Dato: 12. april 2008
Sted: Oslo Konserthus
Jeg var svært skeptisk til enda en Oxygene-turné, men ble faktisk positivt overrasket. I kveld viste Jean-Michel Jarre seg som en musiker.
Hvilket motiv har Jean-Michel Jarre for vårens turné? Kose seg med analoge synthesizere eller tjene penger? Eller begge deler? Jeg har ikke fasitsvaret, men skal ærlig innrømme at jeg nølte med å kjøpe billett til forestillingen i Oslo Konserthus. Det er ikke til å komme bort i fra at Jarre har hatt store problemer med å opprettholde min interesse siden tusenårsskiftet. Etter albumet Metamorphoses i januar 2000 har han brukt tiden på to dårlige sideprosjektplater (Sessions 2000, 2002; og Geometry Of Love, 2003) istedenfor å spille inn et nytt ordinært album, spilt inn en rekke gamle låter på nytt i 5.1.-surround (Aero, 2004) og holdt flere utendørskonserter som i stor grad minner mest om hans fordums storhet. Da Teo & Tea kom i fjor vår, bekreftet Jarre at han har mistet teften.
Er nyinnspillingen Oxygene – Live In Your Living Room (2007) og etterfølgende turné en måte å vinne tilbake tillitten på?
Jeg tror faktisk det. Men gjør det noe? Var konserten dårlig fordi Jarre har vært på villspor i noen år? Nei. Den var en sann glede. Jeg vil vente med å rope ut at den franske pioneren er tilbake i storform, men selv om det er prisverdig at han er nytenkende ved å fremføre tidenes første konsert i 5.1.-surround i Den forbudte by i 2004 eller gjennom UNESCOs «Water for Life»-program holde en konsert ved sanddynene i Marokko, kan man glemme at Jarre er en komponist og musiker. Lørdag 12. april var alle show-effektene lagt igjen hjemme i Paris, og i underkant av 50 analoge synthesizere og Jean-Michel Jarre med tre musikere, Francis Rimbert, Claude Samard og Dominique Perrier, stod på den lille scenen. Cirka 1400 mennesker satt forventningsfulle i salen.
Ingen digitale instrumenter, datamaskiner eller MIDI-system ble brukt. Jarre åpnet konserten med å fortelle publikum at dette var en plugge-inn-og-spille-konsert. Ble det spilt feil, ville Jarre dele det med publikum. Nå spilte de åtte hendene helt korrekt. Konserten startet med at Jarre stilte inn alle sine synthesizere. Kjennere kunne høre toner og rytmesekvenser fra alle de seks Oxygene-stykkene, men også under selve fremførelsen av musikken kunne publikum høre at instrumentene måtte stilles ytterligere inn. Spesielt under Jarres Moog-solo på Oxygene 5. Da tok det nærmere ett minutt før han fikk stilt inn synthesizeren riktig.
Det var helt tydelig at Jarre var fornøyd med å være i Oslo og på turné. Han fortalte i sin åpningstale at han alltid hadde vært opptatt av klimaendringer, men at det ikke var på dagsorden for 30 år siden. Oxygene, både musikken og dødningshodet inne i kloden, gjenspeilte hans tanker og refleksjoner om Jordens tilstand og fremtid. I den sammenheng roste han Norge for å være et miljøbevisst land. Det musikalske motivet for turneen var ifølge Jarre å gjenoppdage fornøyelsen av å spille på de analoge synthesizerne, som han mente hadde samme betydning for elektronisk musikk som Stradivarius har for klassisk musikk og Fender har for rock.
På DVD-en Oxygene – Live In Your Living Room er Jarre konsentrert om å spille korrekt, men virker lite livat og engasjert. Det var heldigvis ikke tilfelle i Oslo Konserthus. Han smilte til publikum, klappet og strakk høyrearmen rett opp hver gang han var fornøyd med musikken og stemningen. Publikum klappet langt mer enn bare høflig, og flere brølte «Yeah!» og liknende opptil flere ganger. Med Jarres høyre arm rett i værs til svar. Å høre hele Oxygene fremført «live» var en ren fryd. Ikke bare fordi platen er en genistrek, men fordi Jarre improviserte og lekte seg med sitt eget mesterverk. Oxygene er en milepæl, ikke bare for elektronisk musikk, men også i musikkhistorien. Jarre bragte elektronisk musikk ut til det store publikum med 12 millioner solgte eksemplarer, da albumet kom ut internasjonalt i 1977. Men også kunstnerisk representerte platen noe helt nytt. Kraftwerk rendyrket sitt minimalistiske og kjølige, elektroniske lydbilde med stort hell i siste halvdel av 1970-tallet, Tangerine Dream var pionerer med sine drømmende stemningsbilder og samarbeidet mellom Brian Eno og David Bowie i Berlin førte elektronisk musikk og rock sammen på en helt unik måte, men på Jarres Oxygene ble eksperimentell musikk blandet med tilsynelatende banale melodilinjer som allikevel var originale og futuristiske. Det var nytt. Dette hadde man ikke hørt noen gang tidligere.
Jeg savnet ikke de visuelle effektene som gjerne preger Jarres konserter. Jarre mestret å spille levende og flott, og danne god kontakt med publikum. Dysterheten i Oxygene 1 fungerte som en realistisk åpning med tanke på det klimatiske bakteppet. Oxygene 2 fikk publikum til å komme ut av drømmeland og klappe ivrig med. Under Oxygene 3 imponerte Jarre med å spille melodisk og dramatisk på Theremin. På tidligere konserter har bruken av det instrumentet gjerne begrenset seg til stemningsskapende improvisasjoner. Den berømte Oxygene 4 var varm og drømmende. Melankolien i første del av Oxygene 5 var enkel og vakker, mens Jarre under andre halvdel bøyde seg over den bærbare Moog-en og gjorde musikken enda strammere og spenstigere enn på originalen. Optimismen og ettertenksomheten i Oxygene 6 ble flott gjenskapt til tross for enkelte nye lyder i forhold til den opprinnelige versjonen. Av de nye stykkene må Variation 3 fremheves. Jarre har annonsert i intervjuer at han jobber med et nytt album, med kun analoge instrumenter, og noe i retning av det drivet som er i Variation 3 vil jeg ha mer av.
Jeg kan kritisere Jarre for de senere års feilvalg. Jeg kan mistenke ham for å legge ut på en Oxygene-turné for å tjene penger. Men jeg kan faktisk ikke kritisere ham for denne konserten. Alt satt som det skulle. Musikken var feilfri, dynamisk, organisk og vakker. Improvisasjon og innlevelse. Ingen kjedelige partier. Eneste innvending kan være at lyden noen ganger var for lav så det var problematisk å høre alle detaljene, men rent musikalsk: nydelig levert. Visuelt var konserten strippet ned til det mest minimalistiske. Helt enkel lyssetting. Speilet i taket i siste halvdel av konserten ga publikum anledning til å se alle de åtte hendene. Animasjonene av dødningshodet under Oxygene 6 og filmen om livets syklus under Oxygene 12 var nøyaktig synkronisert. Med Oxygene Live In Concert 2008 spiller Jarre for første gang i et så intimt format, bortsett fra showcasekonserten for Metamorphoses, minikonserten i Bourges i 2002 og PR-turneen for Teo & Tea. Unntakene er rene PR-opptredener, mens vårens turné er ordinære konserter for deg og meg. Jarre viser at han ikke trenger tonnevis med effekter og en halv by for å imponere. Jeg opplever gjerne en tilsvarende konsert igjen.
Det er lett å ha enorme forventninger til Jean-Michel Jarre fordi han på 1970-, 80- og 90-tallet la listen mildt sagt høyt, men kveldens konsert bekreftet at han fortsatt kan sitte med esset.
Musikere:
Jean-Michel Jarre: Synthesizer.
Francis Rimbert: Synthesizer.
Dominique Perrier: Synthesizer.
Claude Samard: Synthesizer.
Spilleliste:
Prelude / Oxygene 1 / Oxygene 2 / Oxygene 3 / Variation 1 / Oxygene 4 / Variation 2 / Oxygene 5 / Variation 3 / Oxygene 6 / Oxygene 12 / Oxygene 13 (ekstra).
Jean-Michel Jarre – Concert For Tolerance, Eiffeltårnet, Paris 1995
Jean-Michel Jarre – AERO: A Tribute To The Wind, Gamle Vrå Enge, Aalborg 2002