En av de fineste samtalene hadde jeg på en restaurant i Berlin i fjor. Vi snakket om favorittmusikken vår – og livet.
Om noen få år runder jeg 50, og mer enn 40 av dem har jeg brukt på å høre på musikk. Noen plater og låter slipper aldri taket. På forsommeren i fjor var vi to gode venner som skulle på Peter Gabriel-konsert på Waldbühne i Berlin i forbindelse med hans fantastiske comeback «i/o», som kom ut noen måneder senere, i desember.
Foruten konsert ble det naturligvis tid til en bedre middag på Grand Café Saint Germain, Savignyplatz. Vi spiste den beste biffen og drakk god fransk vin!
Kimen til det tyske bandet Tangerine Dream finner vi på puben Zwiebelfisch like ved, stedet Jan Otto Johansen nøt sine sigarer. En gammel kunstnerbohempub som inntil få år siden hadde sin egen stamkatt, «Zappa» med egen seng i vinduskarmen. Stemningen var satt. Her er mitt «soundtrack of my life» i form av album og låter som fortalt en lørdagskveld i Berlin.
De formative årene
Jeg var sju år da jeg avanserte fra Torbjørn Egner til Lennon/McCartney. LP-en «A Collection Of Oldies…But Goldies» med The Beatles ble starten på min musikalske utforskning. Mesteparten av musikken som har betydd mest for meg, oppdaget jeg før jeg var 35 år gammel. Og all musikken ble skrevet, spilt inn og utgitt før jeg var ferdig med ungdomsskolen.
Det lages god musikk i dag også, men jeg mener likevel at musikk var bedre før. Det var bedre melodier og bedre håndverk.
Her er min «øde øy»-musikk.
TI ALBUM:
De tre øverste er «øde øy» og i en særstilling for meg personlig, og de sju neste er alle for meg like viktige – men ikke like mye «øde øy» som de tre første. Denne rangeringen er høyst personlig og ikke en «de historisk sett beste platene». De listene lager musikkbladene.
Min liste er levd liv. De tre viktigste artistene for meg er Jean-Michel Jarre, David Bowie og Paul McCartney, og her kan du lese hvorfor.
«Equinoxe» (Jean-Michel Jarre, 1978)
Den viktigste artisten for meg er Jean-Michel Jarre. Det har han alltid vært. Helt siden jeg hørte et drønn i stua som 12-åring da jeg kom hjem fra skolen, og broren min spilte «Orient Express» fra «Musik Aus Zeit Und Raum» på LP (den med dama i solnedgang på omslaget), ja, mye her for en 12-åring, har jeg vært fan. Og ikke bare har det vært musikken i seg selv som jeg mener er undervurdert, men Jean-Michel har vært min følgesvenn når jeg vil ha sinnsro. Ta litt pause fra hverdagen. Om det var sosialt spill i tenårene som var frustrerende, «finne seg selv» i 20-årene, perioder med ensomhet eller livskriser. Platene til Jarre har alltid vært min meditative sjelevenn.
Og det albumet som har betydd mest emosjonelt og personlig er «Equinoxe».
Franske Jean-Michel Jarre ble superstjerne og den mest kjente for oss alle for en sjanger som var underkjent og uglesett: elektronisk musikk på 1970-tallet, flere tiår før synthesizere og samplere ble allment akseptert. Kraftwerk og Tangerine Dream ble den gang høyt respektert, mens Jarre solgte millioner og ble ansett som en bløff. Jeg tror det skyldes at Jarre var den som mest trodde på den enkle og fengende popmelodien.
Etter «Oxygene» to år før som solgte 12 millioner eksemplarer på slutten av 70-tallet (og ligger på rundt 20 millioner nå), og som er vanvittig mye uansett sjanger, hadde Jean-Michel råd til eget studio og flere instrumenter. Lydingeniør Michel Geiss som jobbet i plateselskapet Dreyfus Music, som ga ut Jarres plater, hadde bygget en sequencer til ham.
Sequencerne dominerer albumet. Dette er historisk håndverk. Og melodiene. Mang en artist er inspirert av dette albumet.
For meg betyr «Equinoxe» mer enn «Oxygene». Ja, «Oxygene» er historisk sett større og viktigere. Jarre var nok enda mer original og banebrytende da, men for meg er «Equinoxe» større. Jeg mener «Equinoxe» har bedre melodier og et rikere lydbilde, og jeg har et sterkere emosjonelt forhold til den platen. Dette er en plate som har fulgt meg hele livet. Melodiene er vinnende, vanedannende, sørgmodige. Stemningen på albumet er drømmende, søkende og dansende.
Dette er en plate du kan le og gråte til, danse og le. «Equinoxe» har alt.
