George Harrison fikk være med i bandet som skulle bli til The Beatles fordi han var kameraten til Paul McCartney, men ble oversett av duoen Lennon/McCartney. George var det stille geniet i The Beatles.
På mandag, 29. november er det 20 år siden George Harrison forlot vår verden. Den dagen sluttet en epoke i The Beatles-historien, og en ny epoke startet. The Beatles slik det var, var enda mer borte, mens yngre generasjoner i større grad favnet om bandet. Og det tidligere medlemmet som var ambassadør for The Beatles, på godt og vondt, Paul McCartney, ble det enda mer enn før.
La oss bli bedre kjent med Pauls barndomsvenn George.
Spilt mest George
Alle har sin favoritt i The Beatles. Selv mer enn 50 år etter at bandet ble oppløst. Min favoritt er Paul. Alltid vært. Helt fra første sekund jeg som sjuåring hørte en LP og en kassett med The Beatles med de største hitsene fra den tidlige perioden. Jeg likte stemmen og melodiene. Etter hvert var jeg opptatt av Pauls solokarriere og det var også en vei inn til The Beatles. Parallelt med min oppdagelse av Paul McCartney og The Beatles, hørte jeg på George Harrisons soloplate «Cloud 9» og bidrag i supergruppen Traveling Wilburys, hvor han spilte med Tom Petty, Jeff Lynne, Bob Dylan og Roy Orbison.
Alt dette skjedde i mitt liv før jeg begynte på ungdomsskolen. Først da jeg var 18 år, hørte jeg på John Lennon. «Gimme Some Truth».
De seneste 10-15 årene har jeg spilt mest George, både The Beatles og solo-Beatles. Det er nok en form for understatement i sangene som holder meg fast. John og Paul var to musikkgenier som utfylte hverandre perfekt. Fengende melodier, smarte arrangementer, nyskapende tekst, melodi og arrangement i sin flotte helhet. Også solo kom John og Paul med mye bra, innimellom noe mindre minneverdig.
George derimot, var mer en antihelt som aldri har vært dårlig. Ikke så ofte fantastisk bra heller, mer solid og pålitelig hele veien. Ingen hitmaker som Paul, men en stødig låtskriver som hele karrieren ga oss godt håndverk.
Antihelten George Harrison
George ville ikke ha så mye oppmerksomhet om egen stjernestatus, og søker man opp intervjuer på YouTube (eller finner frem en DVD), virker han brydd og ukomfortabel ved å snakke om sin fortid i The Beatles, i motsetning til Paul McCartney som aldri synes å få nok av å snakke om hvor fantastisk alt var den gang.
Jeg er ingen musikkteoretiker, men jeg kan jo fremheve at:
- Ingen skrev sanger som George Harrison, hverken før eller siden. Ingen spilte gitar som han heller. Riktignok mente Paul McCartney at han ikke var god nok gitarist for The Beatles ved å spille over soloen på «Taxman» uten å spørre George først, men spillestilen hans, særlig slidegitar ble etter hvert unik.
- Mange av de store ville gjerne spille med ham, som for eksempel stjernelaget på trippelalbumet fra 1970, «All Things Must Pass» (Bob Dylan, Eric Clapton og hans medspillere i bandet Derek & The Dominos som ga ut LP-en «Layla» samme år, Delaney & Bonnie, Phil Collins, Ginger Baker og Billy Preston), Paul Simon og supergruppen som ikke ville være supergruppe, Traveling Wilburys.
- Det er flere artister og band de seneste 10-20 årene som tydelig er inspirert av George Harrison, og jeg vil da nevne Wilco og The War On Drugs. Faktisk hører jeg mer George Harrison enn Paul McCartney av dagens band og artister.
Musikkritikere var over seg av begeistring for den første soloplaten etter The Beatles, «All Things Must Pass». Etter det falt markedsverdien (som det også heter) betraktelig. Da George ga ut «Gone Troppo» i 1982, var det knapt noen som brydde seg. Ikke før det neste albumet, «Cloud 9» fem år senere, med musikkvideoer på MTV, men med den platen ville han pensjonere seg. Han trakk seg tilbake, og anså Traveling Wilburys som ble startet opp i kjølvannet av «Cloud 9» som et hobbyprosjekt.
Hobbyprosjekt fordi det kun var ment som gode venner som spilte sammen fordi de likte det. Gruppen kom sammen nærmest ved en tilfeldighet fordi George hadde tidlig i 1988 en ny sang klar, «Handle With Care», og de alle fem sa ja til å bli med å spille den inn. Det likte de så godt at det ble en hel LP.
