Da Jean-Michel Jarre og Tangerine Dream krysset hverandre

For å ta det i kronologisk rekkefølge, hva får vi høre på The Concerts In China?

Etter sin første gigantiske utendørskonsert, i Paris sommeren 1979, reiser Jarre med band til Kina høsten to år senere. Med seg har han keyboardist Dominique Perrier og hans trommiskollega fra duoen Space Art, Roger Rizzelli, og keyboardist Frederick Rousseau. Jean-Michel Jarre var den første vestlige popartist til å spille i Kina.

Kort gjennomgang av konsertalbumet:

1. The Overture – En omarrangering av Magnetic Fields 1 (første låt av tre). Mørk og rolig stemning og melodi innledningsvis, med en avsluttende hylende solo av Dominique Perrier til slutt. På VHS-en ser vi Jarre komme gående inn i laserlyset mens bandet spiller låten.
2. Arpegiator (NY) – En av seks nye låter skrevet av Jarre for konsertserien. Abstrakt, sequencerbasert. Jarre har uttalt at han ikke liker låten, jeg skjønner ikke hvorfor. Et høydepunkt som Jarre aldri har rørt ved siden oktoberdagene 1981. Stykket kan definitivt minne om Tangerine Dream, men der tyskerne drar lydbildet ut i nærmere en halvtime, komprimerer Jarre det til syv minutter og i større grad med en melodilinje som fundament.
3. Equinoxe 4 – Kjent låt fra albumet Equinoxe. På VHS-en ser vi Jarre leke seg med sequencerne i første halvdel og spille akkorder i andre halvdel. Kule nærbilder av Jarre som vrir på knotter, senere ser vi ham spille feil i andre halvdel. Dette er redigert bort på albumet, og røper at PLATEN er redigert ved nyinnspilling i studio, mens konsertfilmen er EKTE vare. Låten er et godt eksempel på Jarres evne som popsnekker. Melodien er fengende og nynnbar, og samtidig futuristisk og original.
4. Fishing Junks At Sunset (NY) – Jarre tar en gammel kinesisk folkemelodi og komponerer videre. Altså: elektronisk, world music anno 1981. Det Jarre ikke gjør er å skrive «trad./Jean-Michel Jarre» i krediteringen, men bare «Jean-Michel Jarre». De akustiske partiene fremført av Beijing symfoniorkester er langt på vei folkemelodien, mens de elektroniske partiene er komponert av Jarre. Uansett, en herlig miks av gammelt og nytt. Overgangene er nydelige. Melodien til Jarre som da er basert på folkemelodien er vakker i all sin banalitet. En liten genistrek.
5. Band In The Rain (Equinoxe 8) – En elektronisk variant av gatemusikeren i Paris. Stemningsfullt, men ingen uforglemmelig klassiker…
6. Equinoxe 7 – …som glir rett over i et nykomponert parti spilt på laserharp. En intro til en av Jarres største låter, som har vært inspirasjon til trance, space og ambient. Dette var første gang Jarre spilte på laserstråler for et publikum. Hovedlåten er cirka ni minutter lang, en stemningsfull reise i analog elektronikk. Stort. Jarre mestrer her å balansere elegant mellom det lyse og mørke, det lette og tunge. Det er drømmende og abstrakt samtidig som det er melodiøst og fengende.
7. Orient Express (NY) – Den tredje nye låten. En fengende poplåt. På platen er låten rundt fire minutter lang med typisk vers-refreng-vers-refreng-bro-osv. På VHS-en ser vi bandet spille låten, mens Jarre løper ut til publikum med et mini-keyboard som ville og entusiastiske kinesere får ta på. Faktisk var det denne låten som fikk meg til å bli hekta på Jarre, i 1988.
8. Magnetic Fields 1 (intro) – De 30 sekundene er ikke på albumet Magnetic Fields. Jarre spilte del 1 av Magnetic Fields 1 på turneen, i tillegg til The Overture som er basert på samme melodi, men stykket er ikke på albumet. Denne introen er bare en perkusjonsintro til neste låt.
9. Magnetic Fields 3 – Ingen klar melodi, bare et lydlandskap som lever sitt eget liv. Litt undervurdert låt fra Jarre, og et eksempel på låter jeg skulle ha hatt mer av fra denne fyren. Gi meg mer abstrakt, Jean-Michel!
10. Magnetic Fields 4 – En av mine alle tiders favorittlåter, uansett artist, band eller komponist. Denne versjonen (og studioutgaven, selvsagt) bekrefter Jarres posisjon som popsnekker. Han er litt som Paul McCartney; enkle melodier blir geniale. Oppbygningen er så til fingerspissene. Enkelt, men massivt.
11. Laser Harp (NY) – Ny låt, spilt på laserstråler. Mystisk, dramatisk og mørkt. Jarre hadde stor spennvidde i 1981. Undervurdert.
12. Night In Shanghai (NY) – Elektronisk prog. Kortere enn Tangerine Dream, men like stemningsfullt. Jean-Michel og Edgar må ha snakket sammen. For dette likner – vice versa. Uansett hvem som var først med hva, dette er stor musikk. Stykket følger oppskriften til Peter Gabriel og co, men på synthesizere. Et klart bidrag til dagens proghouse. I tillegg klarer Jarre å blande inn kinesiske folketoner som gjør låten ekstra original og interessant.
13. The Last Rumba (Magnetic Fields 5) – Låten som ødelegger albumet Magnetic Fields fra å være et sant mesterverk. De fire første satsene er ikke annet enn en genistrek. Denne lettsindige rumbaen var ment som en spøk fra Jarres side, men sorry Jean-Michel, du tuller ikke med store episke verker, særlig ikke dine egne. Melodien er grei. Jeg ser for meg gatemusikeren igjen, som i Band In The Rain, men det blir for enkelt. Her har Tangerine Dream vært langt større – på nettopp Poland.
14. Magnetic Fields 2 – Jadda! Elektronisk popkunst. Igjen er det den banale melodien som blir genial når Jarre får leke med synthene. Og Dominique Perriers hylende solo på slutten er noe av det beste gjort innen elektronisk musikk. Klasse!
15. Souvenir Of China (NY) – Ren studiolåt spilt inn etter turneen. Melankolsk og ettertenksomt. Dette er sårt, men ikke plagsomt trist. Jarre bygger opp med optimistiske undertoner. En av Jarres største stykker noensinne. Sart musikk som treffer deg direkte.

