The Beatles «Get Back»: Åtte timer i himmelen

The Beatles Get Back
HIMMELSK: Dokumentaren «Get Back» om The Beatles i januar 1969 er en sann nytelse. Dette er en av de beste musikkdokumentarene noensinne. FOTO: Courtesy of Apple Corps Ltd.

En musikkdagbok blir ikke bedre enn The Beatles’ «Get Back» på Disney+. Det er fantastisk å følge tidenes band tett på i fire uker som flue på veggen. TV-dokumentaren skildrer vennskap og broderlig kjærlighet så vel som et band i oppløsning.

Det største problemet med Peter Jacksons dokumentar er at den kun er på strømming, og ikke fysiske formater som blueray. Dette må komme ut på høykvalitets-hifi, og hele takkonserten uten all pratingen med politiet og publikum. Bortsett fra det, er dokumentaren «Get Back» terningkast seks, og vel så det. Ikke bare for en blodfan som meg, men jeg vil tro for musikkfans generelt, er dokumentaren på åtte timer om innspillingen av det som skulle bli «Let It Be» med The Beatles, utgitt i 1970, innspilt i januar 1969 (med noen unntak) en av tidenes musikkdokumentarer.

«Get Back» handler ikke bare om låtene og bandet, men om vennskapet mellom de fire i The Beatles. Vennskap som revnes. Om narkotikamisbruk og alkoholisme. Om lykkelige barn i studio. Om koner som tar plass.

«Live» i studio

Igjen er det Paul McCartney som er prosjektleder. Han vil det ikke, men han føler han må. Etter at manageren deres, Brian Epstein døde i 1967, kort tid etter utgivelsen av LP-en «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» hadde ikke The Beatles en manager. Bandet startet selskapet Apple, og Paul tok ansvar ved å lede gruppen gjennom nye album og filmprosjekter, mye fordi ingen andre tok ansvar. John Lennon var avhengig av heroin, Ringo Starr drakk for mye og George Harrison følte seg (med rette) oversett av låtskriverparet Lennon/McCartney.

Etter studioproduksjonene «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» og «The Beatles» (populært kalt The White Album), samt filmen og EP-en «Magical Mystery Tour» i løpet av 1967 og -68, ville The Beatles tilbake til røttene. Uten lydpålegg (overdubs) og studiotriks. De fire skulle spille «live».

Bandet leide et studio, Twickenham Studios i London og lot filmkameraene gå. Alt skulle dokumenteres. Det er kaldt i hallen og gutta, med unntak av prosjektleder og initiativtaker Paul McCartney virker uinspirerte. De spiller noen dager i hallen, før de flytter til Saville Row, Apple-bygningen, hvor også takkonserten blir holdt.

Paul, George, John og Ringo spiller gjennom egne låter og gamle rockere. Sanger skrives om i studio, det tulles mye, det drikkes litt, det krangles litt. Bandet stopper opp.

Lillebror George

Paul dirigerer og organiserer. John tøyser. Han er enten i heroinrus eller «cold turkey» (ufrivillig rusfri), Ringo ser konstant sliten ut (han har tydelig bakrus etter for mye alkohol kvelden før), og George gjentar flere ganger hvilke sanger han har, og kjemper for å bli hørt.

Paul er mer opptatt av å oppnå kontakt med sin musikalske bror John. George ergrer seg over hvor mye tid bandet bruker på Pauls sanger som «Get Back».

Get Back Gimme Some Truth
EKTE: John presenterer sangen «Gimme Some Truth» som ikke kom med på noen The Beatles-LP. FOTO: Martin Aasen Wright

Spilleglede!

«Let It Be», produsert av Phil Spector er ansett som et skilsmissealbum. Men jeg må få sagt at denne dokumentaren på helt ærlig vis skildrer vennskapet de fire imellom. Jeg sitter og kjenner på den broderlige kjærligheten de har for hverandre. Ja, Paul ignorerer George, særlig når han presenterer «Something», og John er som allerede nevnt «helt ute».

Men når de møter hverandre i musikken, er det spilleglede, humor og latter. Gutta elsker hverandre og de var tidenes band. Der og da.

Det er mest Paul som ivrer for en konsert eller TV-show. Det er John som ivrer for at Allen Klein skal bli bandets nye manager. Historien har fortalt oss at John fikk med seg George og Ringo på det, og at Paul protesterte og saksøkte de tre etterpå. Det var John som ivret for Phil Spector som produsent, og ikke George Martin som vanlig.

Frem til alt dette var gruppen i sangene, senere ble det for mye juss og økonomi. Det oppløste The Beatles. Jeg irriterer meg grønnjævlig over at Yoko Ono sitter der og ser tomt ut i lufta, men jeg nevner henne ikke før nå.

The Beatles oppløst
SKILSMISSE: Tross all spillegleden, er The Beatles i oppløsning. George snakker om å gi ut en solo-LP. FOTO: Martin Aasen Wright

Flere versjoner av «Get Back»

Musikken ble spilt inn i januar 1969. Paul, George og Ringo spilte inn Georges sang «I Me Mine» i januar 1970. John forlot The Beatles i september 1969, rett etter innspillingen av albumet «Abbey Road», der de går over fotgjengerfeltet. Mange av sangene ble prøvd ut under «Get Back»-innspillingene i januar 1969.

Det offisielle albumet kom i mai 1970, etter at The Beatles offisielt var oppløst, og kom i nye mikser tre ganger senere (CD i 1988, CD i 2009 og CD i 2021). Albumet «Get Back» slik det (kanskje) var tenkt, kom først med «Let It Be»-boksen i 2021, men ble mikset av lydtekniker Glyn Johns i 1969. Paul McCartney tok initiativ til en «mer ærlig versjon» i 2003, med «Let It Be…Naked».

Personlig liker jeg 2003-utgaven best. Jeg oppfatter den som tettest opp mot det som var intensjonen med albumet i utgangspunktet, komme tilbake til røttene. «Let It Be…Naked» er en remiks av mange timers opptak, som om det var «live».

«Get Back»-dokumentaren er en gullgruve for The Beatles-fans. Uten tvil. Men, jeg er overbevist om at disse åtte timene vil være spennende for alle musikkinteresserte. Dette er så ærlig som vi kan få det.

Anmeldelsen er skrevet i «one take» på rundt 30 minutter, uten bruk av kilder. Akkurat som anmeldelsen av dokumentaren «Long Strange Trip» med Grateful Dead.

martin.aasen.wright@gmail.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.