Sted: Telenor Arena
Dato: 30. april 2011
Det er kun Jean-Michel Jarre og Roger Waters som har skjønt det. De er de eneste som kan være stormannsgale og komme unna med det.
Etter min mening er det Roger Waters som er hjernen i Pink Floyd. Syd Barrett skal selvfølgelig ikke undervurderes og det banebrytende albumet The Piper at the Gates of Dawn er i all hovedsak hans signatur. Men etter den skiva var det ingen tvil om at Waters var lederen av Pink Floyd. Hele Pink Floyd bidrar på Meddle, Dark Side of the Moon og Wish You Were Here, men på Animals og The Wall er det ingen tvil om at Waters styrer det meste. Animals er den beste Pink Floyd-skiva. Enkelt og greit.
Men denne kvelden var det The Wall som var tema. Tydelig inspirert av Pete Townshend og The Who, men allikevel noe Watersk i uttrykket. Musikken er stor og mektig. Her har vi 60-talls koringer, rockeopera alá The Who, Gilmours elegante gitarspill og Wrights lekne synthesizerlyd. Mason er like tilbakelent og taktfast som alltid. Men det er på plate.
Roger Waters har gjort sitt for å etterlikne lydbildet fra konsertplaten Is There Anybody Out There – The Wall Live 1980-1981. Man kunne selvfølgelig kritisere Waters for ikke å skape sitt eget solouttrykk av albumet, men nå er jo The Wall mer et soloalbum fra Waters enn en Floyd-plate på lik linje med Dark Side. Flere av musikerne på soloturneen var også med på Floyds turné, deriblant Snowy White.
Visuelt var konserten perfekt. Til forskjell fra Jarre, er Waters mer konkret og politisk. Jarres musikk er abstrakt, showet likeså. Waters har tekster og mestrer å fremheve sangenes budskap gjennom video, bilder og andre grafiske effekter på den store veggen. Alt var synkronisert med musikken. Da flyet kolliderte med veggen, var det ikke bare heftig å se på, det var også i takt med In the Flesh. Under Mother ble det vist videoklipp fra Earls Court-konserten, alt riktig synkronisert.
Fra start til slutt var konserten et gigantisk rocketeater som hadde en mening, et budskap. Flere aviser mente at Waters bare var pompøs og utdatert. Ja vel, men hvordan da? Jeg fant ikke mange saklige begrunnelser. Etter min mening er det høyst relevant å vise navn og bilder av ofre for kriger i Irak og Afghanistan og 11. september 2001. Alt tilpasset sangenes innhold og budskap.
Stilsikkert, Roger.
Roger Waters – The Dark Side Of The Moon Tour, Norwegian Wood 2006, Oslo