Dato: 9. mai 2012
Sted: O2 World, Berlin
Det skulle ta 20 år før jeg ble hekta på Peter Gabriel. Men da dro jeg til Berlin, også. Uten å nøle.
Som de fleste andre hørte jeg sanger fra So på radio på slutten av 1980-tallet og så selvfølgelig videoene til Sledgehammer og Don’t Give Up på tv. Men jeg tenkte ikke så mye over det, annet enn at jeg ble imponert over videoene.
Da vi fikk parabol-tv i 1992, viet jeg musikkanalen VH1 mye tid. Samme år kom Peter Gabriel med oppfølgeren til So, Us. Videoene til Digging In The Dirt og Steam fikk meg til å måpe. Jeg visste ikke om noen som hadde laget så originale musikkvideoer før. Jeg vet ikke om noen nå heller. På grunn av de to nevnte videoer kjøpte jeg platen Us. Jeg likte blandingen av ikke-europeisk musikkuttrykk og vestlig pop, populært kalt world music. Men etter hvert ble det Frank Zappa og jazz som tok tak i meg.
Cirka ti år senere prøvde Ellell å få meg overbevist om at jeg burde høre mye på Peter Gabriel. Særlig den nye platen Up, som kom i 2002, måtte jeg studere nøye. Jeg lånte noen skiver. Selv om jeg ble imponert ble jeg ikke blodfan. Etter noen uker med Peter Gabriel på spilleren, følte jeg meg mettet på Gabriels musikk.
Men så. Etter en del musikkhelger på Oppsal klarte omsider Knut Eirik å bryte igjennom skallet. Først mente jeg Gabriel var kjedelig, men et par år senere (rundt høsten 2011/vinteren 2012) bestemte jeg meg for å gi Genesis’ grunnlegger en siste sjanse. Og dessuten ville jeg til Berlin, og Peter Gabriel hadde konsert 9. mai. Jeg trengte et alibi for noen dager i min favorittby. Jeg foreslo en tur for Knut Eirik. Vi dro. I mellomtiden hadde jeg blitt hekta på musikken og kjøpt inn de fleste platene.
Det var ingen vei tilbake. Jeg var ødelagt.
Peter Gabriel er ute på enda en runde med sitt New Blood-konsept, der han har arrangert om en rekke av sine egne sanger i orkestrale versjoner, samt at noen av hans favorittsanger av andre artister er spilt inn i samme type arrangement. 20:15 kommer Gabriel inn på scenen med en kaffekopp i hånden og introduserer Rosie Doonan som skal varme opp. Hun sang to låter.
Det er helt mørkt i O2 World. Vi hører orkesteret bak en stor videovegg i rødt og svart. Så kommer Gabriels stemme og synger «I wish I could swim». Hva er vel bedre enn å åpne med David Bowies «Heroes» i Berlin? En ganske annerledes versjon enn Bowies monotone sang. Gradvis bygges sangen opp parallelt med at videoveggen heves. Muren faller. Enkel, men virkningsfull symbolikk. Stor jubel.
Gabriel fortsetter i samme modus med fire sanger til. Publikum lytter mer enn de jubler uhemmet. Men under Secret World løsner det, til tross for at New Blood-versjonen av den sterke kjærlighetssangen er nokså dempet og lavmælt. Det er noe av dette som er Peter Gabriels styrke. Fra Genesis til New Blood-prosjektet gir han ikke mer enn han må i lydbildet. Han holder tilbake. Slik bygges dynamikken opp.
Dette ble særlig tydelig under Digging In The Dirt. Kanskje det mest dramatiske var at Peter Gabriel, datteren Melanie Gabriel og Rosie Doonan klappet i refrenget. Men for en rytmikk og dynamikk!
Arrangementene var nakne. Tekstene kom tydeligere frem. Stemmen måtte i større grad bære sangene enn i bandversjon hvor David Rhodes og Tony Levin gjør sangene tyngre. Peter Gabriels stemme imponerte, særlig under The Rhythm Of The Heat. Jeg kunne ikke høre at stemmen er 62 år gammel. Der er han på linje med David Bowie (A Reality Tour, da var Bowie 56-57 år gammel), David Byrne (han var 56-57 år under 2008/09-turneen) og Paul Simon (69 år under Rotterdam-konserten), og følgelig noen hestehoder foran for eksempel Paul McCartney som er i overkant hes og må skrike under de mest rocka låtene og sliter under balladene.
New Blood-konserten viste en Peter Gabriel som stadig søker nye måter å lage musikk på. Selvfølgelig skulle jeg ha hørt ham med band, men når han først velger å gjøre noe annet er New Blood et klokt og spennende valg. Det bekrefter Peter Gabriels allsidighet og hans evne til å gå egne veier.
Spillelisten:
«Heroes» (David Bowie) («Heroes»/Scratch My Back)
Wallflower (Peter Gabriel Vol. 4/New Blood/Live Blood)
Après Moi (Regina Spektor) (Begin To Hope/Scratch My Back/Live Blood)
Listening Wind (Talking Heads) (Remain In Light/Scratch My Back)
San Jacinto (Peter Gabriel Vol. 4/New Blood/Live Blood)
Secret World (Us)
Signal To Noise (Up/Live Blood)
Downside Up (Hit (Best Of)/New Blood/Live Blood)
Digging In The Dirt (Us/New Blood/Live Blood)
Mercy Street (So/New Blood/Live Blood)
The Rhythm Of The Heat (Peter Gabriel Vol. 4/Live Blood)
That’ll Do (Randy Newman) (Babe: Pig In The City)
Red Rain (So/New Blood/Live Blood)
Solsbury Hill (Peter Gabriel Vol. 1/New Blood/Live Blood)
Biko (Peter Gabriel Vol. 1/Live Blood)
Ekstra:
In Your Eyes (So/New Blood/Live Blood)
Don’t Give Up (So/New Blood/Live Blood)
The Nest That Sailed The Sky (Ovo (The Millennium Show)/New Blood/Live Blood)
Musikere:
- Peter Gabriel: vokal, tamburin, piano.
- Melanie Gabriel: vokal.
- Rosie Doonan: vokal.
- The New Blood Orchestra:
- Ben Foster: dirigent.
- John Metcalfe: arrangør.
Diskografi:
Med Genesis:
- From Genesis To Revelation (1969).
- Trespass (1970).
- Nursery Cryme (1971).
- Foxtrot (1972).
- Genesis Live (1973).
- Selling England By The Pound (1973).
- The Lamb Lies Down On Broadway (1974).
Soloalbum:
- Peter Gabriel Vol. 1 (1977).
- Peter Gabriel Vol. 2 (1978).
- Peter Gabriel Vol. 3 (1980).
- Peter Gabriel Vol. 4 (Security) (1982).
- Plays Live (1983).
- So (1986).
- Shaking The Tree (samling) (1990).
- Us (1992).
- Secret World Live (1994).
- Up (2002).
- Hit: Best Of (2003).
- Scratch My Back (2010).
- New Blood (2011).
- Live Blood (2012).
Filmmusikk og sideprosjekter:
- Birdy: Soundtrack (1985).
- Passion: Music For The Last Temptation Of Christ (1989).
- Long Walk Home: Rabbit Proof Fence Soundtrack (2002).
- Ovo: The Millennium Show (2000).
DVD/Blueray:
- Secret World Live (2003, nyutgis 2012).
- Growing Up Live (2003).
- Play The Videos (2004).
- Still Growing Up (2005).
- New Blood – Live In London (2011).