STILSKAPENDE: The Beatles ga seg på topp. Heldigvis ble de ikke et band som aldri innså sine egne begrensninger.Paul McCartney forlot The Beatles denne uken for 50 år siden, 10. april 1970. Martins musikkblogg presenterer de 20 mest essensielle låtene som forklarer bandets historiske utvikling.
10. april 1970 ga Paul McCartney ut sin første solo-LP «McCartney», hvor det lå ved et presseskriv der Paul fortalte at han ikke ville spille sammen med de tre andre igjen. «Alle» skal nå skrive om tidenes band, og da må vi også det.
Bandet ble egentlig oppløst 20. september 1969 da alle unntatt George Harrison var samlet til et møte, og John Lennon sa han ville ut av The Beatles. Da hadde ikke bandet vært samlet siden de ble ferdige med innspillingen av «Abbey Road», som ble utgitt 26. september 1969.
«Alle» har et forhold til The Beatles, enten man liker musikken eller ei. Man slipper ikke unna Liverpool-kvartetten som endret vår oppfatning av popmusikk for alltid på 1960-tallet. Dagsavisens musikkjournalist Geir Rakvaag presenterte sine 20 favorittlåter sist lørdag, 4. april, en liste som selvfølgelig skaper debatt. En slik rangering er en umulig oppgave, for det er mange som mener mye om The Beatles. Rakvaags liste var imidlertid god fordi den utfordret vårt syn på The Beatles ved å avvike betydelig fra «de store klassikere». Det liker vi, men vi må også derfor utfordre en musikkjournalist som kan sin musikkhistorie.
Martins musikkblogg kommer med sin liste over 20 sanger som danner et helhetlig bilde av bandets mangfoldige kreativitet, på plate fra 1962 til 1970.
Barnas Beatles
Jeg er for ung til å ha opplevd The Beatles i sin samtid, jeg lærte The Beatles å kjenne gjennom oppveksten på 1980- og 90-tallet, og jeg har alltid kommet tilbake til at den popmusikalske tidsregningen startet med The Beatles. Ja, det var popmusikk før The Beatles og det var andre bra band samtidig som The Beatles, men The Beatles lå alltid foran alle andre.
Siden jeg som syv år gammel gutt (en gang i 1983) oppdaget LP-omslaget til The Beatles-albumet «A Collection Of Beatles Oldies…But Goldies» (1966), har jeg vært nysgjerrig på musikk. Jeg har mine favoritter i mange sjangere, og jeg har brukt en pen sum penger på musikk i årenes løp. Uansett hvor mye jeg diskuterer med meg selv, kommer jeg alltid tilbake til det samme svaret: The Beatles.
The Beatles er mitt band.
Skal vi se mer historisk og objektivt på det hele, tror jeg ikke musikken vil bli den samme igjen, etter The Beatles. Jeg tror ikke vi får et nytt The Beatles igjen. Om mine barn får «sitt The Beatles» gjennom et annet band, er godt mulig, men det bandet eller den artisten vil ikke ha samme altomfattende innvirkning mennesker og samfunn som The Beatles. Det lages bra musikk også i dag, det er flere spennende artister og band, men i dag, mer enn 50 år etter The Beatles, har vi alt i samfunnet som det britiske bandet var med på å skape.
Den tidløse musikken
Denne presentasjonen (og spillelisten) gir deg en pekepinn på essensen i The Beatles’ mangfoldige platekatalog.
Først vil jeg fremheve The Beatles som et band som skrev musikken selv, det var en nyvinning på begynnelsen av 1960-tallet, og i tillegg var særlig John Lennon og Paul McCartney nytenkende som låtskrivere.
Pionerer som låtskrivere:
«She Loves You» (1963)
Hva forbinder folk flest med The Beatles? Paul og John skriver den store hiten i 1963.
«In Spite Of All The Danger» (1958)
The Quarrymen som var Johns band da han og Paul traff hverandre for første gang i 1957, og som senere skulle utvikle seg til å bli The Beatles, spilte inn sine to første sanger sommeren 1958, en av dem skrevet av George og Paul. Sangen er den eneste Harrison/McCartney-komposisjonen. For ordens skyld kan vi si at The Beatles’ første single «Love Me Do» (1962) skrev Paul da han var 16.
Lennon og McCartney var de to hovedlåtskriverne i The Beatles, enten de skrev sammen eller hver for seg.
«Please Please Me» (1963)
Den første nummer-1 på salgslistene i både Storbritannia (UK), og dermed gjennombruddet, men også en nyvinning musikalsk; The Beatles insisterte på å skrive egne låter, og dannet også på et tidlig stadium skole med sangene.