«Equinoxe» er min plate i livet.
«Station To Station» (David Bowie, 1976)
Bowies mesterverk!
Alt David Bowie gjorde 1970-1980 er «Sgt. Pepper». Alt er «top notch». Men skal jeg trekke frem én plate er det «Station To Station». Den skiller seg ut vesentlig.
Etter Ziggy-perioden og white-man-plastic-soul i USA, var Bowie inspirert av mørk, tysk elektronisk musikk som Kraftwerk. Krautrock som CAN og Neu!. Og Tangerine Dream. Blandet med hans egen tolkning av soul. Døden i hvitøyet. Kokain til frokost og kvelds.
Mine to storebrødre hørte på Bowie og naturlig nok ble sangene spilt i min 80-tallsbarndom. De første sangene jeg husker er «Ashes To Ashes» og «China Girl». Jeg var interessert i Bowie mer på avstand en del år før jeg ble fullstendig hekta en gang midt i 20-årene. Da kjøpte jeg mesteparten av platekatalogen på få uker og spilte platene kontinuerlig i flere år. Og den viktigste platen for meg er «Station To Station».
«Station To Station» er en plate om desperasjon og ensomhet, og et rop om hjelp, slik jeg hører det. Rå musikk, rå tekster. Fengende «Golden Years» og «TVC15», og naken rock i «Stay», og, den sterke tolkningen av «Wild Is The Wind».
Jeg ble fanget av denne skiva da jeg ikke hadde det så bra. Mørkheten i musikken speilet min egen mentale helse på den tiden, i hvert fall følte jeg det sånn selv og det ga fullstendig mening da. Nå, rundt 20 år senere, mener jeg at «Station To Station» er en av de viktigste platene som i størst grad forteller oss hva livet faktisk handler om.
Når jeg lytter til denne platen i dag og tenker tilbake til den gang da, smiler jeg, ikke nødvendigvis fordi jeg tenker musikken er lett og ledig, men fordi platen speiler levd liv. Og jeg er eldre, med mer livserfaring. Platen har vokst i alle disse årene, og er en fast følgesvenn.
«Ram» (Paul McCartney, 1971)
Min helt i The Beatles. The Beatles hadde aldri vært det samme uten Paul. Og, hva var så Paul uten John (Lennon), etter The Beatles? Tidvis minst like bra som The Beatles.
For meg er det en likhet mellom Paul McCartney og Jean-Michel Jarre. Sansen for den enkle melodien. Noen ganger genial, andre ganger banal – en hard balansegang, men på sitt beste, de beste. Der Jarre var en superstjerne som samtidig var en «underdog», har McCartney vært en popstjerne hele tiden. Han har ikke alltid vært en kritikeryndling, men så har også musikkritikere tatt feil.
Det begynte med The Beatles i sjuårsalderen og toppet seg i starten av tenårene med soloalbumet «Flowers In The Dirt», og etter en dvaleperiode noen år på 90-tallet, fulgte mange år med all musikken, bøkene og filmene, The Beatles og solo, samt sosiale treff i den norske Beatles-klubben Norwegian Wood (som også ga frukter til nære vennskap).
«Ram» er Pauls mesterverk, og han krediterte skiva «Linda & Paul McCartney» som artistnavn. Kona Linda var mye av årsaken til at Paul kom til hektene etter bruddet med The Beatles og at denne platen ble spilt inn, og hun var med som låtskriver.
Paul sleit etter The Beatles. Savnet John og bøtta nedpå. Spilte inn en sjarmerende soloplate, «McCartney» med det som skulle bli tre klassikere, og ellers fint «Paul jammer alene på hytta». Linda fikk til slutt nok og sa: «Skjerp deg!». Det ble en tur til New York med et knippe gode musikere og en norsk lydtekniker, Eirik Wangberg.
Dette er McCartneys beste plate. Gode melodier. Masse lek. Mye moro. Løst og ledig. Kreativeten fikk blomstre.
Og nå følger de sju neste platene. Alle platene her er som nevnt like viktige for meg. Enkeltalbum kan her være svært viktig, mer enn artisten som sådan.
«In A Silent Way» (Miles Davis, 1969)
Miles Davis er min største favoritt innen jazz, og jeg oppdaget ham på slutten av 90-tallet, men ble ikke superfan før noen få år senere – og på mange måter vil jeg «objektivt sett» anse ham som den viktigste musiker i nyere tid. Ingen annen har påvirket og endret musikk etter andre verdenskrig i såpass stor grad som Miles, er min oppfatning. (Men, dette diskuterer jeg gjerne over noen kopper kaffe, eller noe sterkere!).
