MARTINS LYTTEHJØRNE: Jean-Michel Jarre «Amazônia»

Jean-Michel Jarre har gitt ut sin beste plate på rundt 40 år. «Amazônia» er et mesterverk.

Det er godt over 20 år siden jeg hadde særlig forventninger til en ny Jarre-plate, og jeg har fulgt ham siden 1980-tallet, samt vært på mange konserter i inn- og utland siden 90-tallet, men «Amazônia» er noe av det mest krevende og berikende jeg har hørt av noen artist.

Musikken på «Amazônia» har Jean-Michel Jarre komponert til en fotoutstilling ved samme navn med fotograf Sebastião Salgado. Utstillingen som åpnet i Paris i mai, består av over 200 bilder fra Amazonas i Brasil. 

Jarres nye album er per definisjon bakgrunnsmusikk, men kan musikken vel så gjerne være lyttemusikk som krever konsentrasjon og innlevelse? Ja, definitivt! Og er det bra? Så absolutt!

Endimensjonalt og mangfoldig

For de fleste er franske Jean-Michel Jarre mest kjent for sine elektroniske popmelodier og spektakulære konserter, og «Amazônia» er langt unna det man kan kalle «typisk Jarre»; en iørefallende instrumental popmelodi rammet inn av et varmt og oppløftende lydbilde fullt av effekter.

På det nye albumet er Jarre så minimalistisk som han knapt har vært før. Ingen tydelige melodier, kun noen fragmenter her og der, mest av alt et lydbilde som sender meg langt inn i regnskogen. Jeg føler virkelig at jeg er i det dypeste Amazonas!

Lydbildet er tilsynelatende endimensjonal, men på gode hodetelefoner er musikken noe av det mest mangfoldige jeg har hørt. Jarre er kanskje ikke mest kjent for «less is more», men her rendyrker han minimalismen gjennom elektronisk lyd. Konkrete lyder som regn og bålknitring oppleves som knagger, og disse elementene gjentas flere ganger, mens de lange lydflatenepå synthesizer bringer meg lengre inn i regnskogen, og musikken. Musikken er delt inn i ni sekvenser,  «Amazônia, parts 1-9», men jeg må innrømme at jeg ikke alltid merker meg overgangene.

På «Amazônia» er musikken én helhet.

Tilbake til røttene

For de fleste er Jarre mest kjent for albumet «Oxygene» (1976). Før det hadde Jarre studert hos Pierre Schaeffer fra 1968 til 1971 ved instituttet Groupe de Researches Musicales (GRM) i Paris. Her lærte Jarre selve grunnlaget for elektronisk musikk, «musique concrête» (konkret musikk). Enkelt forklart innebærer dette at forskjellen på elektronisk musikk og eksempelvis rock, jazz eller pop er at de grunnleggende elementene i elektronisk musikk er lyder. Lydene i seg selv er et hovedelement på lik linje som tekst og melodi er det i rock og pop.

Gjennom 50 år er den røde tråden, fra den første singelen «La Cage» (1971) til det nye albumet «Amazônia» at alt i all Jarres musikk er sentrert rundt lyder. Jarre har på album som «Zoolook» (1984) lagt mer vekt på lyder som et hovedelement, og «Amazônia» har i tillegg likhetstrekk med stykket «Waiting For Cousteau» (1990), men på det nye albumet er «musique concrête» i større grad enn på tidligere plater rendyrket som en bærebjelke i musikken.

Musikk skal utfordre. Musikk skal kreve noe av oss. På «Amazônia» holder Jarre igjen helt frem til « -part 7».. Stemningen bygger seg forsiktig opp gjennom den første halvtimen inntil Jarre antyder at vi på en eller annen måte vil få det til å løsne. Hva som skal løsne, kan vi sikkert definere selv, for musikken er full av følelser som jeg som lytter kan ta tak i og utforme videre selv, om det er lyse synth-partier, samples av mennesker som snakker eller lyder av regn og dyr i regnskogen, eller alt i kombinasjon. 

Dette er en lydinstallasjon på 50-og-noen-minutter som får meg til å lytte, og det gir meg så mye mer enn en fengende melodi som får meg til å smile. Jean-Michel Jarre har gitt ut sin beste plate på flere tiår.

martin.aasen.wright@gmail.com 

Musikkgeniet som «alle» hatet

«Jeg hører ikke på musikk, jeg lytter»

Martins musikkblogg oppsummerer 2010-tallet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *