Med denne konserten viser Eivind Aarset at han er den naturlige arvtager etter Terje Rypdal. Eivind Aarset ga en fantastisk god konsert på Nasjonal Jazzscene.
Med fjorårets album Dream Logic ble gitarist og komponist Eivind Aarset lansert på det anerkjente, tyske plateselskapet ECM. Platen har Eivind Aarset spilt inn sammen med Jan Bang. På Nasjonal Jazzscene fikk Aarset hjelp av Wetle Holte på trommer, perkusjon og keyboard, Audun Erlien på bassgitar og Erland Dahlen på trommer og perkusjon.
Det var nesten fullt på Nasjonal Jazzscene denne kalde lørdagskvelden, 23. november. Publikum oppførte seg behersket, enten fordi de konsentrerte seg om å lytte, eller fordi musikken ble for abstrakt. For Eivind Aarset velger ikke akkurat enkleste utvei. Musikken er krevende. Og svært rik på nyanser og spennende detaljer.
Konserten åpnet med Close (For Comfort) fra Dream Logic. Deretter kom en ny låt som foreløpig ikke har noen tittel. I åpningsnummeret startet Aarset med å skape forskjellige lyder på gitaren, først en lyd som minnet om trefløyte, senere lyder som kunne likne analoge synthesizere. Etter en lengre, rytmeløs, ambientaktig del, kom rytmene inn, og lydbildet bygget seg opp lag på lag.
Første låt gikk rett over i andre låt, som ble innledet med et perkusjonsspill av Dahlen som sendte mine tanker umiddelbart til Tangerine Dream og deres fabelaktige konsertplate Poland. Bassist Erlien fulgte opp med et spill som ytterligere ga assosiasjoner til de tyske pionerer. Bassingen liknet på en analog sequencer. Aarset var her mer støyende i sitt gitarspill.
Jeg hørte referanser både til Terje Rypdal i gitarspillet og det abstrakte lydbildet og Miles Davis’ elektriske periode omkring 1970 (særlig konsertserien The Cellar Door Sessions). Musikken er brutalt rå og naken, men samtidig varm på melodifragmenter og nyanser. Aarset leder an med å bygge opp et lydbilde og melodier som de tre andre bandmedlemmene følger opp, Aarset avrunder med å samle trådene.
Lydbildet var dynamisk på en hypnotisk måte uten at jeg mistet tråden – og samtidig ble overrasket av overgangene. Eivind Aarset er den naturlige arvtager etter Terje Rypdal.
Aarset spilte aldri rene melodilinjer alene, men bygget opp et større lydbilde. Gjennom hele konserten varierte Aarset gitarspillet fra lange, nakne klangflater til støy, countryinspirert fingerspill og rocka riff. De to trommisene utfylte hverandre med originalt og lekent perkusjonsspill. Alle fire musikere var særdeles samspilte.
Eivind Aarsets debut som bandleder, Electronique Noire (1998) ble beskrevet av New York Times som en av de beste post-Miles Davis elektriske jazzalbum. Som en av Norges mest etterspurte gitarister har Eivind Aarset jobbet med Nils Petter Molvær, Bill Laswell, Jon Hassell, Jan Garbarek, David Sylvian, Marilyn Mazur, Lillebjørn Nilsen blant mange flere.
Vi var de to første i salen til å reise oss etter konserten for å klappe. Mens Eivind Aarset ryddet kabler etter konserten smilte han lurt til oss.
En konsert blir ikke særlig bedre enn dette. Drømmende, abstrakt og presist.