«In A Silent Way» er albumet som markerer skillet mellom «gammel Miles» og «ny Miles». Og overgangen er vakker. «In A Silent Way» er elektronisk musikk før det ble en etablert sjanger. Og så er det samtidig jazz. Lange linjer og fragmentariske melodier. Som Tangerine Dream skulle gjøre noen år senere.
Miles Davis hadde vært aktiv i rundt 25 år da denne platen kom ut, men hadde kjempet en kamp. Musikalsk fordi han brøt stadig grenser, og personlig fordi han møtte mostand fordi han var svart. I all sin stillhet gjenspeiler «In A Silent Way» dette.
En plate du lytter til alene.
«Help!» (The Beatles, 1965)
Mitt favorittband! Fra jeg hørte sanger som «Help!» og «Michelle» i sjuårsalderen har The Beatles vært mitt band. Visst har jeg lest om og hørt på andre band som har vært bedre eller mer utfordrende, men det betyr lite når det kommer til: Hvilket band er «ditt band»?
«Help!» er platen som er midt i mellom «beatlemania» og «studio-Beatles». Og derfor er den så god, og min favoritt. Her får du de enkle popmelodiene, men som samtidig inneholder noe mer. Mer krevende, lyrisk og musikalsk.
Dette er naken Beatles.
«Ommadawn» (Mike Oldfield, 1975)
En plate jeg alltid kommer tilbake til!
Jeg oppdaget Mike Oldfield, og Vangelis og Tangerine Dream, i kjølvannet av Jarre på 90-tallet. «Ommadawn» er min favoritt med Mike, og en av mine favorittalbum fordi jeg fortsatt hører angsten hans i musikken på tross av at han var på bedringens vei, og lysere toner. Debuten «Tubular Bells» var langt mørkere.
Mike Oldfield var en stor artist på 1970- og 80-tallet som var kjent for lange instrumentalalbum og korte, fengende poplåter. Mye i katalogen er dårlig, men denne skiva er et mesterverk! Afrikansk perkusjon, gregoriansk sang, progrock-gitar. Og en barnesang til slutt. Det er «Ommadawn». Og det er et mesterverk!
«Peter Gabriel 3» (Peter Gabriel, 1980)
Etter en litt lystig aften med en «dårlig venn» på besøk spilte jeg «Games Without Frontiers» litt for mange ganger på rad, og da ble det naboklage, da. Men det var verdt det.
Peter er en av de mange favorittene mine som jeg har brukt lang tid på å venne meg til. Jeg ble først fan av musikkvideoene hans i 1992, «Digging In The Dirt» og «Steam». Jeg kjøpte så CD-en «Us». Noen års stillhet, ny interesse, mer stillhet, så «kicka» det helt sånn for cirka 13-14 år siden, og da ble jeg så veldig fan også. Kjøpte bøker og gikk «all in».
Det tredje soloalbumet til Peter Gabriel er min favoritt fordi det er sterke melodier i en mørk stemning. Tydelig inspirert av det «døde» lydbildet på Bowies «Station To Station», og Peter ville ha trommer uten cymbaler og hi-hat. Han tok Bowie et steg videre, mer «dødt». Dette i kombinasjon med fengende låter, gjør musikken enda mer organisk og levende, og det er godt gjort!
«Wish You Were Here» (Pink Floyd, 1975)
Og, Pink Floyd! Parallelt med Jarre, og mitt usikre tenårings-jeg, ble Pink Floyd mitt band som kunne dekke det samme behovet for sinnsro. Her skiller «Wish You Were Here» seg ut.
Jeg gir blaffen i «dette er de beste platene»-lister. Den beste skiva til Pink Floyd er «Animals», men den viktigste platen for meg er «Wish You Were Here» fordi den traff meg så voldsomt da jeg var 15. De lange synth-dragene til Richard Wright og gitar-linjene til David Gilmour på «Shine On Your Crazy Diamond» er Martin 15 år. Låten er ihjelspilt, ja, jeg vet det, men den treffer meg fortsatt når jeg går en tur i marka.
Jeg er en nostalgisk person. Jeg har aldri lært å spille gitar, men jeg ville veldig våren da jeg ble 16 fordi jeg var forelska. Jeg spilte introen til tittelsangen «Wish You Were Here» og fikk med jenta på kino, men sangen har også vokst i voksen alder. Hvem er her for meg når jeg trenger det? Faren min likte ikke Pink Floyd, men akkurat denne sangen betydde mye for meg i mange år etter at han døde.
En sang jeg fant mening i, for min del, alene.
«Hot Rats» (Frank Zappa, 1969)
Zappa var min vei inn i eksperimentell musikk, og alt det kompromissløse. Jeg var 17 da jeg ble fanget av onkel Frank.
