Dato: 2. juni 2010
Sted: O2 World, Berlin
Eric Clapton trenger en bandkollega som kan sparke ham bak.
Jeg har vært Eric Clapton-fan siden begynnelsen av 1990-tallet. Blueskonserten i 1995 vil jeg aldri glemme. 2006-konserten i Spektrum ligger også høyt. Men platene til Clapton kan fort bli kjedelige. Bluesbreakers, de tre første Cream-skivene, Blind Faith-albumet, Layla, samt Slowhand, Backless, Unplugged og From the Cradle anser jeg som de beste og de viktigste. For øvrig finnes det andre plater med en og annen perle, men i mine øyne er Clapton mer en konsertmusiker enn en studioartist.
Men også på konsertene har den aldrende gitarhelten begynt å bli kjedelig. Han kjører i det samme sporet. Litt lun unplugged og gamle bluesklassikere. Hylende gitarsoloer. Aldri dårlig, men for velkjent. Da er det godt at den tidligere Blind Faith-kollegaen Steve Winwood kommer på scenen og får frem den tøffere siden i Eric Clapton. Den ene platen kvartetten Blind Faith ga ut i 1969 er en fantastisk god plate. Røff, psykedelisk bluesrock. På lang vei en videreføring av musikken til Cream, ikke det nye Cream, men musikalsk et skritt videre. Stemmen og orgelspillet til Winwood er særegent og med bred spennvidde. Clapton er Clapton, en innovativ gitarist som i snart 40 år har levd på sitt revolusjonerende gitarspill fra perioden 1965-1971. Sammen er Winwood og Clapton en duo som både utfyller hverandre og utfordrer hverandre. Det er rått, sårt og tøft.
Åpningslåten Had To Cry Today var tung og suggsessiv. Boogiebluessangen Low Down roet ned. After Midnight trakk det opp igjen. Presence Of The Lord var sakral og tårevakker.
Slik forløp konserten. Winwoods instrumental Glad og senere tolkning av Georgia On My Mind viste allsidigheten i den tidligere Traffic-musikeren. Derimot falt Clapton etter hvert inn i sitt solostoff. Key To The Highway indikerte det. Den overtok for Forever Man. Layla i akustisk versjon var også flott å høre, men jeg tenkte også at sammen med Steve Winwood kunne Clapton ha vært mer vågal. Riktignok lot han Winwood og Chris Stainton spille solo istedenfor ham selv. Elegant nok, det, naturligvis.
Totalt sett vil jeg si at sammen var Steve Winwood og Eric Clapton glimrende, hver for seg utmerket Winwood seg mest. Han ga mer, han hadde et mer variert repertoar. Clapton var god, men for det meste slik vi kjenner ham. Jeg vil nå utforske Steve Winwood mer – fra Spencer Davis Group via Traffic til soloperioden.
Dagen etter gikk jeg bananas i platebutikken og kjøpte både albumet og konsertfilmen fra Madison Square Garden 2008. Lekkert.
Bandet:
Eric Clapton: gitar og vokal
Steve Winwood: hammondorgel, piano, gitar, vokal
Chris Stainton: keyboard
Willie Weeks: bass
Steve Gadd: trommer
Michelle John: koring
Sharon White: koring
Spillelisten:
- Had To Cry Today
- Low Down
- After Midnight
- Presence Of The Lord
- Glad
- Well Alright; Tuff Luck
- While You See A Chance
- Key To The Highway
- Pearly Queen
- Crossroads
- Georgia On My Mind
- Driftin’ (akustisk)
- How Long Blues (akustisk)
- Layla (akustisk)
- Can’t Find My Way Home (akustisk)
- Gimme Some Lovin’
- Voodoo Chile
- Cocaine
- Dear Mr. Fantasy (ekstra)
Eric Clapton – Nothing But The Blues Tour 1995, Oslo Spektrum