Det viktigste å lese i dette blogginnlegget er å gi musikk den tid og modning den krever. Her kommer en oversikt over hvilken musikk jeg har oppdaget på 2010-tallet.
Når jeg skal oppsummere det musikalske 2010-tallet, er det ikke en oppramsing av hvilke album jeg mener er de beste fra dette tiåret, men hvilke artister, band og komponister, album og konserter som har gjort såpass inntrykk på meg at jeg omtaler dem i dette oppsummerende blogginnlegget om mitt musikalske 2010-tall.
Musikk har vært min lidenskap i over 30 år, konserter som plater. Jeg foretrekker plater i den forstand at man hører på hele albumet fra start til slutt. Med mp3-filer og nedlastning på slutten av 1990-tallet og utover 2000-tallet, tviholdt jeg på det fysiske formatet. I løpet av 2010-tallet har jeg gitt etter for strømming, men holder fortsatt fast ved å spille albumet, ikke bare sveipe innom enkeltlåter.
Jeg kjøper fortsatt CD-er og LP-er, men langt mindre enn før.
Tilbake til tema, hvilken musikk har gjort mest inntrykk på meg i årene fra 2010 til 2019? Jeg har valgt å kategorisere dette inn i musikk som jeg anser som de viktigste nyoppdagelser dette tiåret, enten det er nye artister av 2010-tallet (enn om de debuterte på 2000-tallet, men etablerte seg tiåret etter eller gjorde seg kjente dette tiåret, eller om det er eldre navn som jeg har oppdaget nettopp på 2010-tallet).
Verdien av å lytte
Siden jeg opprettet denne bloggen i 2013, har jeg skrevet mange innlegg som direkte eller indirekte handler om å være tålmodig med musikk som er ukjent for en. Etter min mening blir ikke musikk av mange betraktet som like høyverdig som litteratur og maleri. Musikk er for mange underholdning, musikk er bakgrunnsstøy. Med bakgrunnsstøy mener jeg at musikk ikke lyttes til på samme måte som vi leser en bok eller betrakter et maleri på en utstilling.
Vi tar ikke inn musikk like konsentrert og tilstedeværende.
Jeg er av den oppfatning at musikk kommer til sin fulle rett først når den lyttes til, og jeg oppdager alle detaljene, det totale lydbildet og får den fullkomne emosjonelle opplevelse. Jeg hører ikke på musikk, jeg lytter.
Med denne innstillingen har jeg tatt til meg musikk som har vært ny for meg, enten helt ukjent eller musikk jeg har hørt før, men ikke lyttet til.
De aller viktigste oppdagelsene
Ved inngangen til dette tiåret var jeg fortsatt opptatt av lange gitarsoloer og at man måtte være teknisk dyktig for å regnes som en god musiker. Den oppfatningen har jeg ikke lenger. Man må ikke kunne spille eller synge for å lage bra musikk, man må kunne tenke ut hva som er bra musikk for å skrive bra musikk. Den innsikten har tatt noen år for meg, og musikksmaken har også endret seg mer i det abstrakte og åpne. Jeg liker fortsatt gode melodier, men kan sette like mye pris på et lydbilde hvor det som ikke spilles er selve musikken. Og da kommer vi til Miles Davis, som var min største musikalske oppdagelse på 00-tallet.
Miles var lydsporet fra 2005-2010, uten unntak. Miles’ filosofi om musikk som ikke spilles, tok en del år å forstå betydningen av, og har i stor grad preget mine musikalske valg dette tiåret. Med Miles som et slags utgangspunkt var jeg i løpet av disse årene blitt kjent med en likesinnet, en som hadde samme oppfatning av musikk. Vi skulle utfordre og inspirere hverandre gjennom hele dette tiåret, og det akter vi å fortsette med; de viktigste nyoppdagelser for meg siden 2010 har vært Wilco, Grateful Dead, Terje Rypdal, Bruckner, Mahler, CAN, Talk Talk, Møster!, Hawkwind og Susanne Sundfør.
Wilco er det viktigste bandet for meg dette tiåret, både på plate og konsert, et band som oppsummerer mye av det sentrale ved rock, pop, kraut og country de siste tiår, så vel som bandet fornyer uttrykket. En viktig kilde for Wilco er Grateful Dead. Det er et band jeg fortsatt jobber med etter at det sa «klikk» her i sommer. Min «partner in crime» kan det meste om Jerry Garcia og co, og det er stadig oftere jeg tar meg selv i å tenke at «disse har hørt på Grateful Dead». Grateful Dead er om enn enda mer enn Wilco et altomfattende band når det gjelder inspirasjon og stiluttrykk. Wilco er på mange måter dagens Grateful Dead.
