Heldigvis lages det fortsatt gode album. Martins musikkblogg har ikke fornyet seg nevneverdig, og rangerer gamle helter høyest.
For noen år siden oppsummerte jeg Martins musikkår med hvilke plater og konserter som gjorde størst inntrykk, men så kom småbarnslivet. En kort oppsummering av nye musikalske oppdagelser kommer jeg med nederst i artikkelen, men først fem-på-topp-album for 2023. Høyst objektivt, selvfølgelig.
Dette er de fem platene som har gjort størst inntrykk på meg i året som har gått:
- Paul Simon «Seven Psalms»
- Peter Gabriel «i/o»
- Depeche Mode «Memento Mori»
- Susanne Sundfør «blómi»
- Wilco «Cousin»
Paul Simon «Seven Psalms»
Det store, lavmælte musikalske testament. Simon er ikke som Bowie som nærmest gjorde teater av sin egen død. Simon er kun musikk. På sin nyeste (og siste?) plate er han bedre enn på virkelig lenge. Nå har aldri Paul Simon gitt ut en dårlig plate. Noen er svakere som «One-Trick Pony» (1980) og «Songs From The Capeman» (1997), men dårlig er det ikke. Den siste «gamle Simon» var «You’re The One» (2000). Etter det har vår venn i New York utforsket nye uttrykk. Alltid solid, men ikke alltid til like mye begeistring blant fans eller kritikere. Når Simon først skal ta en oppsummering over musikken og livet, er han best i klassen. Et større kunstnerisk statement finnes ikke, tenker jeg. Foruten David Bowies «Blackstar» i 2016, da. Men det er jo David og Paul som så til de grader gir ut et av sine beste plater som den siste!
Simon har laget en syv-sangers-syklus-som-du-hører-som-én-sang-på-litt-over-en-halvtime. Kun Paul og gitaren (med litt hjelp underveis), og med klare referanser til tidligere sanger og plater. Jeg røper dem ikke her, for jeg vil at du skal ta deg tiden til å lytte! Gjerne med hodetelefoner. Dette er levd liv, meningen med livet, Gud og alt. Og Simon setter ikke to streker under svaret, det har han vel aldri gjort. Paul gir oss muligheten til å fordype oss og undre. Og alltid fengende, denne gangen på en mer subtil måte.
«Seven Psalms» er ikke på alle «årets plater», leser jeg. Det skal den være. I en tid hvor vi ikke har tid til å være tålmodige, er nettopp Paul Simon (82) nettopp det, og det synes jeg vi skal verdsette. Musikk skal nytes, og modnes.
Peter Gabriel «i/o»
De første gangene jeg hørte «i/o», var jeg totalt «nei!». Jeg var skuffet. Maks en terningkast 4. Jeg skrev til noen av mine gode venner som også er like musikkinteresserte som jeg at «dette er ikke bra nok», men så sluttet jeg å skrive. Jeg lyttet. Etter seks-sju lyttinger med gode hodetelefoner på Spotify, var det rake veien ned til platebutikken Big Dipper og kjøpe «darkside-mixes» på vinyl. Albumet kommer i to hovedversjoner, «darkside» og «brightside». Og det ryktes om en slags «mellomversjon», kun i Japan.
Albumet er Peter Gabriels første med nye sanger siden «Up» i 2002. Med unntak av enkelte låter på strømmetjenestene, er dette det nye fra veteranen Peter Gabriel. For det er han. Han var en av grunnleggerne av progrock-bandet Genesis, ble en musikkvideo-pionér på 1980- og 90-tallet, og har alltid hatt mer eller mindre teatralske konserter siden de første årene i Genesis på 70-tallet. Samtlige album har vært konseptalbum. Altså, en helhetlig idé, som et teater på plate.
Slik er det også med «i/o». Dette er årets popalbum. Simon er ikke pop, Simon er så mye mer. Kunst. Peter Gabriel skyver alle andre artister unna med sin pop-teft. Her er, som med Simon, nok av referanser til gammel storhet, men med en ny aktualitet. «i/o» låter relevant selv med Bowie-hint og 80-talls-pop-soul ala «So». Vinylen er noe av det beste jeg har hørt på plate, også lydmessig, og da er det «darkside-mixes» som gjelder.
Depeche Mode «Memento Mori»
Martin Gore og Dave Gahan. De to siste i det ikoniske bandet Depeche Mode. De to forrige platene er ikke så innmari spennende. Men, konsertene var gull. Jeg hørte dem i London i 2017. Et minne for livet. Mye gammelt og historisk på repertoaret, og fantastisk god lyd.
Under koronapandemien jobbet Gore og Gahan med nye låter. Andy Fletcher som døde i 2022, var ikke like mye involvert i prosjektet. Etter Fletchers død ble «Memento Mori» og turneen som fulgte, vel så mye en plate om ensomhet og isolasjon som en hyllest til det tidligere bandmedlemmet, som også var med på å starte gruppen.
«Memento Mori» er det beste jeg har hørt fra det britiske bandet siden «Songs From Faith And Devotion» (1993). «Violator» som kom tre år før, er fortsatt bandets beste og viktigste.
På årets album er det mørkt. Tidvis melodiøst og fengende. Men mest av alt dystert og seigt. Mer minimalistisk og mindre rocka enn på senere album. Mindre allsang, mer ettertenksomt. Et album som må spilles i sin helhet. Og skal jeg plukke ut én låt som trumfer alle sanger de seneste 30 år er det «Ghost Again». Sammen med videoen. Dette er bra! En maktdemonstrasjon.
Susanne Sundfør «blómi»
Jeg er såpass fan at jeg stod i kø utenfor Big Dipper for å høre releasekonserten. Jeg var en av de siste av de 100-og-noen som kom inn. Jeg så knapt noenting, men lytteopplevelsen var unik. Kun Susanne Sundfør på klaver og sang og ektemannen André Roligheten på saksofon. Signert LP kjøpt og tatt med hjem.
Musikalsk går Sundfør videre i det akustiske sporet etter forrige album «Music For The People In Trouble» (2017), men enda mer sakralt. Tekstene er fra mor til datter. Sundfør har også siden sist blitt mer eksistensiell som gjør seg gjeldende med new age i starten og slutten på det nyeste albumet. Jeg synes det blir i overkant, men sangene er noe av det vakreste jeg har hørt. Sangene går rett inn i hjertet, og det er vel det musikk til syvende og sist handler om, følelser. Spill skiva på vinyl!
Sundfør mestrer å balansere det pompøse og storslått vakre med det lett nynnbare, og med eksistensielle tekster om det å bringe liv og generasjoner videre. Jeg gleder meg stort til konserten i Oslo Spektrum 6. september 2024!
Wilco «Cousin»
Klassisk Wilco anno 2023! En soleklar 6-er! Jeff Tweedy og hans band Wilco har laget sin beste skive siden «The Whole Love» (2011), og kanskje enda lenger tilbake, skal vi si «A Ghost Is Born» (2004)?
Delte meninger om denne skiva er det, men jeg mener dette er en typisk modningsplate, som de fire andre på min liste her. Nå ble jeg så hekta den dagen platen kom ut at jeg strømmet den fire ganger samme ettermiddag, og skrev et panegyrisk innlegg på Facebook.
Klassisk Wilco. Gode melodier, gode tekster, passe mengde kraut og eksperimentering, passe country og americana. Passe mengde Wilco – top notch Wilco.
Platene som ikke kom med
Nå sleit jeg med hvorvidt Susanne Sundfør eller The Orb/David Gilmour skulle inn på topp 5, og lenge var «Metallic Spheres In Colour» på listen. Men, Sundfør treffer meg som sagt mer i hjertet og Alex (Patterson, som er drivkraften i The Orb, red.anm.) og David har laget en «remake» av et album fra 2010. Skiva er en soleklar 6-er, men når jeg må «kill your darlings», vinner Sundfør denne gangen.
Det er andre album i 2023 som ikke gjør så stort inntrykk, som remix-samlingen av Jean-Michel Jarres «Oxymore», «Oxymore Reworks». Det er flott at min store helt siden 1988 fortsatt er sulten, men ikke alle remixene til et ellers knallbra album (utgitt i 2022) er like gode. Den beste remixen er Martin Gores (Depeche Mode) av «Brutalism». Søk opp og nyt. Den versjonen er digg! Utover det er remixalbumet kjedelig, synes jeg, men historisk sett har Jarre siden midten av 90-tallet vært god på å anerkjenne ny, elektronisk musikk, og faktisk samarbeidet med nye og unge artister, som på en gigantisk konsert i Paris for 800.000 publikummere og på flere singler og album.
Nå hadde ikke jeg så store forventninger til Rolling Stones’ nye skive «Hackney Diamonds» fordi den forrige «A Bigger Bang» (2004) ikke akkurat var et høydepunkt, men den nyeste var bedre enn jeg trodde, og langt bedre enn hva Paul McCartney har gitt ut de seneste årene (om vi skal ta en siste Stones vs. Beatles). The Rolling Stones er tro mot seg selv, låter som Stones og har så mye energi at det er verdt skiva alene. Likevel synes jeg ikke alle låtene er like sterke og da kommer ikke denne platen på min topp 5. Uansett er dette det beste Stones har utgitt på mange, mange år. Den spilles.
Andre musikalske høydepunkter i 2023
Tre nye oppdagelser: Yellow Magic Orchestra, John Williams og Sergiu Celibiache.
Jeg blir aldri lei av å oppdage ny musikk selv om det går i et betydelig saktere tempo enn da jeg var i tenårene og 20-årene. Den største «a-ha»-opplevelsen er det japanske, elektroniske bandet Yellow Magic Orchestra (YMO). Trioen kom sammen nesten ved en tilfeldighet på slutten av 1970-tallet, og ga ut en rekke sterke plater i perioden 1978-1982. «Solid State Survivior», «Technodelic» og «BGM» har blitt spilt MYE de seneste månedene.
Jeg har hørt på elektronisk musikk i mer enn 30 år, men YMO har jeg dessverre ikke fått med meg før nå. Kanskje fordi jeg har vært mest opptatt av europeisk musikk, og ikke vært oppmerksom på at det også lages god elektronisk musikk i andre land enn Frankrike, Tyskland, England og Hellas. Men, altså, for et band YMO var (to av tre medlemmer har skrudd av synthen)! YMO er en blanding av Kraftwerk, Jean-Michel Jarre, Depeche Mode og japansk folkemusikk, for å ramse opp noen referanser som jeg ville ha nevnt.
Der Kraftwerk var maskiner og kjølige, var YMO tullete og lekne – men vel så seriøse.
Liker du gammel elektronisk musikk, med mye sampling (der var de absolutt pionerer) og moro, søk opp Yellow Magic Orchestra på strømmetjenestene. Og det låter fantastisk på SACD, om du fortsatt liker fysisk lyd (med hifi-kvalitet).
Komponisten John Williams er verdenskjent og høyt respektert. Jeg var ikke ukjent med hans musikk til film, men det var først i år at John og jeg ble venner, mye takket en av mine beste venner som kan sin John Williams. I hylla står nå to konserter på Blueray med Williams’ høydepunkter fra en imponerende karriere som jeg nyter til det fulle. Det som slår meg er John Williams’ evne til å kombinere den klassiske tradisjonen med enkle (pop-)melodier som elektronisk musikk på en måte som får orkestermusikk (som minner om klassisk musikk) til å høres ny og aktuell ut. Og for en flott mann han er! Søk opp de nyeste konserter fra Berlin og Wien på YouTube.
For cirka ti år siden oppdaget jeg komponisten Anton Bruckner. Klassisk musikk som i mine ører gir gjenklang i mye klassisk elektronisk musikk fra 1970-tallet. De gamle mestre skal jo tolkes og vurderes av ulike dirigenter med hver sin stil og tilnærming, og da får musikkteoretikere, journalister og forstå-seg-påere mye å snakke om. Hvordan Bruckner skal være, er nærmest en egen vitenskap, men dirigenten Sergiu Celibiache er av den mer vågale sorten som utfordrer både tanker og følelser. Han dirigerer orkesteret slik at Bruckner låter «feil», eller var det «riktig»? En stor musikalsk opplevelse er det uansett. Og definitivt verdt tålmodigheten.
Få konserter dette året og de jeg har vært på har vært gode, men jeg vil mer enn gjerne fremheve Depeche Mode på Telenor Arena! Inne på topp 10 over alle konserter jeg har vært på! En ny ranking kommer i 2024.
KONSERTER I 2023:
KONSERTANMELDELSE: Overbevisende Susanne Sundfør på Big Dipper