Dato: 6.august 1997
Sted: Valle Hovin
Storebroren min Dag introduserte meg for U2 omtrent samtidig som Bowie, en gang rundt 1983/84. Derfor er det ikke rart at jeg er mest fan av det U2 gjorde før techno-perioden, med unntak av Acthung Baby. De to siste platene, Pop og Zooropa, har ikke falt helt i smak hos meg. Derfor ble det smaksmessig litt 50/50 av det U2 spilte.
U2 har mye bra musikk. Det er et godt live-band. Men faktisk så passer de best innendørs med fokus på musikken enn på en idrettsarena med et stort sceneshow når de skal spille live.
Bono & Co kjørte showet helt ut med god kontakt med et publikum som kunne alle tekstene. Men visuelt falt de delvis i samme fallgruve som Pink Floyd. U2 var mer originale, men i lengden ble det for mye «show» og for lite «budskap». Man kan bli mett av sånt. Der Jarre varierer mellom å være størst ved bruk av visuelt utstyr og å gi publikum et følelsesmessig show, leverer U2 et mer overfladisk lysshow. De var uten tvil mest opptatt av musikken, men da burde de også kun ha vært det!
Sånn sett hadde jeg heller ha gått på en av intim-konsertene på Rattle & Hum-turnéen, hvis jeg hadde vært gammel nok.
Spilleliste:
Pop Muzik (intro), Mofo, I Will Follow, Gone, Even Better Than The Real Thing, Last Night On Earth, Until The End Of The World, New Year’s Day, Pride (In The Name Of Love), I Still Haven’t Found What I’m Looking For, All I Want Is You, Staring At The Sun, Daydream Believer (The Edges karaoke-versjon), Miami, Bullet The Blue Sky, Please, Where The Streets Have No Name, Lemon (på opptak), Discothèque, If You Wear That Velvet Dress, With Or Without You, Hold Me Thrill Me Kiss Me Kill Me (ekstra), Mysterious Ways (ekstra), One (ekstra), She’s A Mystery To Me (ekstra)