Traveling Wilburys var Georges band, ifølge Tom Petty, og George sa selv at han ville at vennskapet mellom alle i bandet skulle tas vare på, og at alle skulle få bidra like mye. Ingen egoer. I motsetning til hva som var tilfelle i The Beatles.
Etter min mening er mange av Georges soloplater undervurdert, særlig «33 ⅓», «George Harrison» og «Gone Troppo», utgitt i perioden 1976-1982. Sanger som «Love Comes To Everyone», «Soft-Hearted Hana» og «Mystical One» er sterke låter. Og, tross pensjonisttilværelsen fikk vi et bunnsolid album året etter hans død, «Brainwashed».
George i skyggen
George var morsom. Hans tørrvittighet var så treffende. Paul, John og Ringo var også morsomme, men ingen hadde den snerten som George. Timingen. Mye mer understatement. Jeg gjengir ikke eksempler for da kommer ikke humoren frem, men den var der. De kjappe replikkene, smilet. Og det kom igjen i musikken.
Jeg kunne ha nevnt intervjuer med George og Ringo på TV fra 1980-tallet, hvor de begge nok hadde varmet opp før sending. Jeg kunne ha nevnt kommentarer i TV-serien «The Beatles Anthology» der George gjør et tørrvittig understatement av den store innflytelsen bandet faktisk har hatt.
Ett eksempel, da: Paul har brukt mye tid på å fortelle oss at han mer enn gjerne bruker The Beatles som en inspirasjon i sin solokarriere (ja, det er et understatement). George spilte i 1987 inn en musikkvideo med Ringo Starr, «When We Was Fab». Låten er 1967 og alt som hører med, om du bare hører sangen, men ser du videoen, aner du en viss ironi over egen storhet. Det tulles subtilt med en hvalross («I Am The Walrus»), en sang John skrev i 1967 og som The Beatles spilte inn til filmen «Magical Mystery Tour» etter «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», og hvor myter om bandet og hvem som gjorde hva i gruppen ble en del av The Beatles’ ansikt utad. Hvem var hvalrossen?
Hvor viktig var The Beatles så for George? The Beatles var ikke det viktigste for George, mente han selv cirka 20-25 år senere. Det var i hvert fall det han sa flere ganger.
Med platen «Cloud 9» i 1987 og bandet Traveling Wilburys i årene 1988 til 1990, bidro George til en ny interesse for The Beatles (og mye av musikken ellers fra det tiåret) blant publikum og musikkjournalister, parallelt med Paul McCartneys kunstneriske og kommersielle comeback på samme tid (albumet «Flowers In The Dirt» og «Get Back»-turneen). Etter Georges død i 2001, har Paul forvaltet The Beatles-arven med en rekke solo-turneer (2002-2018), hvor både George og John er blitt hyllet til stor begeistring blant fans og kritikere, og nye generasjoner har oppdaget musikken gjennom nyutgivelse av The Beatles-katalogen på CD, LP og strømmetjenester.
Georges musikk (uten The Beatles) har på denne måten også blitt løftet opp. George Harrison har 6,2 millioner månedlige lyttinger på Spotify og den ene The Beatles-sangen som utklasser alle andre på Spotify er Georges «Here Comes The Sun» med totalt 730 millioner lyttinger. «Come Together» (John) er nummer to med 460 millioner og «Let It Be» (Paul) er nummer tre med 416 millioner.
En artist med godt hjerte
«All Things Must Pass» er et mesterverk, et av de viktigste poprock-album noensinne. Mange av sangene prøvde George ut for The Beatles, men ble stemt ned av John Lennon og Paul McCartney.
Året etter, i 1971 var George den første artisten som arrangerte en veldedighetskonsert, «Concert for Bangladesh», og som skulle vise seg å bli standarden for veldedighetskonserter siden som for eksempel «Live Aid» (1985). Konserten var til inntekt for å redde ofrene for flomkatastrofen i Bangladesh i 1971. George fremstår for meg som en sympatisk person som ville gjøre noe godt. Han var på ingen måte perfekt, det er alle hans damehistorier en bekreftelse på, noe hans to koner og nærmeste venner måtte forholde seg til, men en hyggelig og velmenende person tror jeg han nok var.
Med all den fine musikken og den lune humoren kan vi godt ta musikkvideoen til «Got My Mind Set On You» også med et smil. Kanskje ikke tidenes musikkvideo, et minne fra 80-tallet der George Harrison (som stuntman) hopper baklengs salto i en stol, men slik var George Harrison.