Folk flest har aldri vært særlig opptatt av lydkvalitet eller forståelse av musikk. For dem er strømming et mekka. Vi andre går ikke glipp av så mye.
Denne uken ble det kjent hvor lite Spotify betaler rettighetshaverne per låt. 3,6 til 5 øre. Onsdag ble låtskriver og frontfigur i BigBang, Øystein Greni intervjuet i P2 Kulturnytt.
– Mange liker å høre på musikk fra små pc-høyttalere og det er greit, men sånne som meg må ha vinyl og et skikkelig anlegg, sa Øystein Greni.
Folk flest har aldri vært opptatt av god lydkvalitet eller det å lytte. De har hørt på ukens hit på et middelmådig anlegg, i beste fall, eller på mobiltelefonen gjennom små, hvite ørepropper. Musikken har alltid vært bakgrunnsstøy som en bekreftelse på en sinnsstemning de allerede var i.
Først vinyl, deretter kassetter og CD, nå strømming.
Og det er helt greit.
Hifi-strøm
Musikknerder har alltid søkt god lyd og musikk som utfordrer deres musikalske verdensbilde. Det er ikke sånne som meg som livnærer de store mainstreamartistene. Det begynner å bli en stund siden jeg fant mainstream pop og rock nevneverdig spennende. Og det er den musikken strømmingstjenestene formidler.
Folk som kjøper ECM, strømmer ikke
Til å være en highend hifi-feinschmecker som tviholder på de fysiske formatene, strømmer jeg faktisk ganske mye. Ikke på anlegget, men på pc-en. Før saumfarte jeg platebutikker, nå tar jeg leterunden via mine små pc-høyttalere. Jeg slutter ikke å lete etter musikk selv om det er kommet et nytt format, som i aller høyeste grad er tilpasset det store publikummet.
Jeg er ingen motstander av strømming. Og jeg mener musikkbransjen må komme opp med en betalingsløsning som i langt større grad enn i dag er lønnsomt for låtskrivere og musikere. Men min musikksmak tatt i betraktning, angår strømming i veldig liten grad meg. Jeg sørger for at musikere på selskaper som ECM har råd til neste plateprosjekt. Som jeg overhørte på Nasjonal Jazzscene før konserten med Eivind Aarset:
– Folk som kjøper ECM, strømmer ikke.
Musikk som kunst
Og her er vi ved det store skillet. Det er to måter å nyte musikk på; høre på og lytte til – den emosjonelle tilnærmingen og den intellektuelle. Begge deler er like legimtimt. Folk er forskjellig. De aller fleste foretrekker å bruke musikk som en følelsesmessig katalysator. Er du oppstemt, spiller du glad musikk. Er du nedfor, setter du på noe rolig og behagelig. Gjerne i sofaen med en kopp te, med teppe over deg. Da betyr ikke lydkvaliteten noe. Eller det høyverdige, lyttemessige ritualet, omslagsbildene eller utbrettcoveret.
Vi har alle gjort det, vi har alle likt det.
Men musikk kan være så mye mer. Musikk blir som oftest ikke betraktet som kunst, men musikk er nettopp det. Og som med all annen kunst. Det lages mye dårlig.
Intellektuell utfordring
Det er mye spennende innen pop og rock, men jeg gikk på et tidspunkt litt lei. Jeg ville mer, jeg ville utenfor komfortsonen. Som gammel Frank Zappa-fan savnet jeg den nysgjerrige følelsen av å oppdage noe helt nytt. Musikk som utfordrer meg på det intellektuelle plan. Musikk som må tolkes, forståes og fordøyes. Og som bringer frem ukjente følelser.
Sånn sett får jeg lite ut av strømming. Deler av denne musikken finnes på enkelte strømmesider på internett, men anbefalinger på musikkblogger og fra anerkjente anmeldersider er ofte til større hjelp.
Så lenge jeg får den musikken jeg vil ha på fysiske formater, må folk strømme så mye de vil for meg. De gamle heltene er uansett trygt bevart i hylla. Og når det ikke finnes fysiske formater, har det sikkert kommet et high end-hifi feinschmecker-anlegg som ikke setter lydkvaliteten fra strømming tilbake.