Terje Rypdal hadde jeg hørt om i årevis da jeg begynte å kjøpe CD-er med ham i 2010/11, og gikk på konsert på Rockefeller i 2011. Rypdal kan også høres i Grateful Dead og omvendt, og har sitt utgangspunkt særlig i Miles Davis, som skal ha uttalt at det eneste rockeband han virkelig beundret var, Grateful Dead.
De gamle mestere Anton Bruckner og Gustav Mahler har (så langt) blitt stående igjen som de to komponister i klassisk musikk som har gjort størst inntrykk på meg. Jeg er ikke så bevandret i klassisk og anser meg selv fortsatt som en «øvet nybegynner», men når det kommer til Bruckner og Mahler har jeg blitt hekta. Jeg tror det er fordi jeg hører så mye igjen i jazz (særlig Miles Davis og Ornette Coleman) og flere artister/band innen pop, rock og elektronisk av de to gamle mestere.
Det viktigste bandet etter Wilco som jeg har fått ørene opp for dette tiåret er CAN, det tyske krautbandet fra Køln. Et rockens svar på Miles Davis. Mesteparten av musikken på plate var redigerte opptak av timelange jamsessions. CAN var punk lenge før punk, og elektronisk musikk lenge før dagens største sjanger så dagens lys. I likhet med Miles Davis og Grateful Dead definerte CAN i stor grad musikk for fremtiden.
Felles for, særlig disse tre, er at de hadde et karakteristisk uttrykk som var unikt, både i sin sjanger og generelt, og i tillegg en sentral inspirasjonskilde for en rekke låtskrivere og artister senere. Man hører for eksempel alle tre i Paul Simon. Ta en lytt på albumet «alle» har hørt, «Graceland».
Ikke bare analyse
Musikk er også for meg mest av alt en lytteopplevelse, men jeg har som oftest en analytisk tilnærming til musikken i tillegg. Sagt mer presist, jeg mener musikk kan oppleves på to plan; emosjonelt (som gjelder det store flertallet av oss), og emosjonelt og analytisk/intellektuelt (om du lytter fremfør å høre). Jeg utviklet meg videre fra kun å høre på musikk emosjonelt til den emosjonelle og den analytiske varianten da jeg oppdaget jazz på 90-tallet. Jeg leste om musikk og lette etter likheter samtidig som jeg bare digget musikken.
Dette har jeg fortsatt med.
Miles er like mye melodier som historiske knagger. Det samme gjelder for Bruckner så vel som Grateful Dead og Talk Talk. Sistnevnte band hørte jeg en gang på 80-tallet (det gjorde vel de fleste?), men kan ikke si jeg hverken hørte dem eller oppdaget dem før min «partner in crime» snakket om dem i vinter etter at vokalist og låtskriver Mark Hollis døde. Talk Talk er et særdeles spennende band; fra synthpop til avantgarde. Sjekk ut «Spirit Of Eden». Den skiva inneholder alt, absolutt alt jeg skriver om nå. Improvisasjonen, det abstrakte, de nynnbare melodiene, og en bekreftelse på et band i stadig utvikling.
Jeg har alltid lett etter musikk som ikke bare treffer meg, men som også utfordrer meg. Musikk jeg kan nærmest le og gråte til, og som gir meg ny innsikt. Musikk som er «blod, svette og tårer», og samtidig historisk definerende. Da er det befriende å komme over Møster!, et norsk band som spiller en blanding av jazz, kraut og rock, helt i tråd med Dead, Rypdal og Miles, og samtidig noe nytt og eget. Samme vinter, i 2019, hørte jeg på det engelske bandet som bør betraktes som en 70-talls-plattform for skotske Primal Scream, Hawkwind, en herlig blanding av heavy og spacerock (altså, svevende elektronisk og heavyrock). Referansene er mange, absolutt, men jeg velger å legge analysen til side, og bare digge musikken. Like fullt skjønner jeg at Hawkwind har satt sitt preg på ettertiden.
Susanne Sundfør debuterte på CD i 2007 og jeg hørte oppfølgeren «Take One» da den kom året etter, men hun definerte seg ikke før med de tre skivene «The Brothel», «The Silicone Veil» og «Ten Love Songs», tre elektroniske mesterverk, og tar vi også med «Music For The People In Trouble» (2017), en akustisk, nedstrippet plate som overgår det aller meste jeg har hørt noen gang, har vi en av mine aller største favoritter, Susanne Sundfør. Her snakker vi en genial blanding av gammelt og nytt, originale orkesterarrangement, minimalistiske elektroniske lydcollager, fengende melodier og sterke tekster.
Åpenbaring på 2010-tallet
Martins musikkblogg handler mye om store artister og band fra 1960-, 70-, 80- og 90-tallet. Siden jeg leter etter musikk som er best i albumformat, må jeg ofte gå bakover i tid. Hvilken musikk har jeg oppdaget for lenge siden, men ikke fått under huden før på 2010-tallet?
Den mest åpenbare er Paul Simon. Jeg kjøpte «The Concert In Central Park» med Simon & Garfunkel da jeg var 16, men skulle vente nesten 20 år med å dypere inn i Simons musikk. Paul Simon er for mitt vedkommende det beste eksempelet på at man må lytte og gi musikken tid før man innser hvor bra den er. For meg sa det «klikk» med Simon i 2010 da jeg så konsertfilmen «The Graceland Concert» fra Zimbabwe i 1987 tre ganger samme ettermiddag og kveld, og kort tid etter kjøpte hele katalogen på CD. «Alle» har hørt Paul Simon, men langt færre har lyttet på ham. Lest de poetiske tekstene. Hørt detaljene i gitarspillet.
Paul Simon er min største oppdagelse dette tiåret.
Andre som jeg har gått mer systematisk inn for å lytte på, er: Peter Gabriel, Talking Heads, Tangerine Dream, Klaus Schulze og Lou Reed.
I tillegg har jeg oppdaget disse:
Depeche Mode, AURORA, Fleetwood Mac, Stian Westerhus, Eivind Aarset, Primal Scream, Vampire Weekend, Soft Machine, Arcade Fire og Van der Graaf Generator.
Favorittalbum på 2010-tallet
Om du har lest helt til hit, har du skjønt at jeg ikke leter etter et indieband fra en muggen kjeller i Chicago eller et punk-kjellerband fra Tokyo som ikke finnes på Spotify. Selvfølgelig finnes det mye musikk der ute som jeg ikke vet om og jeg er åpen for tips og innspill, men jeg har etter noen-og-30-år i lyttestolen definert noen rammer for hva jeg liker selv om jeg fortsatt vil si at jeg er åpensinnet.
Jeg har gitt mange plater en sjanse i årenes løp. Jeg sitter ikke på den endelige fasiten over hva som er bra og dårlig musikk, men at musikk kan være bra eller dårlig er jeg veldig tydelig på. Jeg tror mange timer med konsentrert lytting og et analytisk, åpent sinn kan være til hjelp på veien for en passe balansert vurdering. Det hjelper å ha hørt mye musikk for å kunne danne seg et bilde av hva sjangeren forteller deg.
Musikk handler ikke bare om smak, men også om å ha en innsikt og forståelse for hvilken betydning den artisten eller den platen har i et historisk perspektiv. Jeg kan ikke like alt, det kan ingen, vil jeg tro, og nettopp derfor mener jeg det er viktig å kunne anerkjenne musikk man ikke liker.
Mine 10-på-topp-favorittalbum utgitt på 2010-tallet:
(kun ny musikk, ikke album med arkivmateriale eller konsertalbum-/film)
- David Bowie «Blackstar» (2016)
Bowie definerte alle tiår inn i sin død. «Blackstar» er ikke bare en slags «Station To Station 2» (for kjennere), men et sant mesterverk som trekker opp hovedlinjene av Bowie og popmusikk de siste 40 år, og med et pek fremover til musikk som skal komme. Bowie døde to dager etter utgivelsen av «Blackstar», og myten om den teatralske Bowie var på et vis fullendt; han regisserte sin egen død.
- Susanne Sundfør «Ten Love Songs» (2015)
Selv om «The Silicone Veil» (2012) er et kunstnerisk større verk har jeg nok hørt mer på «Ten Love Songs» som er en form for tilgjengelig utgave av førstnevnte. Sundfør viser likevel kunstnerisk storhet utenom det som er forventet når hun selv skriver orkesterarrangementet til «Memorial».
- Wilco «The Whole Love» (2011)
Nyfrelst Wilco-fan fikk et ferskt album i fanget. Kjøpte både LP-en og CD-en. Albumet anser jeg som en musikalsk oppsummering av karrieren med nye låter, stilsikkert og stramt.
- Paul Simon «So Beautiful Or So What» (2011)
Sommeren 2010 sa det «klikk» for Paul og meg, og da den første singelen fra «So Beautiful Or So What», «Getting Ready For Christmas Day» kom rett før juleferien 2010, var jeg solgt. Det er andre sanger på albumet som er bedre, men skiva skulle bli en døråpner for meg, til moderne og klassisk Simon, som albumet også er et eksempel på. Da «Stranger To Stranger» kom i 2016, hørte jeg at dette var et større musikalsk verk, men det hadde jeg ikke forstått uten «So Beautiful Or So What».
- Arcade Fire «Reflektor» (2013)
Rundt 2013-15 hadde jeg en periode hvor jeg ville bli oppdatert på ny musikk anno den tiden jeg levde i, og jeg oppdaget canadiske Arcade Fire. Det hjalp at jeg hørte Bowie i musikken, og at musikkvideoene bidro til det samme inntrykket av inspirasjon. «Reflektor» låter friskt med de rette referansene i orden.
- Jean-Michel Jarre «Oxygene 3» (2016)
Min gamle helt Jean-Michel Jarre som jeg hadde avskrevet ved inngangen til dette tiåret, men som har hatt en betydelig renessanse, med album som «Electronica 1 – The Time Machine» og «Electronica 2 – Heart Of Noise» og «Oxygene 3», som i min bok er Jarres beste siden «Zoolook» i 1984, og en høyst verdig avrunding av «Oxygene» (1976).
- AURORA «A Different Kind Of Human, Step 2» (2019)
Kompromissløs. Teatralsk. Melodisk sterk. AURORA har gitt ut tre gode album 2016-19, dette er det beste.
- Eivind Aarset «I.E» (2015)
En Terje Rypdal for 2010-tallet, men enda mer abstrakt. Sett på hodetelefonene! Nyt og analyser!
- Vampire Weekend «Modern Vampires Of The City» (2013)
Paul Simon anerkjente bandet backstage for å ha latt seg inspirere av ham. Dette albumet er en moden utgave av New York-bandet som vet å tenke nytt om kjent musikk.
- David Byrne & St. Vincent «Love This Giant» (2013)
Talking Heads-sjefen gikk i studio (og dro på turné) med St. Vincent, og ga ut det mest spenstige albumet siden «Naked» (Talking Heads). Det låter like mye Heads som noe nytt og ukjent, og jeg elsker det!
10-på-topp-konserter:
- Susanne Sundfør, Oslo Konserthus, 2017
Jeg liker konsepter i musikken, men artister skal være særs varsomme med å ta «konsept» som virkemiddel i bruk. Det kan lett bli påtatt, pompøst og feil. De færreste behersker språket. David Bowie, Jean-Michel Jarre, Pink Floyd, Peter Gabriel og Talking Heads var pionerer. Susanne Sundfør vet å finne sitt uttrykk ved å fremføre hele albumet «Music For The People In Trouble» i sin helhet, i en annen sangrekkefølge, med Sundfør og bandet ikledd mørke hettegensere, sittende bak et stor filmlerret i silhuett som viste animasjoner synkronisert med musikken, i en musikalsk helhet uten noe mellomsnakk, og ingen sanger fra tidligere album.
- Paul Simon, Oslo Spektrum, 2018
Etter mer enn 50 år valgte Paul Simon å pensjonere seg som turnéartist ved å gi (trolig) sin beste konsert på norsk jord, en konsert som fremhevet musikeren Simon og de sangfavoritter Paul hadde. Alt fremført presist og med utsøkte detaljer, vi lyttet konsentrert og klappet engasjert.
- Wilco, Sentrum Scene, 2016
Wilco er det mest samspilte bandet på konsert og det mest interessante bandet totalt sett siden midten av 1990-tallet. Jeg har ikke glemt Radiohead, men Wilco har mye av det samme, bare enda mer rikholdig. Wilco har den samme essensen i kunstnerisk spennvidde som Radiohead, men med enda mer melodier og nærhet til oss som lyttere. Radiohead, uansett hvor bra det bandet er, kan bli for mye Radiohead. På Sentrum Scene leverte Jeff Tweedy og hans band en av de beste konserter jeg noensinne har hørt.
- Terje Rypdal, Rockefeller, 2011
Avisene skriver alltid om Jan Garbarek, men Terje Rypdal er det nærmeste vi kommer Miles Davis i Norge, og det bekreftet Rypdal så til de grader denne kvelden på Rockefeller. Det nyskrevne, og hittil uutgitte stykket «Per Ulv Goes Electric» (men søk på YouTube) er en genial blanding av rocka jazzfusion og avantgarde som hinter om Karlheinz Stockhausen, Miles Davis og Gustav Mahler.
- Ornette Coleman, Operaen, 2010
Ornette Coleman, en av stilskaperne bak frijazz innledet konserten med å si «I hope you follow the sound». Sammen med et ytterst godt samspilt band ga Coleman en konsert som inneholdt alt fra det helt skjøre og melankolske partier, til det nærmest urene og stygge. Hele tiden med en musikalsk brodd. Bare Ornette Coleman får et lydbilde som minner om et flyangrep til å bli nydelig.
- Hilary Hahn & Robert Levin, Operaen, 2017
Klassisk musikk som høres relevant ut i dag, Hilray Hahn. Med seg hadde den amerikanske fiolinisten Robert Levin, en amerikansk pianist, kjent for sine Mozart-tolkninger. Hahn og Levin innledet med Mozart, men konserten ble noe unikt da de to spilte nyskrevet musikk av Abril og Türk, med en innlevelse som kjentes på kroppen i Operaens gode akustikk. Høydepunktet var fremføringen av «Mercy» (Richter).
- Stian Westerhus, Nasjonal Jazzscene, 2018
Liker du eksperimentell musikk, sjekk ut Stian Westerhus! Westerhus’ bestillingsverk «V» som fremført på Nasjonal Jazzscene er musikalsk rikdom på sitt aller beste; nyanserik, utfordrende, fengende og altoppslukende. På denne konserten viste Westerhus at han er som Miles Davis, at han er en veiviser, en som gir bandet retning, og bandet bygger opp, alt samspilt i en total lytteopplevelse av punk, kraut og jazz.
- Eivind Aarset, Nasjonal Jazzscene, 2015
Vanligvis når jeg er på konsert pleier jeg å notere litt underveis for å kunne gi en så fyldig anmeldelse som mulig på bloggen, med detaljer fra flere av låtene, høydepunkter og skuffelser. Denne gangen ble jeg bare sittende på kanten av stolen og gynge med i en slags transe. Eivind Aarset har et uttrykk som peker fremover, og med stor respekt for flere sider ved jazzens, rockens og elektronikaens historie og kjennetegn.
- David Byrne & St. Vincent, Folketeateret, 2013
To sære artister møtes, og det oppstår magi. Albumet «Love This Giant» er sterkt. Konserten er minst like sterk. Med et åttetalls-brassband holdt David Byrne og St. Vincent en konsert uten dødpunkter, en konsert hvor alt stemte musikalsk og koreografisk, hvor samspillet var så detaljrikt og tett som bare de beste behersker, og hvor kontrastene mellom Byrnes melodiske teft og Vincents punkete frasering er musikkens dynamikk.
- Peter Gabriel, O2 Berlin, 2013
En konsert som like mye var et uttrykk for Peter Gabriel anno 2013 som «teatralske rockekonserter» generelt. Året før stålsatte han 20.000 i samme sal i Berlin med å innlede med Bowies «Heroes», denne kvelden eide Peter Berlin med sin egen musikk og sitt eget show, med hovedvekt på det klassiske popalbumet «So» fra 1986. Konserten hadde en musikalsk spennvidde, et samspilt band, og et visuelt og teatralsk show som overbeviste på alle måter.
10-på-bunn-konserter:
- Tedeschi Trucks Band, Sentrum Scene, 2019
De spilte teknisk sett bra, men så til de grader uten innlevelse og særpreg at det hele hørtes ut som «VM i musikk». Jeg husker ingen av låtene, bare at konserten var en plage. Hver enkelt musiker spilte sin konsert, det var ikke et samspill som traff meg som lytter.
- Joe Bonamassa, Sentrum Scene, 2011
Gitarronking krever sjel. Bonamassa hadde fin dress, og kunne spille gitar. Men. Bonamassa er en oppskrytt artist, en som kopierer andre og fremstiller det som noe nytt. På denne konserten var det kopi av Pink Floyd (David Gilmour, «Shine On Your Crazy Diamond») og Eric Clapton «Double Trouble» (som på albumet «Just One Night»). Bonamassa kopierer mer enn han spiller.
- Ida Maria, Hvalstrandfestivalen, 2014
Dette var ille. Hun vrælte i en hel time. Jeg liker og anerkjenner punk, men dette var bare infernalsk brøling. Sikkert ektefølt, men nei, du har ingenting på en scene å gjøre, Ida Maria. Denne vrælingen hadde ingenting med musikk å gjøre.
- Tangerine Dream, Admiralpalast Theater, Berlin, 2014
Det er en grunn til at de siste sentrale medlemmer av Tangerine Dream som Johannes Schmoelling gikk ut av bandet på 80-tallet. Det siste albumet som har en høyverdig status er konsertskiva «Poland», spilt inn i en ishockeyhall i 1983 i Warsawa. Det meste etter det er kritisk dårlig, med de unntak at enkelte spor høres «greit ut». Konserten i Berlin var ikke bra og forventningene var jo heller ikke høye. Edgar Froese, bandets grunnlegger og veiviser spilte stødig på synthene, men det synes så opplagt at han helst vil tjene penger på merkevarenavnet «Tangerine Dream» enn å skape ny musikk.
- Ringo Starr, Norwegian Wood, 2011
Har du spilt trommer i «verdens beste band», kan du gjøre hva som helst. Slik er det for Ringo. Han er, med noen ytterst få unntak, en vits etter bruddet med The Beatles. Ringo spilte karakteristisk på «Mother» (John Lennon, 1970), men har han gjort noe vesentlig etter det?
Jeg gikk på Ringo for å se ham, gladgutten (det skal han ha) som sier «peace and love». Musikalsk var konserten under lavmål. Flere i bandet skulle synge sine hits som få av oss ønsker å huske (av en grunn), og Ringo som skriker «wasn’t this great?». Hvorfor ble ikke Ringo session-trommis?
- Alphaville, Hvalstrandfestivalen, 2014
Jeg gikk ikke på denne konserten av fri vilje, jeg var sendt ut som anmelder for en avis. Alphaville hadde noen hits på 80-tallet som «Forever Young». Sanger som jeg anser som helt greie innen synthpop, men lite mer. Rundt 30 år senere var det tyske bandet på sommerturné. Bandet overbeviste på ingen måter og da den store hiten «Forever Young» ble fremført som siste låt, gikk vokalisten straks av scenen da sangen var slutt uten å si et ord til publikum.
- Steve Hackett, Sentrum Scene, 2014
Gitaristen fra Genesis 1971-78 reiste rundt med sitt band for å spille Genesis. Etter min mening var dette en karaoke-konsert. Hackett kan å spille gitar og det låt bra, men alt handlet om å etterlikne det originale Genesis fra 70-tallet mest mulig. Men det finnes bare ett Genesis som spilte stilskapende progrock for vel 40 år siden. Platene har vi hjemme.
- Morten Harket, Hvalstrandfestivalen, 2014
A-has frontfigur skulle klare seg uten de to andre i a-ha, og det gikk virkelig galt. Sangene Harket har utenom a-ha er lite å melde hjem om. Lite særpreg, intetsigende musikk som er glemt i neste sekund. Ingen a-ha-sanger ble fremført. Det kunne ha fungert om solokatalogen var god. Harket som er fra Asker, sang nå «hjemme», og da forventer i alle fall jeg litt mer engasjement enn en hvilken-som-helst-annen konsert. Men Harket snakket knapt og liret av seg sangene. I løpet av konserten brølte mannen som stod ved siden av meg: «Kom igjen, da!».
- Brian Wilson, Oslo Spektrum, 2016
Beach Boys-legenden og musikkgeniet ble leid inn på scenen, satt bak et flygel uten å spille, datt av krakken og ble leid ut igjen etter en totimers-konsert. Bandet og koristene spilte og sang eksemplarisk, men igjen, dette var karaoke.
- Elvis Costello, Sentrum Scene, 2017
Elvis Costello er en god artist på mange måter. Han kan å skrive sanger, men da forventer jeg også en god konsert, en konsert med bredde og variasjon. Denne konserten var så monoton at jeg falt ut i andre tanker og sidemannen holdt på å sovne.
Takk for at du leste så langt. Musikk er viktig. Musikk skal nytes og oppdages.