Min eldste bror er Zappa-fan, og jeg hørte nok noen sanger en gang på ungdomsskolen. På videregående kjøpte jeg «Sheik Yerbouti», og det tok mange år før jeg skjønte hva det handlet om, men jeg ble fascinert av tekster som i «Jewish Princess». Dette var mange år før metoo.
Da jeg hørte «Hot Rats» for første gang, var det en milepæl. Det var mitt første møte med eksperimentell musikk. Jazzrock. Fusion. Jeg var 19 år. Og denne skiva har vært en favoritt siden. «Hot Rats» er så leken og egen. Ingen plate er som denne.
«The Rhythm Of The Saints» (Paul Simon, 1990)
Mine foreldre bodde i Brasil på begynnelsen av 1970-tallet, og hadde med seg mange spennende LP-er hjem, deriblant Chico Buarque. Jeg hører mye Chico i denne skiva med Paul Simon.
«The Rhythm Of The Saints» er den første platen etter «Graceland». Mange ville ha det til at dette enten var «Graceland 2», eller burde ha vært det, men alt dette er fullstendig feil. Paul lagde et uavhengig album som ikke bare er brasiliansk, men også har mange afrikanske elementer og melodiene er mindre fengende med hensikt. Musikken er rytmisk, og det er hovedsaken, Paul utforsker rytmer, og melodiene er smalere.
Et nakent album som jeg alltid lytter til i sin helhet. Pauls underkjente bestselger.
TRE LÅTER:
«Digging In The Dirt» («Us», Peter Gabriel, 1992)
Parabol-TV i 1992. Mange sene kvelder for en nysgjerrig 16-åring. Mørkhet møter lyse klanger, i melodi og video. Og kimen til min interesse for Peter Gabriel og tidlig Genesis.
«Going Home – Theme From ‘Local Hero’» (filmmusikk av Mark Knopfler, 1983, konsertversjonen fra «Alchemy» med Dire Straits, 1984)
Min fars favorittmelodi. Faren min var ikke så opptatt av rock eller pop, men likte denne med Mark Knopfler. Den traff faren min i hjertet. Han og jeg dro på flere konserter sammen.
«Right Off» (fra «A Tribute To Jack Johnson», 1970, Miles Davis)
30 minutter med råskap! Jeg fikk en av min beste venner denne dagen da han nærmest datt ut av stolen til musikken. Jazz, rock, elektronisk. Og dette har samlet oss siden.
TRE FILMER:
Jeg liker filmer som skildrer levd liv. Uansett hvor mye sci-fi eller fantasy skildrer det, så treffer ikke det meg helt. «Bladerunner» er riktignok en sterk film, men jeg er mer interessert i filmmusikken. Nyere norske tv-serier som «Rådebank» verdsetter jeg mye høyere.
Jeg har hatt min periode med dansk film, Berlin og mafia, og digger det til dels fortsatt, men her er uansett min «all-time high», alle tre filmene er likeverdige.
«Gjøkeredet» (1975) (Milos Forman)
En brutalt vakker og sår skildring av psykisk sykdom i en tid dette ikke var like akseptert som i dag. De aller fleste av oss, som meg selv har perioder i livet møtt motgang, men har ingen klinisk sykdom, men i denne filmen skildres tung psykisk lidelse på en hjerteskjærende måte, med Jack Nicholson i en av sine aller sterkeste roller, som også er svært gjenkjennelig for oss andre.
«Pulp Fiction» (1994) (Quentin Tarantino)
Filmen som fikk meg interessert i film. Jeg hadde sett filmer, og «Blues Brothers» og «Running On Empty» var favoritter, men med «Pulp Fiction» åpnet det seg en ny forståelse for regi, kameravinkler og produksjon. Og, jeg brukte cirka to år på å forstå at det var tre historier, eller brukte jeg ett år? Uansett, filmen fikk meg til å tenke. Betydningen av å ha nærbilde av sigaretten. Snakke om fotmassasje som ikke hadde noe med filmens handling å gjøre.
«Heat» (1995) (Michael Mann)
Al Pacino er min favorittskuespiller. «Gudfaren»-trilogien, «Duften av kvinne», «Serpico». Mørk karakter. Mye grums og historie. Og sårhet.
I «Heat» er Pacino sterk. I et psykisk grenseland. Arbeidsnarkoman. Emosjonelt sammenbrudd. Dyktig politistrateg. Ræva ektemann. En mann på bristepunktet. Filmen er sår og varm. Jeg blir trist når jeg ser filmen, og jeg ler høyt, særlig av TV-scenen.
Jeg har mange hundre plater og filmer i hylla, og ikke alt med nevnt her, men dem kan du lese om ellers her på bloggen. Hvis du har lest alt dette (da er du god), kan du høre musikken og se filmene!
Garantert en god opplevelse!