Dato: 26. juli 2012
Sted: Plenen, Bergenshus Festning
Det var ikke noe å lure på. Når Paul Simon spiller to ganger i Norge, går jeg på begge konsertene. Jeg hadde tatt en uke fri fra jobben.
Jeg var fortsatt i skyene etter den fantastiske konserten i Oslo Spektrum. Iført hver vår baseballcap med navnet til Paul Simon sydd inn, satte Knut Eirik og jeg oss på flybussen. Torsdag kveld skulle tidenes største låtskriver holde sin siste Graceland-konsert under årets jubileumsturné. Da vi ble overrasket i Spektrum, skulle konserten nytes og analyseres ytterligere i Bergen.
Inn på scenen kom Paul Simon med solbriller og silkeskjerf. Han sang og spilte i to og en halv time. Ved Plenen var det var sol og publikum var langt mer enn høflig begeistret. Musikken satt som et skudd og Simon spøkte og smilte mye.
Lyden var betraktelig bedre ved Plenen (den lille scenen ved siden av Koengen) enn i Spektrum. Hugh Masekela var ikke med på denne konserten, men ellers var spillelisten akkurat den samme som i Spektrum. Tidvis var Simon enda mer entusiastisk og spilleglad enn i Oslo og samspillet enda strammere, men alt i alt var de to konsertene like gode.
Jeg nøt bassgangene til Bakithi Kumalo. Jeg nøt perkusjonsspillet til Jamey Haddad. Jeg nøt samspillet. Hvordan Simon bygger opp det komplekse lydbildet med detaljer i en ellers fengende og lett nynnbar melodi med tilhørende poetisk tekst om hverdagslivet, kjærligheten, håp eller drømmer. Det er lett å like melodiene til Simon, men det er ikke like selvfølgelig at alle får med seg hvor rikt lydbildet er. Til tross for store arrangementer med mange instrumenter låter det alltid lett. Musikken flyter elegant.
Paul Simon overdriver aldri.
På konsert arrangeres sangene alltid annerledes enn studioversjonen. Og for hver turné er det nye arrangementer av gamle sanger, tilpasset det lydbildet Simon er opptatt av for øyeblikket, på den nye platen, og til dels tilpasset sangstemmen.
Selvfølgelig må musikkanmelderne kritisere Simon for hans påståtte svake stemme. Men det blir feil å savne stemmen til Art Garfunkel fordi Simon & Garfunkel har så forskjellige stemmer. Simon er dypere og kraftigere og hans rytmeforståelse er undervurdert. Garfunkel er mer klassisk og mindre rytmisk.
Mitt inntrykk er at Paul Simon er for perfeksjonistisk for norske musikkritikere. Det er lettere å like Bruce Springsteen og Bob Dylan. Det er ærlig musikk. Eller sagt med mine ord, mer rufsete og skranglete, mindre detaljer og mindre komplekse arrangementer. Springsteen og Dylan er mer folkelig. Det kreves ikke mye konsentrasjon for å få med seg essensen i lydbildet. Men det er nok av folk som liker å grille i parken og skravle mens sangene skurrer i bakgrunnen.
De to Graceland-konsertene sett under ett bekrefter Paul Simons posisjon som låtskriver og musiker. Allsidig, stilsikkert og elegant. Takk, Paul.
Paul Simon – The Beautiful Tour 2011, North Sea Jazz Festival, Rotterdam