Oslofilharmonien og Petrenkos fremføring av Beethovens fiolinkonsert og Mahlers første symfoni var flott og med flere høydepunkter, men ikke perfekt. Det er et stykke igjen til Herbert von Karajan og Anne-Sophie Mutters Beethoven og Claudio Abbados Mahler.
Jeg hadde ikke forventninger til at Oslo filharmoniske orkester onsdag 11. desember skulle overgå hverken Berlin filharmoniske orkester eller Chicago symfoniorkester, men jeg må innrømme at jeg håpet på en tangering. Mitt møte med Ludvig van Beethoven strekker seg mange år tilbake selv om jeg ikke er ferdig utlært. Gustav Mahler er derimot et noe ferskere bekjentskap, i liket med Anton Bruckner.
Jeg har vendt meg til Anne-Sophie Mutters innspilling av Beethovens fiolinkonsert med Berlinfilharmonien og dirgent Herbert von Karajan og Chicago-orkesterets innspilling av Mahlers første symfoni med dirigent Claudio Abbado, som anses som den viktigste Mahler-tolker.
Dårlig mottatt
– Nå kommer han mannen snart og sier at vi skal skru av telefonen, sier den eldre damen to plasser til venstre for meg.
Moren min, til høyre, og jeg er klare for både Beethoven og Mahler. Vi har forberedt oss ganske grundig. Men til venstre for meg skal høreapparatet inn i øret. Et øyeblikk ser jeg for meg Beethoven i simultan stereo der på galleriet. Apparatet er riktignok på plass høyre øret til den eldre damen rett til høyre for meg og presist stilt inn.
De to venninnene skrur av sine telefoner.
Konferansieren holder et kort foredrag om Beethoven og fiolinkonserten som ble dårlig mottatt i Wiener Zeitung. Musikkritikeren mente at repetisjonene og melodiene var banale. Beethoven var visstnok bedre før. Så ber konferansieren oss om å skru av telefonen. Dirigent Vasily Petrenko entrer scenen sammen med fiolinist Terje Tønnesen.
Anne-Sophie Mutters innspilling av Ludvig van Beethovens (1770-1827) fiolinkonsert med Berlinfilharmonien og Herbert von Karajan er en milepæl. På scenen i Oslo Konserthus stod Terje Tønnesen.
Ludvig van Beethovens eneste fiolinkonsert ble fullført i 1806. Det sies at partituret ble ferdig bare to dager før urfremførelsen, og konserten ble nesten spilt rett fra bladet. Suksessen uteble, og Beethoven arrangerte den for klaver, men originalen ble populær da den 13 år gamle fiolinisten Joseph Joachim fremførte den i London under Mendelssohn i 1844, 27 år etter Beethovens død.
Ludvig, Anton og Gustav
I mine ører er det en klar sammenheng mellom Beethoven, med Bruckner i mellom, og Mahler. Gjennomgangstemaet i Mahlers første symfoni har tydelige likhetstrekk med de siste minuttene av første sats i Beethovens fiolinkonsert – Mahlers kontante og harde blåsere med slagverk, Beethoven med en ensom fiolin. Beethoven gjentar temaet i tredje sats, da med fiolin og orkester i full prakt.
Mahlers lette melodiøse stemning bringer assosiasjonene til Bruckner, særlig hans femte symfoni. Og jeg hører likheter mellom andre sats i Bruckners femte symfoni og det melankolske temaet i første sats av Beethovens fiolinkonsert.
Anne-Sophie Mutter var 16 år da hun spilte inn fiolinkonserten for Deutsche Grammophon.
– Han Mahler var bonuskonserten? spør den eldre kvinnen to plasser til høyre for meg sin venninne.
Petrenko hever dirigentstaven. Tønnesen hever blikket.
Den rene Mutter
Bortsett fra at akustikken i Oslo Konserthus er skammelig dårlig, var fremføringen av Beethovens fiolinkonsert alt i alt god. Jeg levde meg inn i Beethovens umiskjennelige melodikk og mollstemte patos. Dynamikken var for det meste slik jeg forventet.
Derimot hadde Terje Tønnesen store sko å fylle. Han spilte langt mer rocka enn Anne-Sophie Mutter. Eller sagt på en annen måte, i de mest skjøre solopartiene til Mutter ble Tønnesen mer grøtete. Jeg hører hver enkelt streng hver for seg i Mutters spill, det gjorde jeg ikke i her.
– Han Tønnesen var fæl, kommenterer den eldre kvinnen to plasser til høyre for meg.
I starten av Mahler-konserten hysjet jeg så kraftig på henne og venninnen at de satt igjen med et redselsfullt blikk på russiske Vasily Petrenko.
Mahler på plate
Etter en 20-minutters pause er de fleste av oss, kanskje rundt 70 prosent (som man sier) tilbake. Mahlers første symfoni skulle spilles inn på plate. Det var frivillig å sitte i salen, for konserten var en bonus i Kort & klassisk-programmet til Oslo Konserthus. Hovedkonserten skulle være dagen etter, torsdag 12. desember.
Gustav Mahler (1860-1911) blir betraktet som et bindeledd mellom 1800-tallets tysk-østerrikske tradisjon og 1900-tallets modernisme. Mahler gikk i lære hos Anton Bruckner (1824-1896), og prøvde å utvikle hans stil videre. Både Bruckner og Mahler var inspirert av Beethoven.
Mahler hadde også det til felles med Bruckner at han kom fra landet og ble sett på som en outsider. Mahler fra Böhmen, Bruckner fra Ansfelden. Mahlers stil er senromantisk. Den første symfonien som han begynte med i 1884, handler om en ung manns store og vanskelige følelser for en kvinne. Mahler spiller på hele følelsesregisteret til den unge mannen og meg som lytter. Dette er hva jeg vil kalle total musikk.
Billedlige musikk
Jeg hørte Mahlers første symfoni i Oslo Konserthus i 2011. Den gang mente jeg at dirigent Marin Alsop hadde forstått Mahlers uttrykk til det fulle.
I de to første satsene ser jeg for meg den drømmende mannen. Vil han få henne? I tredje sats møter han kvinnen og er nær ved å vinne henne. Men i fjerde sats kommer motstanden, de trøblete følelsene.
Mahlers forståelse for orkesteret og musikkens billedlige språk er helt unik.
Jeg skulle ønske at blåserne var enda mykere i de forsiktige partiene og enda hardere i de voldsomme partiene. Men det til tross, satt jeg igjen med et inntrykk etter konserten å ha gjenopplevd det aller meste jeg går gjennom når jeg lytter til Abbados utgave av Mahlers første symfoni. Og det skyldes at Petrenko formidler den dynamikken og intensiteten som ligger i symfonien.
Mahler-konserten var betydelig bedre enn Beethoven-konserten denne kvelden.
Leonard Bernstein Chichester Psalms og Gustav Mahler Symfoni nr. 1, Oslo Konserthus 2011