Denne spillelisten oppsummerer langt på vei min musikksmak og hvordan den har utviklet seg frem til i dag. Jeg har fylt 40.
Et av de første minnene jeg har er at jeg leter i LP-samlingen til foreldrene mine. Jeg fant en Egner-plate. Senere ble det The Beatles, David Bowie, U2, Dire Straits og Jean-Michel Jarre. Brødrene mine hjalp meg der.
Lister vil aldri bli helt korrekte, og i dette tilfellet er det flere artister og band jeg hører på som ikke ligger ute på Spotify. Jeg tenker spesielt på det tyske plateselskapet ECM som gir ut moderne jazz og eksperimentell musikk.
Denne 40-listen vil bli spilt på 40-årslaget. Vi får se hvor godt den slår an.
- Radiohead «The National Anthem»
Et av de få bandene som har tatt opp arven etter David Bowie og skapt noe helt unikt. «Kid A» er et av de sterkeste pop/rock-album fra 2000-tallet.
- Wilco «Art Of Almost»
Sammen med Radiohead det viktigste bandet de siste 20 årene. Jeg oppdaget Wilco så sent som i 2009, etter mye tvil og motvilje, men så dro jeg plutselig på konsert i København.
- Depeche Mode «Enjoy The Silence»
Et band jeg alltid har visst om, men aldri utforsket. Det gjør jeg nå. Ingen vei tilbake. Nydelig blanding av elektronika, pop og rock, lyse og mørke stemninger.
- Susanne Sundfør «Delirious»
Jeg hørte hennes akustiske soloalbum for noen år siden, likte det, men lot det så ligge i hylla. Frem til nå. Jeg digger Sundførs elektroniske popmusikk. Fantastisk bra!
- Jean-Michel Jarre & Boys Noize «The Time Machine»
Min gamle barndomshelt gjorde et bunnsolid comeback i fjor høst med albumet «Electronica 1 – The Time Machine», hvor han samarbeider med en rekke artister innen elektronika for å formidle utviklingen av en sjanger han selv har vært med på å starte opp. Del to av albumprosjektet «Electronica» kommer i mai.
- Leftfield «Release The Pressure»
Etter mange år med Jarre ville jeg ha noe nytt, noe yngre og noe friskere. Et av bandene ble engelske Leftfield sommeren 1995. Jeg ble fascinert av blandingen av gammel og ny elektronika på en og samme CD.
- The Orb «Little Fluffy Clouds»
The Orb var det andre bandet jeg valgte å utforske nærmere. The Orb er etter min mening de naturlige arvtagere etter legendariske Tangerine Dream med sine lange, abstrakte og drømmende lydlandskap. Faktisk er The Orb de eneste fra 90-tallet som jeg synes står seg i dag. Jeg hørte dem i Oslo for to år siden. Alex Paterson har det fortsatt.
- Kraftwerk «The Robots»
Kraftwerk er i mine ører i større grad historisk viktige enn lyttemusikk som utfordrer og gleder meg. Men for all del, jeg har sans for pionerenes største øyeblikk som deres beste eksempel på møtet mellom maskin og menneske, «The Robots».
- Elton John «Tiny Dancer»
Jeg begynte å like Elton John i 16-17-årsalderen. Fine melodier, men pianomannen blir fort seg selv lik. Riktignok er «Tiny Dancer» et høydepunkt, godt hjulpet av filmen «Almost Famous».
- Tom Petty & The Heartbreakers «Learning To Fly»
Høy allsangfaktor i ungdomstiden, og et svært gledelig gjenhør på Norwegian Wood for fire år siden.
- R.E.M. «Losing My Religion»
Den store sangen sommeren jeg var 15.
- Simon & Garfunkel «Mrs. Robinson»
Mitt første møte med geniet Paul Simon. Det var sommeren mellom ungdomsskolen og videregående. Jeg ble fan, men ikke blodfan. Det ble jeg først mange år senere, og da gikk jeg grundig til verks. Simon er en av de aller største når det gjelder den tilsynelatende enkle oppskriften tekst og melodi.
- Baden Powell «Manhã De Carnaval»
Siden foreldrene mine hadde bodd i Brasil på 1970-tallet og det stod bossanova-LP-er i hylla hjemme, ble jeg tidlig nysgjerrig. Baden Powell var en av de mest sentrale gitaristene innen bossanova på 1960- og 70-tallet.
- Chico Buarque «A Banda»
Min brasilianske favoritt er Chico Buarque, en slags blanding av Paul Simon og Bob Dylan på brasiliansk. Det er lett å høre at Simon nok har tatt en lytt til Chico, jeg hører det på melodiene og rytmikken i gitarspillet. Chico skriver om det alle de største forsøker å si noe om; livet, døden og kjærligheten.
- Stan Getz & João Gilberto «Só Danço Samba»
Det første jeg hørte av bossanova var Stan Getz’ samarbeid med brasilianske musikere på 1960-tallet. Getz’ såre og myke saksofon passer perfekt til de lette bossanova-melodiene og de sansemettende, rullende rytmene.
- The Who «Baba O’Riley»
Jeg har sans for visjonære musikere og låtskrivere. Pete Townshend er en av dem, og denne sangen er nok hans største av dem alle. I begynnelsen hører vi et lite pionerarbeid i elektronisk musikk, klingende rytmer spilt på en tidlig ARP-synthesizer.
- Genesis «Supper’s Ready»
Genesis var størst og viktigst så lenge Peter Gabriel styrte bandet (frem til 1975). Etter det ble det for lettvint og for mye listepop. Gabriel hadde visjonene og den musikalske galskapen. «Supper’s Ready» er hans mest episke bidrag i Genesis. Vakkert.
- David Bowie «Ashes To Ashes»
Sammen med «China Girl» var «Ashes To Ashes» det første jeg hørte av Bowie. Jeg var syv-åtte år. Den gang skjønte jeg ikke mye, noe jeg skulle til å gjøre i mer voksen alder. I mine ører er David Bowie den viktigste låtskriver og kunstner i pop/rock. Ingen har ene og alene bidratt mer til musikken enn Bowie.
- David Bowie «Lazarus»
Sin egen død gjorde Bowie til et kunstverk.
- Frank Zappa «Inca Roads»
Zappa oppdaget jeg i 17-årsalderen. Jeg ble fort fascinert av det eksperimentelle uttrykket, det lekne, det ville – og hvor kompleks og fengende musikken var. Zappa krever modning.
- Frank Zappa «Peaches En Regalia»
Mitt første møte med jazzfusion. «Hot Rats» fra 1969 hørte jeg sommeren 1995. Når jeg hører nye og yngre musikere i dag spille noe liknende, synes jeg «Peaches En Regalia» høres like frisk og ny ut som første gang jeg hørte instrumentalstykket.
- Dire Straits «Telegraph Road»
Mark Knopfler skrev sjelden de store, episke låtene, men bade «Tunnel Of Love» og «Telegraph Road» skiller seg ut i så måte. Denne er mørkere og stikker dypere enn mange andre sanger Knopfler har kommet med. Han var inspirert av Knut Hamsun «Markens Grøde» da han skrev sangen.
- John Lennon «Mother»
John Lennon på sitt mest sårbare om tapet av moren og savnet etter faren. Mer rått og nakent blir det ikke.
- Paul McCartney «Maybe I’m Amazed?»
Paul McCartney oppdaget jeg før John Lennon. Jeg hadde begynt så vidt å spille The Beatles da McCartney kom med «Flowers In The Dirt» i 1989. Jeg var 13 og ble fullstendig hekta. Kort tid etter at jeg oppdaget «Flowers In The Dirt», hørte jeg hans første soloalbum «McCartney». Siden har jeg hatt et elsk/hat-forhold til McCartney. Noen ganger er han helt genial, andre ganger blir det bare for banalt og for dumt. Med «Maybe I’m Amazed? » er han definitivt på riktig side.
- Lillebjørn Nilsen «Alexander Kiellands plass»
Norges viktigste låtskriver, Norges svar på Paul Simon.
- Talking Heads «Road To Nowhere»
David Byrne og hans Talking Heads snek seg inn i min bevissthet i åtte-ni-årsalderen. Det er et av de bandene jeg stadig vender tilbake til. Byrnes konserter i Oslo de siste årene har vært blant de beste jeg har hørt.
- Blind Faith «Had To Cry Today»
Jeg var stor fan av Eric Clapton i ungdomstiden og i ung voksen alder. I dag er det sjelden jeg trekker frem min gamle gitarhelt fra hylla. Hans samarbeid med Steve Winwood kan jeg fortsatt godt like. Noe av det beste Clapton har gjort.
- Lou Reed «Women»
På høyde med Bowie på sitt beste. Denne sangen får Lou Reed sagt det.
- Eivind Aarset «Wanderlust»
Da jeg begynte å høre på jazzfusion for mange år siden, var det naturlig at jeg til slutt ville oppdage norske Eivind Aarset. Han tilhører samme kategori gitarister som Terje Rypdal og David Torn, der klanger og lydlandskap står mest sentralt. Konserten på Nasjonal Jazzscene i fjor høst var helt magisk!
- Miles Davis «Right Off»
Miles Davis gikk alltid nye veier, han utviklet seg gjennom hele karrieren. «Right Off» er noe av det mest kompromissløse jeg har hørt av musikk. Et av de beste minnene jeg har av dette halvtimes lange stykket er da jeg spilte det for en kamerat av meg dagen derpå. Jeg har aldri sett en person bli så målløs av å høre ny, ukjent musikk.
- Pink Floyd «Shine On Your Crazy Diamond (parts 1-5)»
Pink Floyd traff meg i åttendeklasse. Pink Floyd er bandet man skal høre på når man i ungdomsårene undrende og dagdrømmende. Helt perfekt for meg.
- Pet Shop Boys «It’s A Sin»
Pet Shop Boys forbinder jeg med 80-tallet og melodiøs, elektronisk pop som herjet hitlistene, men den engelske duoen er mye mer. Den gang ble Pet Shop Boys oppfattet som noe lettfattelig. I dag anses duoen som pionerer. «It’s A Sin» er min favoritt med dem.
- CAN «Animal Waves»
De siste åtte årene har jeg jevnlig spilt plater og utforsket ny musikk med en kamerat. Hans favorittband er det tyske krautrockbandet CAN, som har inspirert langt utover sin egen sjanger. Musikken er fullstendig kompromissløs, åpen, drømmende, utfordrende, leken og fengende. Slik god musikk skal være.
- Cluster «Fotschi Tong»
Elektronisk musikk på 1970-tallet ble drevet frem av mange tyske band, samt franske Jean-Michel Jarre, greske Vangelis og engelske Brian Eno. Cluster fikk ikke samme popularitet som Kraftwerk og Tangerine Dream, men på ingen måte mindre viktige. I mine ører er Cluster en blanding av Tangerine Dream og Jean-Michel Jarre, bare råere og kjøligere. Konserten på Henie-Onstad Kunstsenter i 2007 var en uforglemmelig opplevelse.
- Tangerine Dream «Beach Scene»
Tangerine Dream har ikke utgitt for få plater, for å si det sånn, men de var blant de beste da de var på topp, fra 1970 til midten av 1980-tallet. Foruten ordinære studio- og konsertinnspillinger, lagde den tyske gruppen filmmusikk. «Beach Scene» fra «Thief» er et av mange høydepunkt.
- Jean-Michel Jarre «Ethnicolor»
Elektronisk musikk tok en helt ny vending på begynnelsen av 1980-tallet med digital synthesizer-teknologi og sampling. Jarre var også en pionér i bruk av Fairlight, først på «Magnetic Fields» i 1981 og senere på «Zoolook» fra 1984 (som «Ethnicolor» er hentet fra). Albumet ble et av de viktigste for meg da jeg var på søken etter enda mer eksperimentell musikk.
- Paul Simon «You Can Call Me Al»
Melodien er svært fengende, teksten handler om det dypeste alvor. Motsetningene er en bekreftelse på Simons storhet. Dette er pop og avantgarde i skjønn forening.
- Paul Simon «The Sound Of Silence»
Min favorittsang av Simon, en sang om likegyldighet. Minst like viktig i dag som i 1964 da sangen ble utgitt for første gang, på «Wednesday Morning 3 A.M.».
- David Bowie «Heroes»
Bowies største låt. Sangen ble spilt inn i Hansa studio rett ved Berlin-muren i 1977, og handler om den håpløse kjærligheten og hvordan muren skilte familie, kjærester og venner fra hverandre. Musikalsk er sangen et minst like stort mesterverk. Pionerisk elektronisk musikk møter monoton og maskinell rock.
- The Beatles «A Day In The Life»
Min store favorittlåt med tidenes viktigste band! Det ultimate samarbeidet mellom Lennon og McCartney, i samarbeid med produsent George Martin.