Oxygene 1 og Oxygene 2 blir spilt på turneen, men kommer ikke med på hverken film eller album. Jarre er så sær at han ikke spilte sin største kommersielle hit, Oxygene 4 i Kina.

All Music gir skiva 4 stjerner av 5. Jeg gir 4,5 av 5. All Music trekker paralleller til Tangerine Dream. Jeg er enig. Jean-Michel og Edgar må på en eller annen måte ha hatt en kommunikasjon med hverandre, i det minste ha fulgt hverandre.

Tysk elektronikk i Polen

Tangerine Dream hadde for vane på 1970- og 80-tallet å gi ut ny musikk som konsertinnspillinger. Før Poland, hadde vi fått konsertplater som Ricochet, Encore og Logos. Lange, episke verk. Lydlandskap mer enn fengende melodier.

Poland er utgitt på plate. Jeg er usikker på om en VHS ble utgitt på 80-tallet, men konserten ble vist på polsk TV. Utdrag finnes på YouTube. Filmen er ikke utgitt på DVD eller Blue-Ray. Alle stykkene på konsertalbumet er nye.

Tangerine Dream fikk spille i Øst-Europa fordi musikken ikke hadde tekster. Det tyske bandet dro på en turné i Polen desember 1983. I Warsawa spilte Tangerine Dream i en ishockeyhall. Konsertbillettene ble utsolgt på rekordtid. I hallen var det fem til syv grader. Ville de elektroniske instrumentene klare seg?

På Poland får vi dette:

1. Poland – Et lite tema før sequencere og rytmespill trer inn, avløst av svevende lyder rundt i lydbildet. Stemningen blir etterhvert melankolsk med hard bass og myke akkorder, melodifragmenter peker fremover. I tredje del kombineres trommer med en sint, rullende sequencer og lett melodi i topp. Når de lange og myke, drømmende og håpefulle melodilinjene kommer, er vi tilbake til starten. Stykket er som en symfoni, akkurat som hele konserten.
2. Tangent – Ettertenksomt og nakent glir Poland over i Tangent. Symfonisk som Bruckner, tung og lett på samme tid, melankolsk og lekent. Melodien og oppbygningen gir også assosiasjoner til Vangelis, men langt mer minimalistisk. Det symfoniske sklir i andre del inn i en mørk og kaotisk stemning. I tredje del er det seiersrus i lekne sequencers og gamle synthesizeres tegn. Tangerine Dream nærmer seg Jean-Michel Jarre i popstemning. Der Jarre rendyrker melodien til det ytterste, holder Tangerine Dream mer på selve lydlandskapet.
3. Rare Bird – Tyskerne roer ned med en forholdsvis kort popmelodi. Dette er mer nakent enn Jarre, som bygger låtene ut i flere lag. Tangerine Dream er mer direkte. Det er absolutt fengende, men melodisk er ikke dette på Jarres nivå. Tangerine Dream mangler det lille ekstra.
4. Barbakane – På dette stykket er Tangerine Dream nærmest Jean-Michel Jarre og hans konsertalbum fra Kina. Introduksjonen minner om Night In Shanghai. Likheter høres også senere ut i Barbakane. Der Jarre blander kinesiske folketoner med en struktur som i klassisk, engelsk progrock, går Tangerine Dream fra det kinesisk-inspirerte i begynnelsen og over i det krautaktige. Tangerine Dream var jo som kjent et krautrock-band fra slutten av 1960-tallet til midten av 70-tallet. I andre del blir det mer melodiøst og sårt, tungt og melankolsk. Med en anelse av håp til slutt. Tangerine Dream nærmer seg Jarre i melodiføring. I tredje del blir vi påminnet om tema i andre del av Tangent.
5. Horizon – Som den Berlin-elsker jeg er, får jeg i innledningen sterke assosiasjoner til å stryke gatelangs fra øst til vest om natten. Gripende lyder i samspill med spretne sequencere, etterhvert ledsaget av rytmer og et stadig mer utfyllende lydbilde. Gjett om Alex Patterson i The Orb har lyttet til dette! Mot finalen av Horizon og Warsawa-konserten bringer mørke sequencere oss tilbake til konsertens åpning, overtyre. Og melodien fra Barbakane repeteres, dog i et annet arrangement. Tangerine Dream samler trådene, symfonien møter sin finale.

I de videoklippene som finnes på YouTube ser vi at instrumentoppsettet både for Jarre og Tangerine Dream er forholdsvis likt. Dette var på den tiden Jarre spilte på sine synthesizere og ikke spesialkonstruerte keyboards som lyste gult. Edgar Froese, Johannes Schmoelling og Christoph Franke står i hver sin instrumentgrav og gjør lite ut av seg, bortsett fra å fremføre musikken. Nærbildene av synthesizerne er nydelige.

AllMusic gir også Poland 4 stjerner av 5. Jeg mener Tangerine Dream fortjener 4,5 av 5.

Enkel sammenlikning

Fellesnevneren for de to ytterst kreative konsertdokumentene er analoge synthesizere og møtet mellom fengende melodilinjer og et abstrakt lydlandskap. Der Jarre tar utgangspunkt i fengende popmelodilinjer i møtet med avantgardistiske, elektroniske lydbilder, er Tangerine Dream det motsatte. Overfladisk sett kunne man ha sagt at Jarre hadde lyttet mye til Tangerine Dreams Phaedra (1974) før han spilte inn Oxygene (1976), men det blir for enkelt.

Ja, begge platene har drømmende lydbilder, men likheten stopper der.

Elektronisk musikk er beslektet med klassisk musikk, rock med blues (tenk på rock and roll som grunnlaget for rock). Jean-Michel Jarre og Edgar Froese var i en kunstskoletradisjon når det gjelder musikk. Jarre studerte elektro-akustisk musikk hos Pierre Scaheffer, en pionér innen musique concrète, det første begrepet på elektromekanisk musikk. Schaeffer startet sammen med Pierre Henry i 1951 gruppen Groupe de Musique Concrète, Club d’Essai, som igjen ble omdøpt til Group de Reserches Musicales (GRM) i 1958.

De to hadde funnet opp en form for analog sampling.

Elektronisk Berlin

Edgar Froese og Klaus Schulze startet Tangerine Dream i datidens Vest-Berlin i 1968, på kunstnerpuben Zwiebelfisch. Puben ligger ved Savignyplatz. Jeg er der hver gang jeg er i Berlin. Puben har bevart sitt bohempreg siden 1968, har jeg lest. Jeg digger det.

