Den niende symfoni av Gustav Mahler er komplett musikk. Symfonien var vakker og mangfoldig på alle måter med Eivind Aadland som dirigent for Oslo-filharmonien.
Jeg hadde de siste månedene hørt på Mahlers niende flere ganger over hifi-anlegget, gjerne med lyset skrudd av for å leve meg godt nok inn i musikken. Symfonien er den form for musikk som blir større og enda rikere på nyanser og oppdagelser etter flere gjennomlyttinger. Musikken vokser slik virkelig god musikk skal gjøre.
Denne kvelden, torsdag 24. september, hadde min samboer og jeg barnevakt for første gang, og vi gledet oss veldig til konserten. Forventningene ble innfridd.
«Dødens symfoni»
Bare for et par år siden oppdaget jeg Gustav Mahler samtidig som hans forgjenger Anton Bruckner. Jeg liker dem begge, særlig sistnevnte som jeg oppfatter som mer harmonisk og melodiøs, enn Mahler som er mer radikal i tonespråket. Vi er to kamerater som har diskutert dette mange sene lørdagskvelder.
Mahler fortalte Jean Sibelius en gang at «en symfoni burde være som verden: den må omfavne alt», og med dette brakte han den symfoniske sjangeren til et nytt nivå. Mahler hadde to musikalske uttrykk; symfonien og folkesanger, «lieder». Hans symfonier var et forsøk på å forene tidens mange brytninger, og er et av de viktigste eksempler på bruddet mellom den klassiske verden og den nye moderne.
Da Gustav Mahler døde i mai 1911 bare 50 år gammel, var hans niende symfoni ennå ikke blitt fremført. Hans siste leveår hadde vært hektiske og mørke, med 1907 som det aller mørkeste; da døde datteren hans av skarlagensfeber og difteri, og selv fikk han vite at han led av en alvorlig hjertesykdom. De tre siste symfoniene han skrev ble omtalt som avskjedssymfonier. Og i den niende kan man nærmest høre at livet ebber ut, med en lang tone merket «ersterbend» – døende. Det innledende temaet i den niende symfonien minner om temaet i førstesatsen til Beethovens pianosonate «Les Adieux» (Farvel).
Kontrastfylte stemninger
Mahler er krevende, men nettopp derfor er musikken hans så sterk på inntrykk. I mine ører er det lettere å følge Beethoven fordi han er langt mer opptatt av melodien. Bruckner er minst like melodiøs, men bygger samtidig opp stemningen til lange abstrakte partier. Melodilinjer og abstrakte lydbilder balanser elegant mot hverandre i vakker harmoni. Mahler er inspirert av begge to, og tar det abstrakte og eksperimenteringen med klangbilder et godt stykke videre.
I den niende symfonien hører jeg Mahlers vonde følelser over datterens død og sitt eget møte med døden, hans frustrasjon, desperasjon og livsglede. Det er rått, brutalt, vakkert, nært og sårt – alt i en og samme symfoni. Musikken er total.
Alt dette mestret Eivind Aadland å hente ut av Oslo-filharmonien.
Leonard Bernstein Chichester Psalms og Gustav Mahler Symfoni nr. 1, Oslo Konserthus 2011
KONSERTANMELDELSE: Ikke uforglemmelig Beethoven og Mahler i Oslo Konserthus