdal, Torn og Aarset
Aarset hadde med seg det samme bandet på Victoria denne kvelden som da jeg hørte ham samme sted for to år siden; Wetle Holte på trommer, perkusjon og keyboard, Audun Erlien på bassgitar og Erland Dahlen på trommer og perkusjon. Den gang skrev jeg at Eivind Aarset er den naturlige arvtager etter Terje Rypdal, en av mine favorittgitarister sammen med Frank Zappa og Pete Townshend.
I 2010 sa Aarset til bladet Guitar Player om Rypdal:
– Rypdal har en sterk gjenkjennelig tone i gitaren og en sans for musikalsk identitet som jeg alltid har likt veldig godt. Det andre som betyr mye for meg er at han kom fra jazzen og til rocken. Han spilte med jazzmusikere, men var alltid veldig modig ved å sette seg inn i musikken uten å være en jazzmusiker. Senere skapte han sin egen stil og hadde suksess utenfor Norge som selvfølgelig var svært inspirerende.
Etter «I.E»-konserten vil jeg også trekke frem David Torn, som både har spilt mye med David Bowie og gitt ut mye spennende under eget navn, og som helt opplagt følger stien etter Terje Rypdal. Et annet sentralt navn er det instrumentale, amerikanske postrock-bandet Tortoise.
Det er nyansene i hver enkelt klang og samspillet som utgjør helheten i Aarsets musikk, ofte i grenseland mot elektronisk musikk, men på en mer organisk måte.
Glemte tid og sted
Vanligvis når jeg er på konsert pleier jeg å notere litt underveis for å kunne gi en så fyldig anmeldelse som mulig på bloggen, med detaljer fra flere av låtene, høydepunkter og skuffelser. Denne gangen ble jeg bare sittende på kanten av stolen og gynge med i en slags transe. Jeg tror jeg glemte litt tid og sted. Jeg hadde ikke hørt det nye albumet, så mesteparten av musikken var ukjent for meg. Men jeg hadde noen timer før hørt det andre settet av Miles Davis’ konsert på Fillmore East 7. mars 1970. Jeg fikk litt av den samme følelsen selv om Aarset er hakket mer abstrakt enn gode, gamle Miles – selv i sin mest ekstreme fusion-periode.
Holte, Erlien og Dahlen utgjorde en powertrio så rik på lekne detaljer i lydbildet. Holte vekslet mellom trommer, keyboard og perkusjon, mens Dahlen hovedsakelig spilte trommer. Innimellom krydret han musikken med lekkert perkusjonsspill. Erlien varierte mellom tungt og funky basspill, og det mer såre og forsiktige. Aarsets gitar viste retningen og kom inn senere for å oppsummere og samle trådene. Eivind Aarset er Norges viktigste jazzmusiker nå.
Aarset har uttrykk som definitivt peker fremover, men med stor respekt for flere sider ved jazzens, rockens og elektronikaens historie og kjennetegn. Dette er den konserten som har overrasket meg mest på lang, lang tid.