Elektronika-pionerne i Depeche Mode eide et publikum på 80.000. Og for en fantastisk lyd det var på London Stadium!
I løpet av de siste to ukene før konserten i London hadde jeg sett filmen «Live In Berlin» fra forrige turné i 2013 hele to ganger og spilt platene mange ganger. Under forrige turné satset Depeche Mode hovedsakelig på hits. Nå kan det virke som bandet stolte mer på de nye sangene fra «Spirit» som kom tidligere i år.
Depeche Mode ble dannet i 1980 i London, og var en av de aller viktigste elektroniske popgruppene på 80-tallet. Siden begynnelsen av 90-tallet har bandet i større grad blandet elektronisk og rock.
Færre hits
Kveldens konsert, lørdag 3. juni, åpnet med «Going Backwards» fra årets album, etterfulgt av «So Much Love» fra samme plate. Totalt fem sanger fra den nye platen. Det er ikke vanlig etter snart 40 år i bransjen. Vi fikk ikke kjente sanger fra det definerende 80-tallet som «Just Can’t Get Enough» eller «Question Of Time». Jeg skal innrømme at jeg savnet dem, men på den annen side var kveldens repertoar så helstøpt og lekent og presist fremført av et energisk band at jeg gikk ut av OL-arenaen med et stort smil.
Depeche Mode skapte god stemning fra den første sangen, og det ble stadig mer klapping og allsang utover i konserten.
Glimrende samspill
Musikalsk presenterte Depeche Mode tre sider; det rocka med det underliggende elektroniske, de såre balladene sunget av Martin Gore og de elektroniske poplåtene. Hele veien var bandet så samspilte og presise at det var en sann fryd å høre på. Lyden var overraskende god. Jeg har aldri noen gang hørt så god lyd på en utendørsarena, og London Stadium huset 80.000 mennesker denne lørdagskvelden. Jeg stod like ved miksepulten og nøt hvert eneste øyeblikk av konserten.
Jeg hørte alle nyansene i musikken. Sangprestasjonene til vokalist og frontfigur David Gahan og gitarist og keyboardist Martin Gore var enestående. De sang med stor dynamikk og kraft, melodisk presisjon og innlevelse. Gahan leverte et publikumsfrieri få forunt.
Kokende stemning
Jeg har sans for mye av det Depeche Mode har gjort siden mesterverket «Violator» (1990). I mine ører er «Exciter» (2001) det sterkeste albumet siden den gang , og det er flere sterke låter på de andre platene. «Spirit» er det mest interessante siden «Playing The Angel» (2005), uten at jeg vil definere det som et mesterverk. Det var god stemning under de nyeste sangene, men steg en del hakk da sequencerbassen til «World In My Eyes» kom. Og under de to siste sangene før pause, «Enjoy The Silence» og «Never Let Me Down Again» kokte det på London Stadium.
Depeche Mode eide et publikum på 80.000 mennesker.
Blant ekstranumrene var «Heroes» av David Bowie. Depeche Mode har vært tydelige på hvilken inspirasjon Bowie har vært for dem og deres tolkning var rørende. Bandet gjorde sangen til sin egen, med et mørkt, lavmælt elektronisk preg.
Konserten var velregissert med et allsidig repertoar og et samspilt og lekent band. Keyboardist Andrew Fletcher stod for det meste rolig og kul med sportsgenser, t-skjorte og solbriller. Han kunne finne på å klappe litt med hendene. David Gahan var den karismatiske. Som den beskjedne og geniale låtskriver Martin Gore er, serverte han en minimalistisk gitarsolo først under finalen «Personal Jesus».
Det er ingen tvil, dette er en av de beste arenakonserter jeg har vært på. Terningkast 6.
Bandet:
- David Gahan: vokal.
- Martin Gore: vokal, gitar, synthesizer.
- Andrew Fletcher: synthesizer.
Med:
- Christian Eigner: trommer.
- Peter Gordeno: synthesizer, piano, bass, koring.
Repertoar:
- Going Backwards
- So Much Love
- Barrel Of A Gun
- A Pain That I’m Used To
- Corrupt
- In Your Room
- World In My Eyes
- Cover Me
- Question Of Lust
- Home
- Poison Heart
- Where’s The Revolution
- Wrong
- Everything Counts
- Stripped
- Enjoy The Silence
- Never Let Me Down Again
Ekstra:
- Somebody
- Walking In My Shoes
- “Heroes”
- I Feel You
- Personal Jesus