Eric Claptons hyllest av blues-musikere er hans viktigste plate siden milepælen «Layla And Other Assorted Love Songs». «From The Cradle» står seg like sterkt i dag, 25 år senere.
På «From The Cradle» gjør Eric Clapton det han behersker best. Spiller gamle blues-låter «live». Er musiker med det store hjertet for bluesen, og det med et gitarspill som gjør klassikerne til hans egne. Blues-hyllesten kom to år etter «Unplugged», som har solgt rundt 20 millioner eksemplarer, og som er vist på TV utallige ganger. «From The Cradle» kan anses som en slags «elektrisk unplugged», men som enda mer går dypere inn i bluesen enn «Unplugged».
Clapton graver i røttene, overbevisende og autentisk.
Ikke lenger pop-helt
Kort oppsummert, Eric Clapton ble ansett som en av de største gitarhelter på 1960-tallet, og musikkbladene sammenliknet ham med Jimi Hendrix. Clapton sluttet i The Yardbirds fordi det ifølge ham selv ble for mye pop. Clapton ville spille blues, og ble tatt opp som medlem av John Mayall & The Bluesbreakers. På en vegg i London sprayet en fan «Clapton is God».
Claptons gitarspill ble deretter et avgjørende element i rockens første powertrio Cream, sammen med bassist og låtskriver Jack Bruce og trommis Ginger Baker. Etter at Cream ble oppløst i 1968, forsøkte Clapton å bygge sin egen karriere, først med bandet Blind Faith, med blant andre Steve Winwood og senere med gruppen Derek & The Dominos, som ga ut det som av mange regnes som Claptons beste album, «Layla And Other Assorted Love Songs» (1970). Clapton spilte også på The Beatles’ «The White Album» og George Harrisons «All Things Must Pass» på denne tiden.
Bluesen har alltid fulgt Clapton siden denne perioden, men som til dels har kommet noe i skyggen av jaget etter å henge med i tiden. Flere av Claptons album på 70- og 80-tallet er gode eller byr på et knippe sterke låter, men lydbildet og produksjonen bærer ofte preg av å være vel tidsriktig.
I 1994 var det slutt på pop-helten Eric Clapton, i hvert fall for en stund, han tok opp tråden igjen noen år senere.
Energisk spilleglede
På «From The Cradle» hyller Clapton blues-musikere som Elmore James, Robert Johnson og Muddy Waters som inspirerte ham helt i starten av karrieren på 60-tallet. Clapton bekrefter med dette albumet hvor viktige blues-røttene har vært for ham, og fortsatt var på midten av 90-tallet. Platen er spilt inn «live» i studio med band, med unntak av noen ytterst få lydpålegg i etterkant. Samspillet innad i bandet fremhever sangenes særpreg. Spillegleden kunne ikke ha blitt gjengitt gjennom en studioproduksjon med detaljfokusert perfeksjonisme som mål.
Gitarspillet til Clapton kommer mer til sin rett på dette albumet, mye fordi han setter sitt stempel på sangene, og fordi han virker mye mer inspirert her enn på flere av platene på 70- og 80-tallet som i stor grad var preget av alkoholisme.
Entusiasmen og spillegleden som høres på skiva ble løftet opp flere hakk på turneen «Nothing But The Blues» i 1995. Jeg var på den første av to konserter i Oslo Spektrum, og jeg tar det som et kvalitetstegn at jeg fortsatt holder nettopp denne konserten oppe på min topp 10-liste over alle konserter jeg har vært på. Synet av Eric Clapton som datt ned i en stol midtveis i «Five Long Years» for en pustepause har brent seg fast i mitt minne. Den gang var Clapton min gud.