Tangerine Dream kom først med krautrock, senere ren elektronisk musikk, fra debuten Electronic Meditation (1970) til det kommersielle gjennombruddet Phaedra (1974). Edgar Froese var i særdeleshet inspirert av den italienske forfatteren Luigi Russolo. Boken Art Of Noise kan på mange måter ses på som programerklæringen til Tangerine Dream.

Tangerine Dream er den fremste eksponenten for det som kalles for Berlin-skolen innen elektronisk musikk. Den kjennetegnes av hypnotiske sequencere og improviserte elektroniske klangflater.

Deres musikk var sfærisk med drømmende lydbilder. Tangerine Dream skilte seg fra rockeband i sin samtid som anvendte synthesizer som et supplerende instrument, som for eksempel Pink Floyd og Yes. For Tangerine Dream var det elektroniske lydbildet selve målet.

Phaedra vs. Oxygene

Phaedra solgte rundt en halv million eksemplarer  den første tiden etter utgivelsen i 1974, Oxygene seks millioner. Salgstallene økte for begge album etter som årene gikk, og Oxygene nærmer seg nok 20 millioner solgte, vil jeg tro. Det siste sikre tallet jeg hørte, var 15 millioner – for 20 år siden. Phaedra har jeg ikke konkrete tall på. Men det er sikkert at Jarre har solgt betraktelig mer enn sine tyske kolleger. Og hvorfor det?

Jarre klarte det Froese og co ikke gjorde. Treffe nerven hos det store publikum som ikke hadde hørt på elektronisk musikk. Visst er Phaedra et mesterverk. Ikke misforstå. Men platen er for de innvidde. Oxygene er for allmennheten. Uten at platen taper kunstnerisk betydning. Oxygene er det beste eksempelet innen elektronisk musikk på balansen mellom iørefallende, popaktige melodier og abstrakt, avantgardistisk impressjonisme. Jarre favner over mye på Oxygene.

Tangerine Dream er inne på samme spor med Phaedra to år før, men Edgar Frose og co kommer aldri så langt som Jarre. Derimot gjør Froese det Jarre hinter om, de abstrakte lydbildene. De er der på Oxygene, men ikke mer enn at de tar overhånd. På Phaedra definerer det abstrakte, med assosiasjoner til Mahler og Bruckner, musikken.

Albumet Oxygene nådde andre plass på den britiske hitlisten i 1977 (platen kom først i Frankrike i 1976, året etter internasjonalt). Singelen Oxygene 4 kom på en fjerde plass. Samme året som Sex Pistols sang God Save The Queen. Publikum var lei av pompøs progrock, men de kjøpte Jean-Michel Jarre i stort monn.

Jarre fikk platekjøpere til å oppdage at det fantes elektronisk musikk. De lærte å like det. Men klarte han å påvirke senere elektronisk musikk? Ja, definitivt. Man hører tydelig inspirasjon fra Tangerine Dream hos The Orb og Air, men også elementer av Jean-Michel Jarre. Jarre høres nok tydeligere i Leftfield, Infected Mushroom og den norske houseduoen CLMD.

Kraftwerk er svært hørbart i Orbital.

Nærmer seg

Tangerine Dream utviklet sitt episke og abstrakte lydbilde videre etter Phaedra. Melodiene ble mer tydelige på plater som Ricochet og Hyperborea. De kom aldri med typiske radiosingler, men klarte å legge inn svært nynnbare melodier i et ellers tungt lydbilde. Jarre lanserte sine mest popete låter som singler, mens de mer abstrakte stykkene stod igjen som sterke albumlåter. Hør bare på åpningen av Magnetic Fields 1. Her finner Jarre den gyldne middelvei mellom det fengende og det abstrakte.

Jean-Michel Jarre er den elektroniske musikkens svar på The Beatles. Han er den eneste som mestrer til det fulle å forene popmelodier med avantgarde, og samtidig treffe det store publikummet. Tangerine Dream rendyrker i større grad et lydlandskap og fragmenter av melodier, og slekter således i større grad enn Jarre på klassiske komponister som Anton Bruckner og Gustav Mahler. Jarre er mer Beethoven og Mozart.

Aldri før eller siden har de vært så nære hverandre som på de to konsertplatene The Concerts In China og Poland. Lytt og nyt!

martin.aasen.wright@gmail.com

Jean-Michel Jarre – The Overture/Equinoxe 4 (Kina, 1981):

Tangerine Dream – Tangent (utdrag) (Warsawa, 1983):