«It Won’t Be Long» (1963)
Det første eksempelet på eksperimentering som låtskrivere. Denne sangen er hovedsakelig skrevet av John, og Paul skulle etter hvert også gjøre seg mer synlig som låtskriver.
Myten sier at John var tøff og rocka mens Paul var den pengegriske ballademakeren. John og Paul mistet begge mødrene sine i ung alder, begge var inspirert av klassisk musikk, og skrev rock og ballader.
«Because» (1969)
John er inspirert av Beethovens pianosonate nr. 14 i c-dur, i en sang som mest av alt er ren sang (a capella), med elektrisk gitar og synthesizer forsiktig i bakgrunnen.
Men det begynte med Paul:
«Yesterday» (1965)
Paul (låtskriver) i samarbeid med George Martin (arrangør) skriver en av tidenes mest ikoniske sanger, et av de beste eksemplene på møtet mellom pop og klassisk.
Tidløse hits:
Særlig John og Paul i tett samarbeid må regnes som en av tidenes, kanskje den beste duoen som skrev hitlåter, av tidløs kvalitet, og som med det langt på vei definerte popmusikken for all fremtid.
«Can’t Buy Me Love» (1964)
Paul står bak denne monsterhiten som er deres tredje single som i Storbritannia solgte mer enn en million eksemplarer, og som han skrev for å følge opp «I Want To Hold Your Hand» som var The Beatles’ første nummer 1-single i USA.
«Help!» (1965)
John er desperat etter å komme vekk fra beatlemania og The Beatles, men blir i bandet i ytterligere fire år (til etter innspillingen av «Abbey Road» i 1969) og har med denne sangen skrevet en av de største pophits, med isolasjon og ensomhet som tema.
Eksperimentering i studio:
«I Feel Fine» (1964)
Paul og John skaper gitarfeedback ved et uhell, mulig også inspirert av at John hadde vært på en konsert med The Who. Sangen åpner med et anslag på Pauls bass og deretter summingen fra Johns gitar og forsterker. Altså, feedback før The Who og Jimi Hendrix. Sangstemmene måtte overdubbes fordi John ikke klarte å spille gitar og synge samtidig og fordi Ringo syntes trommespillet var ekstra krevende. Dette var også første gang The Beatles gjorde vokal-overdubbing.
«I’ve Just Seen A Face» (1965)
Der John i særdeleshet ble inspirert av Bob Dylan fra 1965, utviklet Paul seg til en komponist med tydelig inspirasjon fra flere musikalske retninger, deriblant country. Pauls tekster tar en ny retning: «Had it been another day I might have looked the other way, and I’d have never been aware, but as it is I’ll dream of her tonight». Paul var tydelig påvirket av John.
«We Can Work It Out» (1965)
Paul som er inspirert av klassisk musikk, skriver sangen sammen med John (Paul: vers, John: refreng) som er et av de beste eksemplene på deres samarbeid. Dobbel A-side fordi John og Paul ikke klarte å bli enige om hvilken sang som var best. «Day Tripper» er på den andre A-siden.
Spesielt Paul og John legger mer press på George Martin:
«Rain» (1966)
Gruppens første psykedeliske utgivelse, spilt inn en uke etter sangen «Tomorrow Never Knows». George Martin kjører deler av opptaket baklengs og varierer også hastigheten. «Rain» er også et glimrende eksempel på alle fire i The Beatles’ evner som utøvende musikere, spesielt Pauls bass og Ringos tromming.
«Tomorrow Never Knows» (1966)
Kun én akkord spilt av George, stilskapende trommespill av Ringo, John som hadde tatt LSD synger i en mikrofon koblet til et Hammond-orgel, og Paul lager «tape loops», George Martin spiller dem baklengs. Magisk. Og dette er tre år etter «She Loves You». Hvem gjør det samme i dag?
Starten på «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band»:
«Strawberry Fields Forever» (1967)
En av Johns aller beste tekster, Paul spiller mellotron, Ringo trommer nok en gang stilskapende, George spiller på det indiske instrumentet svarmandal, et harpeliknende instrument, og George Martin er ansvarlig for orkestrering og studioeffekter. En av de tidløse poplåter. Eller, tidløs musikk.
«Penny Lane» (1967)
Der John var i syreland, ville Paul blande pop med klassisk musikk. Kvelden før innspillingen hadde Paul sett Bachs Branderburgerkonsert nr. 2 i f-dur med English Chamber Orchestra på tv, hvor solist David Mason spilte pikkolotrompet. George Martin fikk med pikkolotrompet på «Penny Lane».
«A Day In The Life» (1967)
Den ultimate sangen, det ultimate samarbeidet mellom Lennon og McCartney. John har versene, melodien og hovedteksten, Paul har mellompartiet og crescendoet (som George Martin hjalp til med). Det beste eksempelet på «pop møter avantgarde».
«Helter Skelter» (1968)
Gitarstøy og heavy. Paul hadde lest et intervju med Pete Townshend om en svært øredøvende innspilling. Paul ville overgå Pete.
George i skyggen av John og Paul:
«Taxman» (1966)
Klassisk skepsis fra George, deler av teksten er skrevet sammen med John uten at han ble kreditert for det. George Martin eksperimenterte som for resten av albumet.
«It’s All Too Much» (1967)
Skrevet etter Georges erfaringer med LSD. Indie 20 år før indie ble et begrep. Også tydelig indisk inspirasjon.
«Here Comes The Sun» (1969)
På den mest McCartney-pregete Beatles-platen, «Abbey Road», har George med to av sine beste sanger, og den ene er denne. George står ikke lenger i skyggen av John og Paul.
Avhengige av hverandre
The Beatles var best nettopp som The Beatles. Hver av de fire satset videre som soloartister, og det er stort sprik kvalitetsmessig.
John og Paul hadde mye å leve opp til, og stort sett klarte de ikke å holde seg på The Beatles-nivå. Om det var målet, er mindre viktig, de hadde allerede markert seg som de to viktigste låtskrivere i popmusikken, som den gang var ny og moderne, og som i dag er allemannseie.
Noen av platene og flere av sangene er gode, enkelte ligger på tidligere nivå, men for John og Paul er det tydelig at de var avhengige av hverandre. Særlig Johns to første album «Plastic Ono Band» (1970) og «Imagine» (1971), og Pauls «Ram» (1971) og «Band On The Run» (1973) var det nærmeste vi kom The Beatles-nivå fra de to. Etter Johns død i 1980 har Paul med ujevne mellomrom kommet med gode album som «Tug Of War» (1982), «Flowers In The Dirt» (1989), «Flaming Pie» (1997) og «Chaos And Creation In The Backyard» (2005).
George, han stod derimot for det meste i skyggen av John og Paul i The Beatles, og blomstret tidvis senere som soloartist. George dyrket stilen fra den siste tiden med The Beatles videre, og utviklet stilen til en viss grad innenfor de rammene. Aldri grensesprengende, men trygt og (stort sett) av god kvalitet. Etter «Cloud 9» i 1987 pensjonerte George seg som artist. Samarbeidet med de andre, Bob Dylan, Roy Orbison, Tom Petty og Jeff Lynne i Traveling Wilburys (1987-1990) var mest å anse som en hobby, et sideprosjekt, Japan-turneen i 1991 gjennomførte motvillig av økonomiske grunner, det samme gjaldt The Beatles-TV-serien på 1990-tallet, og «Brainwashed» (2002) var et overraskende sterkt comeback, utgitt etter hans død i 2001.
Ringo er det lite å glede seg over de siste 50 år, annet enn et par plater som holder til «godkjent», en rekke filmer som ingen husker navnet på og noen festlige TV-intervjuer i fylla på 80-tallet. De senere års turneer er bare flaut. Ringo fremstår som en klovn der han hopper rundt og sier «wasn’t that wonderful». Han var en stilskapende trommis i The Beatles. Det skulle han ha fortsatt med.
Ga seg på topp
The Beatles ble oppløst for 50 år siden, og bandet og musikken skaper fortsatt engasjement og debatt. Det er verdt en feiring på en merkedag som denne. Og vi må legge til at The Beatles ga seg på topp. Heldigvis ble de ikke et band som aldri innså sine egne begrensninger. «Abbey Road» er muligens det beste eksempelet på et presset band som gir alt de klarer for å skape det beste sammen som et samlet band.
Dette har lenge vært en diskusjon, og mange ville sikkert ha ønsket at The Beatles aldri ble oppløst, at de bare skulle fortsette med å spille inn plater og gi konserter. Men nei, det er dessverre nok av eksempler på band som i mange år har spilt på overtid. Noen av dem startet på 1960-tallet. At solokarriene til de fire beatlene ikke kan måle seg med The Beatles, er ikke annet enn som forventet, og ved at de ga seg med mesterverket «Abbey Road», spilt inn som det siste albumet, men utgitt før «Let It Be», i 1969, bekrefter de fires integritet. Og godt er det.