Han inspirerte og provoserte en hel musikkgenerasjon. Frank Zappa var helt avgjørende for utviklingen av min musikkinteresse.
Jeg hadde akkurat rukket å kjøpe min første CD med Frank Zappa en gang utpå høsten 1993, etter å ha lånt store bunker av broren min. Sheik Yerbouti som inneholdt sanger som I Have Been In You, Baby Snakes og Bobby Brown Goes Down, het albumet.
4. desember 1993 døde Frank Zappa etter to års kreftsykdom. Han rakk å gi ut orkesteralbumet The Yellow Shark med Ensemble Modern før han takket for seg.
Frank Zappa har betydd enormt mye for min musikkinteresse og forståelse for sjangre utenom den form for pop og rock som folk flest hører på. Zappa lærte meg at musikk kan være kompromissløs og eksperimentell – og samtidig fengende og overraskende. Da mine venner på midten av 90-tallet valgte grungeband som Nirvana, Pearl Jam og Alice in Chains og mer eller mindre uforglemmelige danceartister, gravde jeg meg stadig dypere ned i Zappa-katalogen.
Allsidig og produktiv
Frank Zappa favnet over de aller fleste sjangere – rock, jazz, pop, blues, hardrock, doo woop, avantgarde og samtidsmusikk. Sangene hadde ofte satiriske tekster om politikk, kultur, kvinner, sex og det amerikanske samfunnet. Zappa blandet fengende popmelodier med lange instrumentale jazzimprovisasjoner og kaotiske lydcollager, og kunne øve 20 timer hver dag og dra på endeløse turneer hvor bandet knapt nok fikk tid til å sove og spise.
Og ikke minst, Frank Zappa lagde humoristisk musikk. Ikke bare gjennom de ville tekstene, men minst like mye i arrangementer og overganger. Frank Zappa ga ut nesten 60 plater i løpet av 27 år, de aller fleste med ny musikk.
Etter Sheik Yerbouti gikk jeg via Overnite Sensation og Apostrophe(‘) til Hot Rats. Da var jeg solgt og det var ingen vei tilbake.
Fra frodige tekster til gitarmagi
Som 17-åring var det friskt å starte med Sheik Yerbouti. Jeg fikk meg mange gode lattersalver av de frekke og sarkastiske tekstene. Det var en tid hvor Zappa-låter var populært på kjellerfester. Nå bryter det nok med etiketten.
I want a darling little jewish princess
Who don’t shit about cooking and is arrogant looking
A vicious little jewish princess
To specifically happen with a pee-pee that’s snappin
All up inside
I just want a princess to ride
Awright, back to the top…everybody twist
Etterhvert oppdaget jeg at Frank Zappa ikke var som andre gitarister. Før Zappa var det Eric Clapton og Mark Knopfler som var de største. Og selvfølgelig David Gilmour. Men med Frank Zappa var det annerledes.
Jazzrock og samtidsmusikk
Visst var gitarspillet spesielt på de første platene jeg kjøpte. Zappa hadde en annen klang og kombinerte flere stilarter – ofte i samme låt. På fusionalbumet Hot Rats som i all hovedsak var instrumentalt, ble Zappa som gitarist veldig markant. Bare hør på platens eneste vokalspor (med Captain Beefheart), Willie The Pimp, og du er med på notene. Det var rock, men likevel langt fra den rocken andre drev på med rundt 1970.
Hot Rats var jazzrock i 1969 før Miles Davis ga ut Bitches Brew (noen måneder senere, i 1970). Frank Zappa kom fra rocken og fant jazzen, Miles Davis kom fra jazzen og fant rocken og funken. Zappa klarte i tillegg å blande inn klassisk musikk (særlig Edga Varesé) og samtidsmusikk (Karlheinz Stockhausen og Arne Nordheim var blant mange inspirasjonskilder). Zappa er leken og eksperimentell samtidig som han er melodiøs og direkte.
Hot Rats er mitt favorittalbum med Frank Zappa – og av alle album som er utgitt.
Fem Frank Zappa-plater til å begynne med:
- Hot Rats
- Roxy & Elsewhere
- One Size Fits All
- Freak Out
- Apostrope(‘)
Deretter kan du gå videre med rockeplatene og instrumentalverkene.
Forvalter arven
Jeg er for ung til å ha hørt Frank Zappa på konsert. Men den eldste sønnen, Dweezil Zappas hyllestturneer, Zappa plays Zappa, forvalter Frank Zappas musikk på en såpass troverdig måte at jeg (og garantert mange andre) har hatt stor glede av å høre samtlige seks konserter på Sentrum Scene. Under Ultimafestivalen i 2013 hørte jeg også Ensemble Modern.
Etter Hot Rats fulgte jeg flere av Frank Zappas linjer i platekatalogen; de instrumentale verkene som Waka/Jawaka og The Grand Wazoo, rockeplatene som One Size Fits All og You Are What You Is, de etterhvert mange konsertutgivelsene som Roxy & Elsewhere, Zappa In New York og The Best Band You Never Heard In Your Life, og Zappas første band, The Mothers Of Invention.
Selv etter 20 år er jeg ikke ferdig med Frank Zappa, det er flere plater jeg ikke har ennå.
Jazz og klassisk
Jeg hører ikke mye av Frank Zappa i dagens mainstream pop og rock, men desto mer i jazz. Hadde det ikke vært for Frank Zappa, er det ikke sikkert jeg hadde blitt så opptatt av Miles Davis, Terje Rypdal (og mange andre utøvere på det tyske plateselskapet ECM), CAN, Anton Bruckner og Gustav Mahler.
I Frank Zappas musikk hører jeg spor av alle de ovennevnte, enten de ble inspirert av Zappa, eller Zappa av dem, eller at de hadde samme inspirasjonskilde. Poenget er at Frank Zappa var så vid i sitt musikalske uttrykk at han er overalt i moderne musikk – men alltid på sin helt spesielle måte.
Good night, Oslo, whereever you are!
Frank Zappa – Inca Roads (1974):