U2 – Vertigo // 2005, Valle Hovin, Oslo

Dato: 27. juli 2005

Sted: Valle Hovin

Mine forventninger til denne konserten var skyhøye. De ble innfridd og vel så det.

Etter over tre timers ventning kom Bono, The Edge, Adam Clayton og Larry Mullen jr. ruslende rolig inn på scenen. 40.000 publikummere jublet og klappet. U2 hadde ikke begynt å spille en gang! Bono skrek «unos, dos, tres, catorce!» og åpningslåten Vertigo var i gang. Allsangen kom i refrenget og folk klappet. Umiddelbart etter at sangen var over kunne man høre de velkjente riffene fra I Will Follow fra deres første album Boy (1980).

U2 har det til felles med Beatles at det store publikummet har et forhold til de fleste sangene. Det er bare på Paul McCartneys konsert i 2003 i Parken hvor jeg tidligere har hørt så mye allsang på en konsert. På hver sang, enten den var ny eller gammel, sang publikum med. Bono lekte med sangene der han svingte innom sanger av andre artister, deriblant The Beatles’ Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, a-has The Sun Always Shines On TV (begge på Beautiful Day) og The Whos See Me, Feel Me (på The Electric Co.). På All I Want Is You dro Bono opp en jente på scenen som fikk danse slowdance med ham. Hun begynte å grine.

Dette var ingen greatest hits-konsert, siden 7 sanger fra deres siste CD ble spilt og flere kjente sanger fra back-katalogen ikke ble spilt.

Den siste timen var politisk. Nå var det også blitt mørkt nok til at det mye omtalte video-showet kunne begynne. Første politiske sang var Sunday Bloody Sunday. Bono hadde på seg et pannebånd hvor det stod CoXist. Han sa at vi burde gjøre vårt beste for å leve i fred med hverandre. Selv om Bono er katolikk er det ingen religiøs forkynnelse i hans budskap. Snarere tvert i mot. Budskapet handler om sameksistens på tvers av religion og det faktum at Abraham faktisk er stamfar til alle de store religionene; islam (C/halvmåne), jødedommen (X/davidsstjerne) og kristendommen (t/kors).

Lenger ut i konserten kom Miss Sarajevo som ble dedikert til terror-ofrene i London, Tyrkia og Sharm el-Sheikh. Bono fikk her vist hvilken god sangstemme han har. Mot slutten av sangen ble menneskerettigheter lest opp på video-skjermen mens man samtidig kunne lese dem på skjermen. Den naturlige oppfølgeren var da Pride (In The Name Of Love) som ble dedikert til Martin Luther King.

U2 klarte å kombinere musikk med et effektfullt video-show der budskapet om å hjelpe den 3.verden og skape fred kom klart frem. I så måte kan U2 anno 2005 minne litt om konsertene til Jean-Michel Jarre, men U2 gjør det på sin egen måte. U2 var samspilte, låt-rekkefølgen var perfekt og Bono hadde en unik kontakt med publikum. En stadion-konsert med 40.000 tilskuere kan fort bli litt anonym, men på denne konserten fikk man følelsen av at Bono sang til hver og en av oss. Han trenger ikke å gjøre et stort publikumsfrieri, som for eksempel Lenny Kravitz. Bono og resten av U2 trenger bare å vise seg på scenen.

Hvis noen var misfornøyde med denne konserten vet jeg ikke helt hva som foregår, fordi denne konserten hadde absolutt ALT.

What a beautiful day, U2. Takk!

Spilleliste:

Vertigo, I Will Follow, The Electric Co., Elevation, New Year’s Day, Beautiful Day, I Still Haven’t Found What I’m Looking For, All I Want Is You, City Of Blinding Lights, Miracle Drug, Sometimes You Can’t Make It On Your Own, Love And Peace Or Else, Sunday Bloody Sunday, Bullet The Blue Sky, Miss Sarajevo, Pride (In The Name Of Love), Where The Streets Have No Name, One, Zoo Station (ekstra), The Fly (ekstra), With Or Without You (ekstra), All Because Of You (ekstra), Yahweh (ekstra), Vertigo (ekstra)

U2 – Pop Mart Tour 1997, Valle Hovin, Oslo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *